Bernd Lohse vokste opp i Tyskland med blokkfløyte og elektropop, men lengtet etter noe organisk og personlig. Gjennom koronapandemien har han gjort en stor jobb for å samle Drammen Viseklubb og andre viseklubber på østlandet gjennom en rekke digitale rom.
Fortell om deg selv og ditt virke i visens verden!
– Jeg kom først inn i visemiljøet tidlig i 2016, da jeg møtte Drammen viseklubb gjennom at en tysk venn introduserte meg på en av klubbens åpen-mic kvelder på Buddy. Hyggen og varmen i klubben motiverte meg fort til å skrive viser på norsk bokmål. Jeg har nå skrevet omlag 25 viser. Jeg fortolker gjerne også viser fra andre låtskrivere og artister som f.eks. Ingvar Hovland, Ola Bremnes, Vamp, Ole Paus, Jens Gundersen m.fl.
Når det kommer til viseklubber så er jeg mye rundt omkring. Jeg er aktivt medlem i Skedsmo viskeklubb, Drammen viseklubb, Oslo Låtskriverforum (per dato varamedlem i styret) og noe i Horten viser og annet. Jeg er veldig glad i mine visekollegaer i ØNV og måten vi utveksler inspirasjon på og deler gode musikkopplevelser og kunnskap på tvers av klubbene. Jeg reiser rundt og sprer visa til alle mulige åpen-mic opplegg på Østlandet. På den måten blir jeg kjent med folk, og de ulike lokale tradisjoner, historier, former på engasjement. Samtidig så har jeg til en viss grad blitt en formidler som fremmer kontakt på tvers av linjene. Siden pandemien startet har jeg bidratt en god del med å organisere nettmøter og var med på å sparke i gang det som senere skulle bli til den aktuelle serien “Viser i Viken“ i regi av Ordentlig Radio, var ansvarlig for lyden i programmene om Skedsmo og Drammen Viseklubb, og i tillegg programleder for programmet om Oslo Låtskriverforum. Jeg drømmer om å dra på turne, og etterhvert bli kjent med større deler av visenorge, og visevenner i andre skandinaviske land.
Hva betyr visemiljøet for deg personlig?
Jeg er oppvokst i Tyskland og der fins det ikke noe som kalles visemiljø.
I min tidlige ungdom spilte jeg blokkfløyte, men for tenåringer er jo ikke dette særlig kult. 80-tallets popmusikk ble en sterk faktor i min utvikling. I 1986 kom jeg over synthesizere. Frelst av mulighetene, trodde jeg lenge at det var svaret, og det ble elektropop.
Med årene ble noen uoppfylte lengsler sterke. Jeg savnet noe organisk og personlig - jeg ville ha en musikk som vokser rett ut av kroppen. I 2007 slo jeg opp med elektropop og tok sangtimer. Frem til 2015 var jeg i diverse kor, men det var ikke rom for individuelt uttrykk. I 2013 ville sønnen min lære gitar og jeg stadig begynte å klimpre på den, inntil han sa: “Pappa, kjøp deg en egen!”
Det gjorde jeg. Den gang hadde jeg ikke trodd at det var på starten av veien inn i det norske visemiljøet – kanskje et av de best bevarte musikkmiljøene i Europa. Ikke bare fikk jeg min lengten oppfylt i stor grad, men jeg fant også et helt fantastisk publikum, og muligheter for utvikling. Det er så flotte låtskriverseminarer, visetreff, gitarkurs mm. og jeg kan delta på konserter arrangert av viseklubbene. De gamle som har opplevd visebølgen er levende biblioteker. Det er fantastisk å kunne oppleve et “vi“ og samtidig bidra individuelt. Jeg vil videreutvikle visen, skape noe nytt. Jeg tror at i en tid der det digitale overvurderes så til de grader, er det et økende behov for menneskelig nærhet, fortellerkunst og individualitet som fins både i tradisjonelle og nye viser.
Du har vært en viktig pådriver for å holde Drammen Viseklubb gående gjennom pandemien. Hvordan har det vært å drive viseklubb under spesielle forhold?
Da pandemien slo til i mars 2020 så var mine spontane tanker “Hva nå?” og “showet må fortsette“. For hva er livet uten regelmessige møter med visevenner?
Og selv om jeg i utgangspunktet ikke er fan av digitale hjelpemidler, så syns jeg likevel at det må være kurant å bruke internett og data for hva det er verdt i en slik nødsituasjon. Jeg skaffet meg en Zoom-account og så inviterte jeg til de første møtene og takket være styret i DVK så ble dette fort et fast opplegg med ukentlige nettkvelder. Opplegget førte til en rekke gode samtaler, gjerne også én-og-én, for folk hadde ulike tekniske og mentale utfordringer med å klare seg å komme seg inn i møtene, noen hadde PC, noen hadde Mac, noen brukte telefoner og nettbrett. Så var det valg av gode mikrofoner mm. for å oppnå best lyd, og mange andre temaer. Men også selve settingen var egnet for være sosial på en ny måte. Zoom-kveldene kan nok aldri erstatte fysiske møter, men det kan være et fint supplement, og en fin måte på å tilføye et “rom“ der folk kan møtes utenom de ordinære klubbkveldene.
Tenk hvor mye vi har gjort for hverandre og kulturen på stille kvelder – mens andre bare satte med TVen eller spillekonsollen når dagen nærmet seg slutten. Det er som ordtaket “Krigen er alle tingenes far“ sier; nyskapning og forandring manifesterer seg ofte gjennom nødsituasjoner.