Ove Reidar Venås har drevet med musikk siden barndommen, og har vært aktiv i visemiljøet siden han var 17 år! Etter en lang karriere, først som lærer og deretter som lokaljournalist, bruker han nå mye av tida si på det han alltid har vært brennede opptatt av: visesang. Møt månedens visevenn!
PROTEST: Ove Reidar Venås holdt en konsert med tema protestviser. Foto: Benthe Lie Fjeldheim
Fortell litt om deg selv og ditt virke i visens verden.
Jeg regner meg som Kongsberggutt, men har bodd i Ringerike kommune siden jeg kom til Tyristrand som lærer høsten 1976. I 1987 sluttet jeg i skolen og begynte som journalist i Ringerikes Blad i Hønefoss. Dette er lokalavisen for kommunene Hole, Jevnaker og Ringerike, og den eies av Amedia. Nå bor jeg i Hønefoss der det er et levende musikkmiljø, men ingen viseklubb.
Det førte til at da jeg for fire år siden ble pensjonist, og valgte å bruke mer tid på låtskriving og trubadurgjerning, meldte meg inn i Norsk Viseforum. Slik fikk jeg kontakt med Østnorsk Viseforum der jeg satt tre år som kasserer, fram til årsmøtet tidligere i år.
Interessen for visesang, både på norsk, svensk, dansk og engelsk kom allerede i 14-15-årsalderen. Da hadde jeg bak meg et par år som bandleder i et svært ungt shadowband/popband med det klingende navnet «The Queer Zeroes», og det var vi vel kanskje?
Da vi ga oss hadde vi nærmere 30 låter på repertoaret, og vi toppet karrieren som sjuendeklassinger med konsert på elevkveld på Kongsgårdmoen skole - en flunkende ny sentralskole sør for Kongsberg, som ble tatt i bruk høsten 1964. På settlista hadde vi låter av The Rolling Stones, The Kinks, The Beatles, The Animals og The Beach Boys. Vi likte også å spille «Hang On Sloopy» av kanskje mindre kjente The McCoys. Og som sologitarist med rød elgitar av ukjent merke, med vibratoarm, fikk jeg selvsagt leke Hank Marvin i Shadowslåta «Apache».
I FRILUFT: Bilde fra en av flere utekonserter ved Ringerike Frivilligsentral Foto: Privat
17 år gammel ble jeg sommeren 1969 valgt som en av tre «ungdomsalibier» i interrimsstyret som forberedte dannelsen av Kongsberg Viseklubb. Det skjedde på et annonsert møte ved Sangerheimen i Kongsberg.
Leder i interrimsstyret var Odd Kahrs, byingeniør i Kongsberg og aktivt medlem i Visens Venner. Han ble også Kongsberg Viseklubbs første formann. Klubben skulle vise seg å bli en levedyktig og kulturell kraft i sølvbyen i mange tiår og kunne feire 50-årsjubileum i 2019. Selv var jeg aktivt medlem i klubben til jeg var ferdig med gymnaset.
I de to årene lærte jeg mye om den store sangskatten som ligger i de norske og nordiske visene. Vi hadde også profesjonelle visesangere på besøk, slike som Ole Paus, Alf Cranner og min personlige visehelt, Lillebjørn Nilsen.
Men det var vel så mye å lære av de litt eldre medlemmene i klubben. Og den første viseboka til Lillebjørn var til god hjelp for å utvide repertoaret den første tiden. Ellers ble det mye sen radiolytting på mellombølgen.
Jeg gikk lærerskole på Notodden. Der var det også et aktivt musikkmiljø, selv i årene før den første bluesfestivalen. På skolen var det mange flinke utøvere og et rikt og variert musikkmiljø. Jeg begynte der høsten 1971, samme år som Lærerskoleuka ble arrangert for første gang. Hver kveld var det visekro på Skoland, der formingslærerskolen holdt til. Og visekrovert var Ole Paus. Høsten etter var det Lars Klevstrands tur, og han hentet inn venner som Alf Cranner, lyriker Harald Sverdrup og forfatter Odd Børretzen som gjester. Da satt jeg selv i studentstyret som arrangerte, så jeg har flere fine minner fra gode nachspiel med disse kulturhøvdingene til stede.
