Espen Gunstein har skrevet egne låter på norsk siden han var ungdom, men skrivestilen har endret seg med alderen. Denne reisen ble til forestillingen «Fra Raddis til Traddis – en slags oppvekstfortelling». De siste årene har han funnet sin plass i visemiljøet, og selv om han har base i Skien, har han funnet visevenner fra hele landet - og også langt ut over landegrensene. Møt månedens visevenn!
Espen Gunstein med band på festivalen Brekkerock i Skien. Foto: Al-x
Espen Gunstein solo. Foto: Ketil Hardy
Fortell litt om deg selv og veien inn i visemiljøet?
Jeg er en lærer og musiker fra Skien, som har drevet med musikk og laget egne låter med norske tekster siden ungdomsskolealder. Da jeg var yngre, var musikken mer rocka og tekstene mer opprørske. Med årene har kantene blitt mykere og nyanser har dukket opp der jeg før så alt i svart-hvitt. Denne livsreisen fra ung og skråsikker gutt, til moden og reflektert familiemann, ble etter hvert til forestillingen «Fra Raddis til Traddis – en slags oppvekstfortelling».
Dette har etter hvert blitt til en plate-trilogi, med albumene Novemberbarn (2018), Herregårdsstasjonsvogn (2020) og Vi kan så mangt (utgis våren 2024). Jeg gir ut musikken min i fysisk format, på CD og vinyl, og som digitale låter på Spotify.
I 2016 begynte jeg å dra rundt på mindre kulturkaféer, i en sliten Volvo stasjonsvogn, og med kona på slep og på kor. Tilbakemeldingene fra publikum sa noe om at mange kjente seg igjen i de betraktningene jeg hadde, og at lytterne lot seg bevege og engasjere. På mine reiser ble jeg etter hvert kjent med det flotte visemiljøet på Østlandet. Alle som jobber mye med tekst, setter pris på et lyttende publikum, og det opplever jeg i stor grad når jeg møter andre vise-entusiaster. Det er et miljø med mennesker som lytter til andre, gir av seg selv, og hvor jeg har funnet mange nye venner og artsfrender. Jeg har også lært mye om god formidlingsevne og den viktige fortellingen mellom låtene.
Har du noen høydepunkter fra tida i visemiljøet?
Et av mine sterkeste møter med visemiljøet er Lys i mørket, på Karljohansvern i Horten. Dette er en årlig vandring mellom kulturopplevelser til inntekt for LEVE – landsforeningen for etterlatte ved selvmord. Her stiller musikere opp og spiller med hjertet på utsida, til ettertanke for hverandre og det vandrende publikumet. Langt lystigere er Visetreff på Bragdøya, ved Kristiansand. Dette er så populært at det blir fullt i løpet av minutter første dag for påmelding. Da jeg og fruen fikk komme dit for første gang, forsto vi hvorfor. Allerede på kaia på fastlandet møtte vi nye venner, og i løpet av en helg knyttet vi bånd langt over landegrensene. Som på Bragdøya, er ØNVs visefestival på «Danmark» i Ytre Enebakk en hyllest til musikken, vennskapet og den deilige norske naturen. All ære til eieren Kjell og hans gode hjelpere, for en fantastisk mottagelse som førstereisgutt i sommer. Jeg kommer tilbake!
Duo med kona på årets ØNV visefestival i «Danmark», i Ytre Enebakk. Foto: Jan Nossen
Hvilke viseartister har betydd mye for deg og hvorfor?
Stein Torleif Bjella balanserer humor og melankoli på en forbilledlig måte. På samme måte som Tønes, skaper han store øyeblikk av svært små ting. De viderefører arven fra min barndoms helt Øystein Sunde, som vrir og vrenger på ord og uttrykk og gjør dem om til noe helt annet. Tull og tøys, ja, men mye å undre seg over også. Som selvstudert røver, fikk jeg god hjelp til å lære gitarkunsten av Lillebjørn Nilsen. Av utenlandske helter, stiger særlig Leonard Cohen frem. Hans dype røst og tekstlige bilder har hengt ved meg siden jeg hørte visene hans for første gang som liten tass.