Aud Torild Skipperstøen har levd rundt visene fra hun var barn, og siden har musikken fulgt henne hele livet. Hun er fortsatt en aktiv låtskriver, samtidig som hun har en lang rekke viser å se tilbake på. Møt månedens visevenn!
Foto: privat
Fortell litt om deg selv og veien inn i visemiljøet?
Jeg er Aud Toril Skipperstøen, (66 år) født en vårdag 22.04.1958 og er oppvokst i Innlandet, Våler i Solør blant jorder, dyr og fredelig natur. Min kjærlighet til viser ble sådd tidlig i mitt liv, formet av de melodiene og historiene som fløt gjennom familiens hjem og naturen som omfavnet gården. Solnedgangen på Braskreidfoss var spesielt vakker. Sola og Glomma skaper et levende glittermaleri, og beundringen av denne var opprinnelsen til visa, Sommerkveld ved Glomma, som er spilt på mange radiostasjoner i Norge. Min far skrev, mens jeg lagde melodi og sang. Etterhvert begynte jeg å ta pennen fatt jeg også, og rett som det er spirer ei vise ned på papiret.
Det var en tid da min far, Arne Skipperstøen var viseforfatter, og jeg ble introdusert for visesjangeren gjennom hans tekster. Med min mor, Ruth Skipperstøen, ved min side, som tok frem gitaren og sang, ble musikken en naturlig del av vårt hjem.
Jeg tyvlånte gitar i syvende klasse og stemte den slik at jeg fikk tre durer jeg kunne lekesynge i og det var nok da jeg merka jeg hadde gehøret på plass. Mamma kjøpte etterhvert gitar til meg og lærte meg grep, og mitt første keyboard fikk jeg av pappa som femtenåring.
Familiegården vår, Skipperstøen ved Glomma, var mer enn bare et sted å bo - det var et samlingspunkt for mennesker fra alle samfunnslag. Om du tilhørte Frelsesarmeen, var en omreisende, eller om du var rik eller fattig spilte ingen rolle - alle var velkommen. Da pappa var ferdig med å stelle hestene og dyra, tok han gjerne frem trekkspill eller munnspill, og mamma tok frem gitaren og folk sang med. Samspillet og visene fungerte som et lim som bandt oss sammen på tvers av bakgrunner og livsstiler. Jeg oppdaget derfor i barndommen at viser er mer enn bare lyd og ord - de er også en del av en levende tradisjon. Det er noe spesielt med å dele musikalske øyeblikk med fremmede som plutselig føles som gamle venner, takket være det man kalle det felles “eksistensielle møterommet” som visene skaper.
I tidlig ungdom ble far min Arne Skipperstøen og jeg kjent i bygda da vi var gjester på nærradioen, og i kommunen i Våler der jeg fremførte visene våre med gitar og sang. Jeg husker pappa også leste dikt som rørte folk til tårer. Pappa lærte meg å betrakte og beskrive det han opplever og ser. Tilstedeværelsen i livet. Med visen Fjellviddens sang oppleves det som om jeg betrakter, men samtidig er en del av fjellet, som om jeg synger ut og tar inn fjellet sansemessig og kanskje energimessig.
Etter hvert ble det utdanning som helsesekretær og barna mine Charles (idag 49 år) og Jeanette (idag 39 år) opptok mye av hverdagen, men nye viser ble skapt jevnt og trutt.
Nært, ekte og folkelig, beskrives det av Thomas Neraasen som hadde Torild Skipperstøen på besøk i radioprogrammet: Fra Svensktopp til Rock’n roll, i 2014 og 2015.
Foto: privat
En del av visene er ute på youtube, blant annet: Sommerkveld ved Glomma, Flyktningeleiren, Trill meg ut i hagan, Høstnatt i , Tur retur Blåenga og Fjellviddens sang. Jeg har vel viser som ærer alle de ulike årstider og flere tekster venter på sin unike melodi. Dattera mi og jeg skal prøve å få på plass en spotify og itunes side forhåpentligvis i mai 2024.
Vi hadde kontakt med flere i visemiljøet. Øystein Sunde besøkte vi, da var jeg vel fjorten, femten år, og jeg husker han hadde en vegg med alle gitarene og det var ikke få. Per Johan Skjærstad hadde jeg flere samtaler med da han var oppfinner av Frem fra glemselen. Husker han forelska seg i visa Flyktningeleiren og han ville ha meg med på plate, men sykdom gjorde at det aldri ble noe av. Møter med andre som gløder for visesjangeren og som gjennom sine ord og anerkjennelse har bekreftet mitt talent, har nok også vært en del av det som har skapt min tro på meg selv og det jeg skaper. Derfor tror jeg det er viktig at visemiljøet eksisterer i dag, både på nett og fysisk. Det å kunne heie på hverandre, løfte hverandre og inspirere hverandre er viktig for musikere som ofte kan havne “utenfor” samfunnet fordi de kanskje ikke passer helt inn i det som blir sett på som “normalen”.