Som visesanger slapp jeg gjerne til på lærerskolens egne arrangementer, og ellers reiste vi, noen flere trubadurer, rundt i Telemark og underholdt på institusjoner. Blant annet besøkte vi Dagsrudheimen på Ulefoss flere ganger. I årene som lærer var jeg tidvis ute med gitaren og underholdt i lokale lag og foreninger. I 1978 gjenopptok jeg kontakten med Kongsberg viseklubb og pendlet fra Tyristrand til Kongsberg på visekvelder og andre arrangementer i klubbens regi.
Da Kongsberg Viseklubb i 1979 satte opp forestillingen «Otto Nielsen i ord og toner», var jeg med i ensemblet som jobbet fram mot en dobbeltforestilling i Kongsberg Kino. Og det virkelig store var at Otto selv instruerte forestillingen. NRK-veteran Julius Hougen var konferansier. I denne nye perioden som aktiv i Kongsberg Viseklubb fikk jeg også lære å kjenne flere fra visemiljøet i Norden og i Norge. Og vi hadde Alf Hambe, Louis Jacoby og Kari og Ola Bremnes som gjester.
VISEKAMERATER: Barndomskameratene Ove Reidar Venås og Birger Aasland har funnet sammen som godt voksne trubadurer og spiller konserter sammen. Foto: Per-Erik Berge
Midt på 1980-tallet forsøkte jeg meg også to-tre år som dansemusiker i helgene med prosjektet "Oves Enmannsorkester" og hadde spillejobber på forengsårsmøter og julebord over hele Buskerud fylke. Denne karrieren la jeg på is etter at jeg fra januar 1987 begynte som programleder, reporter og journalist i Ringerikes Blads nærradio, i det populære lokalradioprogrammet «Radioavisen». Radiosatsingen ble lagt ned, men jeg vendte aldri tilbake til klasserommet. I stedet begynte jeg som skrivende journalist i lokalavisen og ble der i over 30 år.
Som journalist holdt jeg en lav profil som offentlig visesanger. Grunnen var at jeg som allroundjournalist i vaktturnus ofte måtte dekke lokale konserter og annet kulturliv på kveld og i helgene. Jeg valgte da bort å være aktiv offentlig utøver på fritiden. Dermed sto jeg utenfor og kunne lettere skrive omtaler og anmeldelser av det som foregikk. Men interessen for gitarspill, låtskriving og visesang hadde jeg hele tiden som en kjær hobby, og i sosiale sammenhenger hendte det gjerne at jeg hadde gitaren med.
Da jeg jeg for fire år siden gikk av med pensjon, var planen å finpusse viser jeg har skrevet opp gjennom årene og spille dem inn. Samtidig ville jeg ut å spille for folk. Og den planen har jeg fulgt.
Jeg har ikke flere hundre egne låter, men sikkert nok til tre, fire album. Jeg bruker eget hjemmestudio til å lage demoer. Noen få av visene er gitt ut som singler på strømmetjenester, og noen finnes også på YouTube som egenproduserte videoer. Jeg liker spesielt godt viser der teksten kaller på smilet. Lun humor i en tekst som inviterer til ettertanke, er fint. Av og til er det også artig med tekster som lokker fram gapskratten.
Som trubadur jobber jeg mest lokalt og spiller for lag og foreninger og private som ønsker underholdning. Jeg har også benyttet muligheten til å delta på «Åpen mikrofon»-arrangementer lokalt og hos viseklubber som Skedsmo Viseklubb, Horten Viser og Annet og Viseklubben Børre.
Jeg har også flere ganger benyttet sjansen til å gjeste Sandvika Folkebad hvor Morten Kjellås i flere år inviterte til å delta. Det fine der er at man som soloutøver får tid til å presentere tre, fire viser, og da er fint å ta turen, synes jeg. Lokalt på Hønefoss har det dessuten blitt tradisjon at jeg de siste årene har holdt temakonserter inne eller ute ved Ringerike Frivilligsentral vår og høst. En fin anledning til å strekke seg litt hva gjelder framføring av både eget og andres sanger.
Jeg er også fast medlem i visegruppa «Strenge Karer» og hyppig «innhopper» i gruppa «After All These Years» som har både viser og gamle og nyere poplåter på settlistene sine.
Nytt av året er at jeg har innledet samarbeid med Benthe Lie Fjeldheim, en meget dyktig vokalist med røtter i gospel, blues og jazz. Og høsten 2022 holdt jeg visekonsert i Hønefoss sammen med min skolekamerat, fortballkamerat (fra IL Skrim) og visevenn Birger Aasland, tidligere leder både i Østnorsk Viseforum og i Norsk Viseforum – og Viseklubben Børre. Denne høsten tar vi samarbeidet hjem til Kongsberg, nærmere bestemt til Labro-Kafeen ved Labrofossen. Da vender vi med andre ord hjem.
