Julie Henrikke synger om å ikke ville ta plass, men oppe på scenen får hun selvtillit til å skinne.
av Monica Johansen
Foto: Mikhela Greiner
En hustrig onsdag i oktober går en ung og nervøs artist ut på scenen, og tar ordet ved å si: "hei, jeg heter Julie Henrikke og jeg skal spille noen sanger for dere." Navnet er ukjent for de aller fleste, men i 2023 er sannsynligheten stor for at dette vil endre seg. Siden første liveopptreden i 2018 har hun kun spilt et titalls konserter, hovedsakelig på små kaféer. I kveld har hun tatt spranget opp på den store scenen for første gang, og et forventningsfullt publikum på Rockefeller, en av Oslos største og viktigste konsertscener, skal snart få høre hvorfor hun ble kåret til vinneren av Norsk Viseforums Artiststipend 2022.
-Det er helt vilt! Det blir sykt rått! Daniela er fantastisk, og jeg gleder meg veldig til å høre henne også.
Julie Henrikke stråler av forventning når hun beskriver hvor mye hun gleder seg til det som skal skje om noen timer. Hun skal varme opp for fjorårets Artiststipendvinner, Daniela Reyes, som har hatt en eventyrlig karriere siden hun imponerte juryen i 2021, med blant annet Spellemannspris, NOPAs tekstpris, og diverse store TV-opptredener. For Julie Henrikke er overgangen fra bittesmå konserter blant kaffe og te, til scenen på Rockefeller, med publikumskapasitet på 1350 personer, enorm.
-Jeg skal spille på Smeltedigelen i Mo i Rana seinere i høst, og de sendte meg en lang kontrakt og alt var så ordna og proft! Det er første gang jeg har opplevd det, ler hun overrasket.
Er det én ting jeg er sikker på, så er det at det ikke blir siste gang i karrieren hun underskriver profesjonelle kontrakter. Artiststipendet vant hun hovedsakelig på bakgrunn av de innspilte låtene, men når Julie Henrikke begynner å synge og spille gitar på Rockefeller seinere denne kvelden, bekreftes alt vi var sikre på - hun har et helt særegent talent.
Vinneren av Norsk Viseforums Artiststipend 2022, Julie Henrikke. Foto: Mikhela Greiner
JURYENS KLARE FAVORITT
Rundt hundre håpefulle låtskrivere søkte på årets Artiststipend, men det var én artist alle de fem jurymedlemmene hadde merket seg: Julie Henrikke.
Juryen, som besto av Marie Amdam, (låtskriver i Razika og litteraturformidler), Marius Lie, (daglig leder i EDDA Music, sekretariatsleder for Musikkindustriens næringsråd og styremedlem i FONO og Spellemannsprisen), Daniela Reyes, (artist og vinner av fjorårets Artiststipend) og undertegnede, artist og kommunikasjonsrådgiver i Norsk Viseforum, skriver i sin begrunnelse:
Julie Henrikke sto ut i mengden, med svært gode melodier og en helt spesiell formidlingsevne som nådde gjennom til hele juryen. En helstøpt og spennende artist som både viderefører og reaktualiserer visesjangeren. Julie Henrikke har sitt eget særpreg, men har også stor mulighet for å nå et bredt publikum. Utsagn som “klar favoritt hos meg!” og “umiddelbart den jeg tenkte som den mest naturlige vinneren” ble nevnt i jurymøtet, og vitner om en artist vi har stor tro på, og gleder oss til å følge videre.
TEKSTER SOM TREFFER
I starten av 2021, slapp Julie Henrikke sin første EP, "Vann renner ut av glass". De umiddelbare melodiene og den klokkeklare, rene stemmen er det første som treffer meg, men det er når jeg virkelig begynner å lytte at jeg hører hvilken tekstforfatter hun er. Finurlige små tekstlinjer, i krysningspunktet mellom poesi og realisme.
"Våkner opp med sola i fjeset.
Men det er en refleksjon ifra vinduet over gata.
Så jeg spør meg selv
hva er falskt og hva er ekte.
Når jeg ikke engang kan skille mellom dette"
SOLA I FJESET / DEMO
I den sarte og vakre, En annen vei, beskriver hun sårbarheten i en kjærlighetsrelasjon så presist, at jeg ser henne foran meg, usikker og liten.
"Løper heller vekk enn å ta plass
vann renner ut av glass i meg
mens du ser en annen vei.
Tør ikke si jeg trenger noe nå
er redd du vil gå fra meg
mens jeg ser en annen vei"
EN ANNEN VEI / VANN RENNER UT AV GLASS 2021
La oss snakke litt om tekstene. Hva vil du uttrykke med musikken din?
Jeg vil gjerne være en variert tekstforfatter som kan skrive om ulike temaer, men jeg har kjent at det må være noe som treffer meg for at jeg skal klare å skrive noe genuint. Jeg skriver mye basert på mitt hode og mine følelser, og det må komme fra noe jeg har inni meg. Relasjoner er det fineste, men også vanskeligste i livet, så det er et viktig tema for meg. I musikken prøver jeg å forstå meg selv, sortere og sette ord på ting. Sånn sett sirkler tekstene rundt mitt eget liv.
