Når Lars Bremnes skriver sanger, vil han at de skal høres ut som om de er i bevegelse. Han er opptatt av å formidle personlige historier, selv om de er uvanlige og annerledes - livets små observasjoner kan senere bli til en fascinerende sangtekst. Som ungdom i den kreative Bremnes-familien, måtte han finne sitt eget musikalske rom - og nå, mange tiår senere, fylles rommet stadig av nye melodier og nye historier.
Foto: Martin Bremnes
Du har en lang og innholdsrik karriere. Hvordan vil du beskrive deg selv som artist i 2022?
Jeg drømte faktisk aldri om å bli artist i utgangspunktet, jeg har alltid vært mest interessert i sangene - i melodiene, hva de handler om, hvordan de er bygd opp, og hva de får meg til å føle. I dag er jeg vel en voksen visesanger som øver meg på å beholde en slags letthet i det jeg lager. At det skal høres ut som noe jeg kom på ganske nylig, et streif. Og på å tørre å åpne meg for publikum, for jeg er nok mer sjenert enn jeg fremstår.
Foto: Martin Bremnes
Du har bidratt til en imponerende lang liste utgivelser i tillegg til dine egne, og samarbeider ofte med søsknene dine, Kari og Ola. Hva tror du har vært grunnlaget for musikkgleden i familien Bremnes, og har de to andre vært viktige for at du valgte musikken som ung?
Det at det var mye musikk hjemme hos oss, gjorde jo at jeg følte visse forventninger, og derfor valgte jeg idretten fram til jeg kom i 15-års alderen. Da merket jeg at musikken kalte på meg, og jeg begynte først å spille saksofon for å få mitt eget rom som ingen andre i familien kunne gjøre krav på. Det er jo ikke før man blir voksen man forstår hvor mye man har fått gratis av påvirkninger, hvor mye kunnskap som ligger i daglig musisering. Det er min mor, som spilte piano, som påvirket meg mest. Hun gikk til musikken fordi hun trengte den, og det var bare noe man måtte ha i hverdagen for å overleve. Ikke for å gjøre karriere eller vinne en konkurranse. Denne motivasjonen prøver jeg alltid å vende tilbake til, særlig nå, de siste årene under pandemien. Kari, Ola og faren min var veldig opptatt av sangtekster, og kommenterte ganske skarpt det som kom av musikk på radio og tv. Sånt er skjerpende! De er og var alle lidenskapelige historiefortellere, og det merker jeg betyr mer og mer for meg i mitt eget virke når jeg skriver sanger.
Du holder mange låtskriverkurs, og vi i Norsk Viseforum er jo særlig opptatt av tekstformidling! Kan du dele et godt råd til låtskrivere som synes det kan være vanskelig å skrive tekster på norsk?
Det første jeg vil si om sangtekster er at man må ta utgangspunkt i noe man er opptatt av. Vi har jo lett for å skrive sanger om noe vi har hørt andre synger om. Hvis du har gått rundt og irritert deg over at folk lager for dårlig waldorfsalat, så skriv en sang om det, selv om du ikke har hørt en hit som handler om waldorfsalat fra før. Noen må gjøre det først! Vel, eh, nå har artisten Tønes gjort det allerede, men poenget er: ikke trekk idéen bare fordi det du har lyst å skrive om ikke er vanlig. Pink Floyd debuterte med Arnold Layne, en sang om en fyr som samlet dameundertøy fra klessnorer om natten. Jeg tror ikke det var så mange sanger på radioen om det på slutten av 60-tallet! De som holder forfatterkurs sier at skal du skrive bedre, må du både skrive og lese mye. Jeg tror man kan få veldig mange fine idéer fra litteraturen. Cornelis Vreeswijk skrev jo om Felicia etter å ha lest Varulven av Aksel Sandemose. Mark Knopfler leste «Markens grøde» av Hamsun på turné i statene. Ut av det kom sangen «Telegraph road».
Ikke minst er vi spente på om du har noen planer framover! Kommer det noe ny musikk eller kan vi høre deg på noen scener framover, nå som det endelig er lov?
Foto: Monica Johansen
Jeg holder på med et album der jeg har gjendiktet mine favorittsanger til norsk. Det blir ganske nedpå og fint, men det er jo et styr å få de nødvendige godkjenningene. Platen blir et resultat av et møte mellom trommeslager Anders Engen og gitarist Bernt Rune Stray under pandemien. De inspirerte meg til å fortsette etter å ha spilt inn en sang for gøy. Men det er ennå litt hemmelig, altså. Også driver jeg på og skriver på et album som nok er veldig preget av de siste årene i mitt liv, hvor begge mine foreldre er gått bort. Det at vi blir eldre, er egentlig mye å forske i for en sangskriver. Jeg har ikke lyst til at sangene skal handle om noe nedadgående. Jeg håper at de vil høres ut som noe som stadig pågår. Noe som er i bevegelse.