NY VISEDUO: Ove Reidar Venås og Benthe Lie Fjeldheim hadde debutkonsert 2. juni i år, og samarbeidet fortsetter. Foto: Tor Hammerstad
Har du noen høydepunkter fra tida i visemiljøet?
«Otto Nielsen i ord og toner» er et klart høydepunkt, spesielt fordi Otto instruerte på flere øvelser. Senere ble jeg også invitert på hans 70-årslag, og som skihoppinteresserte så vi hopprenn sammen hos Gudmund Waalen i Vigga Vers- og Visevenner en søndag formiddag etter viseaften og visetreff i hjemmet til Gudmund.
Otto kjederøkte «Teddy» og jeg rulla Eventyrblanding. Tenk dere den innelufta!
En tirsdagskveld, trolig høsten 1972 ble også et høydepunkt da jeg dro fra Notodden til Bø for å få med meg en konsert med Fred Åkerstrøm. Dessverre for Fred var det få betalende gjester denne kvelden på studentkroa på distriktshøyskolen, men han framførte selvfølgelig visene sine, og etterpå satte han seg sammen med oss og tok noen øl, pratet og spilte viser for hverandre som på en vanlig visekveld. Veldig koselig. Av nyere høydepunkter vil jeg nevne styreperioden min i Østnorsk Viseforum som førte til at jeg ble kjent med så mange flinke viseutøvere og fine folk.
Mine halvårige konserter på Ringerike Frivilligsentral samler et hyggelig og positivt publikum og en «fanskare» som stadig vokser. Fra scenen er jeg spesielt fornøyd med 45 minutter oppvarming med egne viser på Viseklubben Christians Sandsværkveld på Energimølla i Kongsberg, 15. november 2019. Der var det stinn brakke og ny publikumsrekord for arrangøren. Og det var selvfølgelig «Sandsvær Strenger og Hønn» som trakk publikum. De er vel verd å lytte til. Men jeg er kjempefornøyd med god respons og følgende ord i Laagendalsposten: «Det var Ove Reidar Venås som varmet opp publikum. Han vokste opp i Sandsvær, og selv om han til daglig holder til på Ringerike, var han i høyeste grad godtatt av publikum. Han viste seg å være en artig visesanger, med snakkestellet i orden. Han presenterte viser med fiffige vendinger, a la Øystein Sunde – og publikum kvitterte med brølende latter. Og selv syntes han det var morsomt å være med på festen.»
Til slutt vil jeg nevne en opplevelsesrik og hyggelig helg på Jarle Aabøs bobilcamp i Høydalsmo den første helgen i juli 2021. Der var det visefestival, og det ble to dager på scenen og rikelig med tid til å synge og spille egne viser for et fint publikum.
Hvilke viseartister lytter du til?
Jeg lot meg tidlig begeistre av visebølgen i 1960-årene. Fra engelskspråklige protestviser, via låtskrivere og folkesangere som Pete Seeger, Bob Dylan, Paul Simon, Joan Baez, Julie Felix, Tom Paxton, Joni Mitchell og Donovan gikk veien til norske og nordiske inspirasjonskilder.
Jeg lytter fremdeles til Alf Cranner, Birgitte Grimstad og et knippe nesten jevnaldrende utøvere og visediktere som Lillebjørn Nilsen, Finn Kalvik, Øystein Sunde, Åse Kleveland og Lars Klevstrand.
Senere har jeg også hørt mye på Halvdan Sivertsen, Ole Paus, Jan Eggum, Louis Jacoby og Lars Martin Myhre. Flere blad Bremnes, Terje Nilsen, Ingebjørg Bratland, Odd Nordstoga, Frida Ånnevik og Moddi er også på liker-lista. Alf Prøysen og Vidar Sandbeck hørte jeg på i «Barnetimen for de minste» og i «Ønskekonserten».
I Kongsberg Viseklubb ble jeg godt kjent med svensker som Evert Taube og Olle Adolphson. Cornelis Vreeswijk og Fred Åkerstrøm var også en del av lydsporet i min ungdom. Det samme gjelder Alf Hambe, Michael Wiehe og Bjørn Afzelius og Ola Magnell.