Månedens visevenn: Ragnhild Pehrson

Hun har levd et liv fullt av musikk og viser, og er opptatt av å overlevere visetradisjonen til de oppvoksende generasjoner. Hun er medlem i Bærum Viseklubb og en av programlederne i “Visehjørnet” på Ordentlig Radio - møt månedens visevenn!

Fortell om deg selv og ditt virke i visas verden!

Det var mye musikk i alle sjangre i mitt barndomshjem. Det var sang, folkemusikk og instrumenter. I storfamilien var det allsang, visesang, piano og gitar når vi møttes, og Prøysen var en favoritt for meg før jeg var fem år. Far var musiker og dirigent, og mor var fra Vestlandet og tok med folkeviser som ble sunget i hennes barndomshjem, som hun igjen overførte til oss. Søsteren min som er ni år yngre enn meg bor på Vestlandet i dag og er profesjonell folkemusiker, og selv har jeg vært utøver innen flere sjangere, bl.a kor, folkevisedans og visesang. Musikken har alltid hatt en stor plass i familien vår.

I år 2000 ble jeg intervjuet av journalist Freddy Nilsen i vår lokalavis Budstikka, og som visesanger fikk han meg med som medlem i Bærum Viseklubb. Dette var starten av klubben, og der har jeg vært med siden. Med oppvekst i mange musikkorganisasjoner, fant jeg også fram til Norsk Viseforum. Dermed kom jeg inn i visas verden, og plutselig ble livet mitt fylt av viser og visevenner! Jeg ble aktiv både som utøver og organisator.

Kan du fortelle om et minneverdig øyeblikk i løpet av alle viseårene?

Da Erik Bye døde i 2004, hørte jeg i radio en morgen at redningsskøyta «Erik Bye» skulle seile fra Tromsø til Oslo, med stopp i flere havner underveis. Erik Bye var jo visesanger og jeg hadde samarbeidet med ham, så jeg syntes at det hadde vært fint å hedre ham. Da kom idéen. I hver havn der redningsskøyta la til kai, skulle de bli møtt av en visesanger som sang før de seilte videre. Både skipperen og Norsk Viseforum syntes det var en flott gest, og dermed var det hele i gang. Jeg ringte venner og venners venner, og i hver eneste havn kom en visesanger. I Oslo var det flere visesangere på kaia når redningsskøyta kom inn. Folk snakker om det enda, så det gjorde inntrykk på mange.

Du er med og lager "Visehjørnet" på Ordentlig radio. Fortell litt om programmet!

I 2012 fikk jeg høre om Ordentlig Radio, som bare spiller norsk musikk. Leder og initiativtaker Tor Andersen har selv et forhold til viser, og når vi traff hverandre ble vi enige om å prøve et par programmer med viser - noe som ble en så stor suksess at vi holder på ennå! Sammen med Jahn Rønne og min venninne Anne, satt vi i gang og lagde ukentlige sendinger under navnet «Visehjørnet» I dag er vi fem programledere, og vi lager fremdeles ukentlige sendinger. Programidéene lager hver enkelt ut fra egen interesse innen visa. Lytterne sender oss også idéer, og visesangere tar kontakt med oss og vil lage programmer.

Hva betyr viser og visemiljøet for deg?

I 2005 møtte jeg kameraten til min sønn som hadde gått på Visskolan i Kungälv og fortalte meg om hvordan de jobbet. Det tente jeg på, og det neste året tilbrakte jeg flere helger og uker i Kungälv. Visesangeren Jan-Olof Andersson var lærer og Hanne Juul var både leder og lærer, og jeg har kontakt med begge ennå. De andre visevennene jeg gikk der sammen med, har møttes 2 -3 ganger i året på våre egne seminarer i Norden. Vi dro også på viseturné til Island og Færøyene for å feire 10-årsjubileum. Tiden i Kungälv og seminarene sammen med visevennene i etterkant, har inspirert meg til videre arbeid og gitt mye glede. Mange av disse vennene har jeg kontakt på Facebook, og jeg får dermed også med meg hva som skjer i Norden på den måten.

Som visesanger ser jeg et ansvar i å formidle viser og visesang til kommende slekter. Nå er jeg bestemor, og barnebarnet mitt, Mathilde på elleve år, er med meg på ulike sammenkomster. Etter sommeravslutningen i Bærum Viseklubb, sa hun i bilen på veien hjem: «Bessa, dette er det morsomste jeg har vært med på. Dette vil jeg være med på flere ganger». Hun har vært med iI Zoom-kveldene Drammen Viseklubb hadde, og hun har laget egne viser og tegninger til medlemmene som skulle få informasjon om tilbudet. Dette har fått meg til å tenke på ansvaret vi som visesangere har for overlevering til nye generasjoner.