“Jeg har egentlig alltid tenkt at det var uaktuelt for meg å synge på norsk.”
Noen møter sitter igjen i kroppen lenge etter at man har gått ut døra. Men etter noen timer i studioet på Sagene med Jonas Alaska sitter jeg igjen med følelsen av å ha vært vitne til noe sjeldent. Før det var musikk, var det skateboard. Før det var turnéliv, var det maleri. Idet jeg trer inn i det lille rommet fylt av lerretter han selv har malt, forstår jeg at dette nye, norskspråklige albumet ikke bare er et språkskifte, det er en hjemkomst.
I studio snakker vi om referanser som Bob Dylan og Neil Young, om å stå alene på scenen og bære et helt rom uten band. Om det ekstreme i å være soloartist, alltid på, alltid til stede, alltid søkende etter den skjøre forbindelsen til publikum som aldri kan planlegges, bare oppstå.
Og så er det trioen: Jonas, Mikhael Paskalev og Billy Van (Braveheart Records-familien). Familie, bestevenner, musikere, kolleger. Et sjeldent kretsløp av tillit og liv som omkranser prosjektet og gjør det mulig å våge det sårbare. 13.mars står han alene på scenen på Parkteatret. Men etter å ha vært i rommet der sangene blir til, er det tydelig at han aldri egentlig står alene.
På vei til intervjuet lytter jeg til «Store Lillebjørn», sangen som skulle bli katalysatoren for å begynne å skrive på norsk. Den utspiller seg på Sagene. Jeg går forbi Sagene lunsjbar idet linjene om en tom by etter bortgangen til Lillebjørn Nilsen fyller ørene mine. Et øyeblikk kjennes det som om jeg beveger meg inne i låta selv. Sorgen han først ikke forsto at han hadde rett til, «jeg kjente ham jo ikke», fikk mening etter en samtale med moren: "Du hørte jo på ham hele oppveksten!” Noen stemmer bor i oss, enten vi vet det eller ikke.
Etter 15 år som artist og åtte utgivelser på engelsk – Hva gjorde at du akkurat nå var klar for å skrive låter på norsk?
Jeg har egentlig alltid tenkt at det var uaktuelt for meg å synge på norsk, jeg ble flau de få gangene jeg prøvde. Men dagen etter at Lillebjørn gikk bort skrev jeg plutselig en låt om han på norsk, en sånn sang som bare kom av seg selv. Jeg har alltid likt Lillebjørn og sett på han som en helt unik artist og låtskriver. Jeg vokste opp med musikken hans, selv om det er mange som har mye bedre koll på katalogen hans enn meg. Jeg tror låtene hans gjorde noe med hvordan jeg så på byen jeg bor i, og at det var derfor det føltes så tomt da han gikk bort.
Du har sagt at noe endret seg da du skrev en hyllest til Lillebjørn Nilsen. Hva var det som skjedde i deg i den prosessen?
Ja, altså etter jeg skrev låta begynte jeg å spille den live og merka fort at jeg kom et steg nærmere publikum når jeg sang på mitt eget språk. Jeg innså også hvor utrolig vanskelig det er å skrive på norsk og at jeg bare kan glemme å skrive en bra tekst med mindre jeg har en ordentlig idé bak.
Hjembygda Åmli har fått en sentral plass på plata. Hva betyr det stedet for deg i dag – sammenlignet med da du dro derfra?
Åmli har en sentral plass på alle platene mine. Jeg er en ekstremt nostalgisk fyr, alt for nostalgisk egentlig. Jeg hadde en fantastisk oppvekst der, hovedsakelig bestående av skating, kunst og musikk-nerding. Jeg flyttet derfra så fort jeg kunne, da jeg var 16 år, veldig klar for noe nytt, men innså ganske fort at jeg er veldig glad i bygda, elsker elva og fjellet, jorder og låver, små forhold, at alle kjenner alle osv. Tankene mine drar veldig ofte dit når jeg begynner å skrive på noe og de gangene jeg er der blir jeg ofte gira på å lage musikk.
Du tematiserer lengselen etter en tid uten skjerm. Hva er det du egentlig lengter etter – ro, konsentrasjon, fellesskap?
Jeg tror det fort er nostalgi der også. Jeg er veldig glad for å ha vokst opp uten skjermer og internett, og selv om jeg vet at det er uunngåelig og irreversibelt, selv om det høres gammelt og konservativt ut, så lengter jeg tilbake en litt mer organisk hverdag, der man nesten ble tvunget til å være kreativ for å ikke kjede seg i hjel.
Med dette albumet beveger du deg tettere inn i en norsk visetradisjon, og jeg vil til og med si at du er innom en politisk vise med låta Er det Gud? Hvordan var prosessen å skrive den låta?
Den var en vanskelig låt å skrive, men i en periode kom det nye, grusomme bilder hver time fra Gaza og det ble vanskelig å skrive om noe annet.
Hva har du lært av låtskrivere før deg, hvem står som dine inspirasjonskilder?
Jeg blir jo nødt til å nevne Bob Dylan her. Hadde det ikke vært for musikken hans tror jeg ikke jeg hadde laget musikk, i så fall noe helt annet. Jeg kommer alltid tilbake til han og blir fortsatt inspirert av han. Han har nok lært meg mye om rim, at mye er gjort med en bra første linje, og at det er viktig å hele tiden føle at man er i utvikling. Mye av spillestilen og sangstilen har jeg tatt fra Neil Young. Og så elsker jeg David Bowie. Og Beatles er verdens beste band.
Hva håper du lytterne sitter igjen med etter å ha hørt ditt første norskspråklige album?
At de liker skarring, at den resonerer med dem og at jeg ikke virker alt for deppa og klagete.