I anledning Norsk Viseforums 50-årsjubileum har vi invitert noen utvalgte stemmer til å dele sine refleksjoner og historier om visa, sjangeren som har fulgt oss gjennom fem tiår, og som har beveget seg i takt med tiden og fortsatt står sterkt. I denne teksten reflekterer Tor Egil Vaule Andersen over visetekstene, om bevegelse, tradisjon og en tekstkonkurranse som åpnet et vindu inn til visens levende utvikling.

Viser i bevegelse

I 2017 var jeg så heldig å få ta over som dommer i magasinet Viser sin tekstkonkurranse etter Ingvar Hovland. En oppgave jeg i begynnelsen følte meg ganske usikker på, og ikke minst opplevde som vanskelig – om ikke nærmest umulig – å kåre en vinner i. For kunst handler jo ikke først og fremst om å komme over målstreken, men om å berøre, begeistre og treffe mottakeren i sin livsverden. I tillegg skulle jo kåringen av en vinner skje innenfor et premiss i bevegelse – eller sagt på en annen måte: viser i bevegelse.

Noe av det mest spennende med kunst- og kulturuttrykk er hvordan de beveger seg gjennom tidene. Der noen uttrykk forblir et slags fotografi av en spesifikk epoke, utvikler andre seg i takt og rytme med samfunnet. Når jeg tenker på visa, ser jeg for meg bilder av visebevegelsen og uttrykk som visetradisjon og kulturarv. Samtidig ser jeg også en sjanger i kontinuerlig bevegelse. Fra etterkrigstiden og den svenske visetradisjonen, via samfunnskritikken og protestvisa på 70-tallet, til kommersialiseringen og møtet med populærmusikken på 80-tallet. Fra modernitet til postmodernitet. Fra de store fortellingers tid til i dag, hvor de samme fortellingene fortsatt blir fortalt, men kanskje som mer individualiserte, personlige og små fortellinger uten rim. Men ikke små i betydning eller verdi.

At noe er i bevegelse, kjennetegnes også av konflikt. Debatter om definisjoner av ord, uttrykk og begreper, og spenningen mellom å bevare en tradisjon på den ene siden og å innovere og skape nytt på den andre. Konflikten er eksistensiell, og kanskje også noe av drivkraften i det hele. Eller som Karianne Arntzen så fint beskriver det: «Jeg skriver for livet.»

Det som i utgangspunktet skulle være en visetekstkonkurranse hvor jeg skulle kåre den første til å komme over målstreken, ble kanskje mer enn noe annet en inngang til å forstå noe langt større. For alle tekstbidragene jeg fikk lese, var på mange måter en mikrokosmos av sjangeren som sådan. Fra tradisjonelle til mer eksperimentelle uttrykk. Fra store metaforiske bilder til enkle, nære og personlige fortellinger. Og fra rim og rytme til et slags ordnet kaos uten rim som likevel, på et merkelig vis, alltid landet riktig. Felles for alle bidragene var at de var bundet av et tema, det eneste konstante premisset i konkurransen.

Når jeg ser tilbake på visetekstkonkurransen, opplever jeg at målet kanskje ikke først og fremst handlet om å kåre en vinner, men om å synliggjøre det fantastiske mangfoldet som finnes i sjangeren. At visesjangeren både er i bevegelse og samtidig står på kjempers skuldre. Kanskje er nettopp denne dualiteten noe av kjernen, og noe av det som gjør meg trygg på at den gode teksten vil ha en viktig plass også i fremtiden.

Med det vil jeg gratulere Norsk Viseforum med 50-årsjubileet, og alle dere som skriver for livet. Og til neste konkurranse bør man kanskje vurdere et målfoto, eller kanskje spørre seg: Er det egentlig så viktig hvem som krysser målstreken først?

Tor Egil Vaule Andersen