Å FINNE SIN PLASS
Ved første øyekast, krever ikke Julie Henrikke mye oppmerksomhet. Hun er ikke av typen som kommer inn i rommet med ekstrovert stil og høy stemme, som søker rampelyset på en måte mange artister gjør. Hun virker en anelse sjenert, men når hun først begynner å snakke om musikken, utstråler hun både trygghet og selvsikkerhet.
-Jeg kommer fra en musikalsk familie, men alle har holdt det litt for seg selv. Morfar har jobba som musiker og spiller fortsatt trekkspill, men det har jeg aldri hørt. Mamma vurderte å studere musikk og hun spiller noen ganger, men jeg har hørt henne veldig lite. Vi er kanskje en beskjeden gjeng? Hun ler litt, før hun fortsetter.
-Jeg har vel tenkt at det å vise fram musikken sin i sosiale settinger er å ta plass, men egentlig er det jo en fin ting å dele.
Siden du synger om å ikke ville ta plass, hvordan trives du da på scenen?
-Jeg synes det er helt fantastisk å stå på scenen! Det å ta den plassen der oppe, faller naturlig for meg. Mange er nok overraska over at jeg liker det, men jeg tror det handler om at jeg er der for å fortelle en historie gjennom musikken min, det er ikke "her er jeg", liksom. Det handler mer om hva jeg sier enn om meg.
Julie Henrikke bergtok et helt nytt publikum på Rockefeller. Foto: Mikhela Greiner
ARBEIDSPROSESSEN
Da Julie Henrikke søkte på artiststipendet vårt, la hun ved demoer fra den kommende plata. Ut fra det vi fikk høre, har vi svært høye forventninger til debuten som kommer i 2023.
- Vi er endelig ferdige med innspillingen! Det er ikke satt noe konkret dato for slipp ennå, men jeg gleder meg sånn til å vise verden hva vi har jobbet med!Sammen med produsent, Henrik Lillehaug, har hun skrevet og produsert de elleve låtene.
Foto Mikhela Greiner
-Jeg skriver veldig mye alene, det er det jeg har vært mest komfortabel med og har gjort mest, så jeg bruker mye tid for meg selv på idéer og å utarbeide innhold. Jeg har nok skrevet halvparten av låtene på plata alene, men da jeg og Henrik ble enige om å lage album, så ble vi også enige om at vi ville prøve å lage ting sammen, selv om det var helt nytt for meg. Da vi møttes på vår første session, var det helt forferdelig, for jeg ble så nervøs!
Det er som om jeg ser ubehaget på henne når hun forteller.
-Jeg synes det var så skummelt å komme med idéer når noen andre var i rommet, så jeg satt bare helt taus. Jeg tenkte først at dette var totalt mislykka, men ut av den første skrivedagen så var det var én liten gitarting han gjorde som jeg tok opp og likte, og et og halvt år etterpå har den blitt til en låt på plata, som heter Jessenløkka. Så det kan komme fine ting ut av ubehag! Nå derimot, liker jeg å jobbe på denne måten. Når vi jobber i studio, jobber vi under slagordet “vi tar det som en tur”. Det skal være gøy å holde på, selv om man står fast. Jeg har blitt glad i selve prosessen.
Hvilke artister blir du inspirert av?
- Jeg er glad i artister som Clairo, Big Thief, Sufjan Stevens og Bon Iver. Men jeg må også nevne Frida Ånnevik, for det var hun som åpna øynene mine for å skrive på norsk da hun kom med "Her bor"- plata. Jeg husker at jeg tenkte; går det an å skrive så vakkert på norsk? Jeg synes hun er fantastisk. Jeg blir også veldig inspirert av å lese, og da jeg begynte å skrive albumet så var jeg veldig dypt inne i "Byens spor" av Lars Saabye Christensen, så han har vært veldig viktig i inspirasjonsprosessen inn mot plata.
YDMYK, MEN AMBISIØS VISESANGER
Hva tenker du om å få anerkjennelse i visemiljøet?
-Jeg synes det er veldig stas! Jeg synes det med sjanger har vært litt vanskelig, men hvis noen har plassert meg i en visekategori, så synes jeg det gir veldig mening. Jeg har jo blitt inspirert av andre i den sjangeren, og for meg har tekst alltid vært det viktigste. Det treffer meg mest og det er det jeg bryr meg mest om, så det å få anerkjennelse av noen som også bryr seg om tekst, synes jeg er veldig fint.
Jeg lurer på hvilket ambisjonsnivå hun har, hvor ser hun seg selv om fem år?
-Jeg vet ikke helt om jeg tør å si det høyt, men drømmen er jo å kunne leve av musikken. Å kunne fortsette; å spille, å gi ut, å ikke måtte stoppe.
Her sitter hun, på en kafé i Oslo sentrum, med et foreløpig anonymt ansikt og et navn ingen vet om. Enn så lenge. Hun drikker den siste slurken av kaffekoppen, før hun avslutter:
-Jeg føler at det er nå det begynner.
Jeg smiler og nikker bekreftende. Det er nå det begynner.