Synne Sørgjerd er som en rockerebell på visescenen. Hun elsker hip hop og strekker seg mot rappernes frie måte å uttrykke seg på - og det skinner igjennom i de direkte og ufiltrerte tekstene hennes. Hun synes at man må tørre å lage litt bråk og si ting som de er - særlig som ung kvinne. Nå er hun aktuell med ny singel, og som månedens artist hos Norsk Viseforum.
Foto: Anders Johnsen
Hei Synne! Fortell litt om deg selv som artist!
Hei! Jeg tror jeg bare har et desperat behov for oppmerksomhet! Så takk for det her, det fyller glasset mitt for en stund. Jeg trenger ikke være en sympatisk karakter engang. De færreste er det om man først er litt ærlig med seg selv og instagram. Jeg synes at mange popartister, særlig kvinnelige, er for snille utad. Det er nok fordi man har lyst til å bli likt i en verden hvor det er vanskelig nok å bli respektert som kvinne fra før. Noen ganger opplever jeg at det utarter seg som en form for selvsensur der man glatter over særegenheter som heller ville trukket deg opp om du var mann, i frykt for å bli stemplet som "for mye" som kvinne, kumulert i en ond sirkel der kvinner blir tolket som grunnleggende mindre interessante enn menn, og/eller spillerommet vårt fortsetter å være lite. Hvis jeg uansett skal bli undervurdert så kan jeg like gjerne gjøre som jeg vil. Snuble bakfull opp på scenen, slippe liggelista. Sjukt å melde, men vi har genuint noe å lære av russeartistene. Man må tørre å lage litt bråk. Du er artist, ikke musiker. Det er meningen at du skal underholde. Si noe wack og stå i det.
Du har en veldig direkte måte å uttrykke tekst på, det digger vi! Hvem er dine forbilder i tekstskriving, og hva er du opptatt av når du skriver sjøl?
Viljen min til å skrive stammer fra et forklaringsbehov. En del av meg tror at den eneste måten jeg kan bli likt på, er hvis jeg blir forstått, og derfor må jeg uttrykke meg presist og i en kontekst folk ikke har noe annet valg enn å lytte til. Jeg oppdaget tidlig at en scene er den ideelle konteksten, og at sanger er det riktige formatet - de er så korte at man blir tvunget til å holde seg til poenget. Dessuten er det jo bare gøy å skrive sanger. Å finne de riktige rimene og vri på kjente ordtak. Jeg tenker på sanger som samtaler. Utgivelsene mine plukkes på premisset, "er det viktig at jeg sier dette til noen, nå?". Ord jeg har lyst til å skrike så alle jeg hater kan høre det. Hvis du ikke har noe du vil si og ingen interessant måte å si det på er det ikke noen vits.
Foto: Sander Solberg Øren
Cezinando står høyt for meg, tekstmessig. Tenker på "Pekka pekka" jevnlig. Skulle ønske jeg skrev den. Tøyen Holding, Raga Rockers, Maggio, Hemliga Klubben, Gjenfødt Kultur, Ballinciaga (ja, seriøst), B-Boy Myhre, Sliteneliten, TØFL, Noturjus, Daniela Reyes, Kaja Gunnufsen. Samtidig føler jeg meg som en slags norsk variant av Maisie Peters - det er noe med den konstante, tette strømmen av stavelser og det helt uapologetisk jentete og dramatiske jeg liker. Personlig hører jeg primært på hiphop, og det tror jeg handler om at rappere tar seg langt flere friheter når de skriver - en helt hemningsløs bruk av obskure metaforer og referanser der bare halvparten gir mening ved første gjennomlytt, men så går det bra fordi det er så mange av dem og man skjønner greia likevel. Jeg prøver å gjøre litt det samme selv om jeg befinner meg i en popkontekst, og jeg tror det er derfor en helt uproporsjonal mengde rappere er fan av det jeg gjør. Jeg tolker det som et sunnhetstegn.
Du spilte jo på UNGE VISER på SALT, men vi vil se mer! Blir det mer musikk i 2023? Live eller innspilt?
OM det blir mer musikk :) Godt hjulpet av champagnen jeg drakk i godt selskap forrige uke ;)))) Men det er fortsatt litt hemmelig. Spilte konsert med Lille Venn på Uhørt 16. februar. “Jeg har blitt en hoe” kom samme natt og handler om å finne seg selv. I fremmedes senger. Jevnlig.
Foto: Arne Valen
Vi ler fortsatt (med deg selvsagt!) av den imponerende og hysterisk morsomme konserten på SALT ennå, og vi anbefaler alle å møte opp neste gang du spiller!