Leo Leonhardsen har en lang og innholdsrik karriere bak seg, og har vært en viktig stemme i både det norske og nordiske visemiljøet. Han er tidligere leder av Norsk Viseforum, og har fortsatt et brennende engasjement for sjangeren og visekulturen.
Foto: Silje E. Hansen
Fortell om deg selv og ditt virke i visens verden!
Jeg tror at det var i 1978, da Rikskonsertene spurte om jeg kunne gjøre en skolekonsertturné for dem. Da hadde jeg, gjennom noen år, gjort meg bemerket i det nordnorske visemiljøet: på Festspillene i Harstad, Troilltampen, Draugen og i miljøet i Tromsø. Jeg var ung den gangen og det var artig. Det ble flere turnéer, også i regi av Folkeakademiene. Det var som om sagmuggen tok mæ.
Jeg hadde et nordisk repertoar, og jeg fikk tidlig sansen for Taube og klassisk visesang. Så hadde vi jo den nordnorske visebølgen på den tida, med mange dyktige visediktere. Tekstfremføring og historiefortelling var viktig for meg. Man grein litt på nesen da jeg sang et par av Halvdan Sivertsens nesten politiske sanger sørpå, men i viseklubben Hartvig i Fredrikstad fikk jeg tro på at det jeg holdt på med var greit. Det var en fantastisk åpen og mangfoldig viseklubb. Ordentlig Radios Tor Andersen var en del av dem. Han var forøvrig en nøkkelperson i NVFs første magasin, Viseversa.
Foto: Christoffer Robin Jensen
Jeg kom fort inn i det nordiske visemiljøet. Da ble det opptredener på festivaler i Sverige, Finland og Danmark, og jeg ble brukt som akkompagnatør i en del radioprogram (i den tiden produserte NRK selv). Jeg begynte å skrive viser og jeg hadde inntrykk av at det slo an. Filmskaperen Knut Erik Jensen brukte en dag på «ord om havet», i snekov ytterst i havgapet hjemme i Finnmark. Den var med i en TV-serie. Sangen kom også med på LPen «Etter vinter kjem det vår» i 1984. Den jeg gjorde sammen med Lars Lydersen.
Jeg reiste og spilte, skrev og akkompagnerte. Git Magnusson i Stockholm var en slags edderkopp i svensk visemiljø. Hun regjerte på Mossebacke og hadde alt av svenske visesangere både der og på Waxholms visfestival. Gjennom henne lærte jeg mye og vi reiste på en del turnéer sammen.
På 90-tallet produserte jeg en del plater. Første soloplate i 2005 og andre i 2017. Nordisk Knockout fra 2009 til 2018 var nok det lengste prosjektet. Danske Nicolai Engstrøm og Svenske Lucas Stark var mine følgesvenner på kryss og tvers av Norden. Min neste plate, «det forunderlige landet» er under produksjon i Sjøvegan hos B&R Music.
Hva betyr viser og visemiljøet for deg?
Ved siden av sangen har jeg vært aktiv i både det norske og det nordiske visemiljøet. Jeg var med i Nordnorsk Viseforum på midten av 1970-tallet, og deretter fulgte noen tiår med diverse verv og ansettelser i Norsk Viseforum. Som kulturbyråkrat har jeg vært med på både opp- og nedturer.
På midten av 80-tallet fikk jeg, som daglig leder i NVF, i oppdrag å etablere visefestival i samarbeid med Per Gynt-stevnet på Vinstra. Det var jo der vi startet NVF. Vi fikk penger fra både kommune, fylke og stat, og festivalen ble omtalt i rikspresse og i alle store regionsaviser. Det var morsomt.
Vi hadde regionalt barnekor. Øyvind Sund, denne mangfoldige og urdyktige visepoeten, gitaristen og sangeren hadde konsert i sin egen kunstutstilling. En gang lagde vi en egen kvinnekonsert med nordisk perspektiv. Der var Git Magnusson fra Sverige, Birgitte Grimstad, danske Trille og flere fra Norden.
Jeg var opptatt av at vi skulle legge til rette for at yngre og uetablerte skulle ha en mulighet til å vise seg frem. I dag er det veldig viktig. Husk det. Vi gamle klarer oss, men sjangeren må leve videre, både i tradisjonsforvaltning og fornyelse.
Lars Martin Myhre sa, i Kirka i Kjøllefjord, under en festival jeg arrangerte: «Hvis Leo stopper og fyller bensin på et sted han ikke har vært før, så kjører han ikke videre før han har etablert en viseklubb eller en festival.» Det er nok beskrivende for mitt engasjement og min galskap. Kalle Zwilgmeyer og jeg var nok ganske like der. Han sa til meg før han døde, «du må sørge for at visetreffet i Skagen lever videre i vår ånd.» Jeg gjør så godt jeg kan der, og jeg håper flere yngre fra Norge ser en mulighet til å vise seg frem i vårt nordiske miljø, første fredag i februar, hvert år. I 40 år har vi holdt på.
Jeg sitter i styret for Riksförbundet Visan i Sverige. Jeg registrerer at bladet «Viser» utvikler seg. Det var mitt hjertebarn en gang i tiden. Hold stø kurs der. Visen i norden trenger et fagblad.
Foto: privat
Har du noen høydepunkter fra karrieren?
Som artist er hver konsert et høydepunkt. Ingen konserter er like. Om du spiller for sju personer eller fem tusen, så oppnår du høydepunkt i kommunikasjonen hver gang. Da jeg sang Kaimos på svensk, i Finland en gang på 1980-tallet, så reiste publikum seg og sang med på refrenget. Jeg var ung, og det gjorde stort inntrykk på meg. Etterpå kom den lokale presten til meg og takket for fremføringen. Han fortalte at de nettopp hadde hatt bispevisitas på stedet, og den sangen var en del av seremonien, derfor kunne alle den. Det sier litt om visas mangfold. Den greske musikken og Theodorakis sanger har fulgt meg i alle år. Derfor var det også et høydepunkt å få jobbe med de greske musikerne Maria Stellas og Evangelos Vlavianos i forestillinga «Kalispera» rett før pandemien satte en stopp for alt.
Å få etablert bladet Viser som nordisk magasin var også et høydepunkt. Vi behøver et nordisk magasin som behandler denne nordiske tradisjonen faglig, folkelig populært og vitenskapelig.
Jeg møtte Lars Hauge og Sigmund Groven i Hammerfest i 1974. Det var et avgjørende møte både musikalsk og organisasjonsmessig. Kontakten og samarbeidet med Lars, en av stifterne av NVF, varte fra da av. I tider da NVF behøvde hjelp, var Lars på tråden; «nå må vi stille opp». Vi gjorde det. Ikke fordi vi hadde tid, det hadde vi jo aldri, men når NVF hadde behov for oss, så stilte vi opp. Mange ganger. I mange år. Jeg har mange ganger lurt på om landet noen gang igjen vil fostre flere som ham. Det kunne trenges.
Det største høydepunktet er å få lov til å komme hjem til Sabmi og synge mine sanger, år etter år. Det er en slags selvbekreftelse for en Kjøllefjording som har tilbrakt det meste av livet på reise mellom Torshavn og Kjøllefjord, mellom Helsinki og Nuuk.
Og så et hjertesukk til slutt. Det ergrer meg at en av Norges største og mest mangfoldige visesmeder, Ridder Ragnar Olsen, spilles så lite i sør, og at han ikke blir spilt mer i NRK radio.