Jeg var ikke tilknyttet noen viseklubb, fikk litt sykdom og operasjoner å stri med, men dattera mi meldte oss inn og dermed har jeg lest en del siste året på nett, som har gjort meg mer kunnskapsrik i forhold til hva som finnes av muligheter. Det gir inspirasjon til å dele visene slik at flere får glede av dem. Dattera mi Jeanette Skipperstøen har også vært med meg i studio fra hun var fire år og kora på visa I lysets håp, og hun har også skrevet flere norske viser så det er artig at det går i arv. Det er flott i dag at musikere med funksjonsnedsettelse også kan bli hørt gjennom digitale medier. Det gir glede og følelse av livskvalitet på tross av smerter.
Privat fotoplakat av Torilds band “Rubins” som turnerte rundt i Norge med egen bandbuss på 1990 tallet.
I Rubins spilte vi både country, svensketopp og etterhvert da vi gikk hver vår vei, gikk jeg over til enmanns og duo: 2ril`s Montana. Jeg har alltid likt mye forskjellig musikk, men det var nok de egenkomponerte visene som traff både meg og lytterne i hjertet. I år 1992 var jeg og bandmedlemmene invitert som musikkinnslag på NRK Innlandets direktesending på TV, og da minnes jeg at jeg sang ei vise som het: “Bessmor svingen” som min far hadde skrevet. Teksten forteller at: ho bessmor ble tunghørt og sløv, men budskapet er at politikerne sier det ene, men gjør det andre. -Far min var opptatt av politikk og brant for å skape opplysning og refleksjon gjennom visene han skrev, men gjerne med humoraktig tone.
Har du noen høydepunkter fra tida i visemiljøet?
Jeg har flere høydepunkter å se tilbake på som er knyttet opp mot at jeg bl.a. vant tre talentkonkurranser. Jeg var en sensitiv ung kvinne og var kanskje ikke av de menneskene som turte ta for mye plass på den tida, så det å få en anerkjennelse for sangen og visene opplevdes stort. Den store Gullpokalen på hylla her i stua, vant jeg på Kjellmyra Samfunnshus på Flisa, 1990. Den store Sølvpokalen var en andrepremie og da fremførte jeg på svensk: Jag vil va din engel. Vi har en del svenske slektninger, mamma sang en del på svensk, og svenske viser har jeg alltid likt, men ved komponering har jeg foretrukket morsmålet. Husker også jeg vant 1. premie for visesjangeren - Raumarprisen, med visa Trill mæ ut i hagan og Jan Werner Danielsen vant 1. premie i popsjangeren. Han hadde en sterk, flott stemme. En sensitiv sjel han også. Jeg tror kanskje det er en av utfordringene og styrkene til oss musikere, denne “sensitiviteten”. Vi ser det folk sier, men føler kanskje også hva de ikke sier. Vi betrakter naturens detaljer og sanser nok mer enn hva øye kan se.
Ekstra artig var det også å være med på sommerprogram på radio Flisa og direktesending utendørs på Solør Mart`n. P5 Solungen julesending var også alltid en koselig opplevelse. Jeg likte også å underholde på omsorgssenter og pleiehjem. Å kunne glede andre med visesang har vært en av mine største gaver i livet.
Hvilke viseartister har betydd mye for deg og hvorfor?
I tidlig ungdom var jeg fan av Wenche Myhre som ga inspirasjon til å opptre og tørre bruke sangstemmen og underholde. Jeg har også mine personlige favoritter hvor noen berører meg med sin melankoli, mens andre får meg til å le med sin lune humor. Favorittene er Alf Prøysen med sine tidløse historiefortellinger, men det stopper ikke der. Også Vidar Sandbeck, Håkon Banken, Trygve Skaug og Lillebjørn Nilsen har vært helbredelse for hjerte og kropp gjennom livet. Jeg synes alle disse har dette “nære” og “ekte” ved seg. Den klangen og de tekstene som berører.
Uansett hvilken følelsesmessig stemning jeg er i, kan jeg alltid finne en vise som passer til øyeblikket og jeg håper også at mine viser kan berøre mange hjerter i fremtiden.
Sitat fra min skillingsvise Flyktningeleiren: “Jeg er en pike, uten navn, mitt liv er teltet og ørkensand, nå vil jeg herfra, nå vil jeg hjem, hvorhen går ferden, hvor finnes den”.
Ja så har vi endelig klart å få oss en Facebook gruppe hvor vi deler visene: Skipperstøens musikk og kunst