Trond Ole Paulsen - «Åretak»
Anmeldt av Ketil Edmond Fjeld
«Ja, jeg liker å kalle meg visesanger. Jeg vet det låter utrendy og 70-talls, men i mitt musikerliv er det først og fremst det jeg driver med for tiden. Jeg skriver og synger viser, arrangerer dem for gammeldagse instrumenter som strykere, piano og fagott og gir dem ut på hypermoderne strømmetjenester som Spotify og Youtube.»
Dette skriver Trond Ole Paulsen på sin hjemmeside. Paulsen har gitt ut 8 plater men den siste «Åretak» er digital og finnes selvfølgelig på de digitale musikktjenenester. Når man hører på «Åretak» hører en rask at dette er ikke en amatør som har slengt ned noen tekster som er satt melodi til og utgitt. Trond Ole Paulsen er fra Stavanger og på «Åretak» synger han flott på dialekt det kler tekstene hans. Paulsen har også en mektig og flott stemme som han virkelig utnytter på platen. En annen ting som jeg syntes er svært positivt med platen er at Paulsen lar tekstene være det viktigste på platen. Hva handler tekstene hans om?De er om allmenne ting ispedd litt kjærlighet men også om skuter. Lydbildet på platen er veldig balansert og det er proffe musikere han har med seg på platen Evningen Leonova, fagott,Bjarte Mo, og Benedikte Kyllingstad, fiolin Wouter Raubenheimer, bratsjIl Mari Hopkins, cello Magnus Rød Haugland, kontrabass Henning Rød Haugland, piano. Disse instrumentene gjør lydbildet variert og ikke minst spennende. Er det noe som jeg mener er forbedringsområde for Trond Ole Paulsen så er det melodiene. De har tendens å bli litt like og her kan Paulsen jobbe mere. Men alt i alt,Trond Ole Paulsen har jeg aldri hørt før, jeg er svært overrasket over at artister innen visesjangeren gir ut så solide kvalitetsplater.Jeg sier bare, lytt til Paulsen og «Åretak»Sett deg i godstolen og hør på en gjennomarbeidet plate.Et pluss til Paulsen er at tekstene til platen ligger ute på hans hjemmeside men det må en selvfølgelig vite,jeg er så gammeldags at jeg liker å lese tekstene når jeg hører på viseplater.
Oscar Danielson - "Det här kan bli året jag faller” (2020, Sif Recordings)
Anmeldt av Ketil Edmond Fjeld
Oscar Danielson er sin egen sjanger, og er av mange ansett som en av Sveriges beste tekstforfattere. I Norge derimot ble han lenge omtalt som "Sveriges best bevarte hemmelighet", men etter samarbeidet med Bjørn Eidsvåg i 2014 og den minneverdige opptredenen på NRKs «Lindmo» har stadig flere nordmenn fått ørene opp for Oscar og musikken hans.
Norgesvenn er et begrep med både heldige og uheldige assosiasjoner, men i tilfellet Oscar Danielson kan man trygt slå fast at den sympatiske svensken er en av de aller beste vennene vi har.
Nå er han ute med sitt syvende album. «Det här kan bli året som jag faller» er tittelen, og beskrives som «åtte sanger du kan holde i hånden når det tordner». Jeg tør påstå at Danielson er den mest originale visesangeren i Norden. Han har funnet sin egn form og holder på den konsekvent. Tekstene hans er universell og handler ofte om de små ting her i livet.
Det enda du kan hoppas på
Är att någon kommer sakna dig i några år
Kanskje tänker på dig då och då
Minns dig men inte mer än så
Ganske så fint sagt, spør du meg. På platen har han med seg et solid stykke dyktige medmusikanter som gjør en solid jobb. Platen er utgitt som LP men er selvfølgelig tilgjengelig på digitale plattformer. Jeg slår fast: Oscar Danielson er min mann.
Daniel Östersjö sjunger Elsie Johansson - «Fönsterspringan»
Anmeldt av Ketil Edmond Fjeld
Elsie Johansson er en svensk forfatter som er kjent for sine dikter og romaner. Hun er født i 1931 men debuterte ikke før ved 50 års alderen. Hun er en av de folkekjære forfatterne i Sverige.Det er hennes dikt som er tonesatt av musikeren Daniel Östersjö og nå foreligger resultatet på plate. Han har tidligere tonesatt de mest kjente svenske poetene som Tomas Tranströmer, Stig Dagerman, Ylva Eggehorn och Gunnar Ekelöf På platen er diktene til Elsie akkomentert av Daniel på piano og orgel. Platen har fått tittelen «Fönsterspringan», som betyr vindus sprosse eller kanskje vindusglippe. I låten «Fönsterspringan» som handler om det å fly ut av vinduet med sin kjære. Diktene av Johansson som er tonsatte er enkle og beskrivende om livet, døden og naturen. Jeg syntes Östersjö har behandlet diktene på en veldig fin måte og hans pianospill kler diktene. Dette er en plate du må sette deg ned for å lytte,i en stol og stillhet bør du finne deg. Som takk får du en varm behagelig plate med fine dikt som smelter inn i ditt hode.
Platen finnes selvfølgelig på digitale plattformer, men er også utgitt som CD. Coveret på CDen er veldig bra, fine presentasjoner av forfatteren og layouten flott med kunstverk Ingvil Stille. Dette er et forbilde hvordan et teksthefte til en CD skal lages.
Tove Bøygard – «ELD»
Anmeldt av Trond Skarsten
Tove Bøygard gjør det igjen – etter knallsterke produksjoner som «Blåe Drag» og «JORD» følges dette opp med hennes nyeste plate «ELD» - den åttende i rekken for øvrig. Vi skal prise oss lykkelig som har en låtskriver av dette formatet i landet vårt som med sitt kritiske blikk på samfunnsutviklingen og med sine ærlige og åpne tekster slipper lytterne inn. «ELD» favner om både det jeg vil betegne som klassiske Bøygard viseperler, tyngre rocka låter til americana. Dette er en plate som må lyttes til og da gjerne med tekstheftet i handa slik at en får med seg dybden, kvaliteten og spennet i tekstene. Sier det igjen - når gode artister som virkelig har noe å si, møter gode musikere som en kjenner godt, da må resultatet bli meget sterkt.
Platen betegnes, på samme måte som «Blåe Drag» og «JORD», som et konseptalbum. Dette er en betegnelse som ikke sier meg så mye da kanskje ordet tema ville vært lettere å forholde seg til?
Denne gangen er hovedtematikken i Tove Bøygards tekster lidenskap, kjærlighet, angst og uro, skyldfølelse og styrken i det å tilgi samt evnen til å stå opp mot likegyldigheten. Dessverre så er det mange som ikke tar inn over seg at det skjer alvorlige ting rundt oss som vi burde stille oss sterkt kritiske til og reagere på – vi er mere opptatt av hvorledes vi fremstår på de overfladiske sosiale plattformene og antallet «likes». Der er ikke Tove Bøygard i det hele tatt – hun har hele veien fra tidlig rocketid til denne platen klart å bevare sitt kritiske blikk og evne til å formidle dette til lytterne og konsertgjengerne på en slik måte at det setter varige spor.
Det sies i hennes eget presseskriv at hver låt lever sitt eget liv uten hensyn til sjanger – det er nok helt riktig, men på denne måten forsterker de hverandre etter min vurdering. Platen er spilt inn «live» på fire dager hos Freddy Holm (Kleiva Studio i Halden) over 4 dager med sitt faste band.
Personlig vil jeg trekke frem «Slekters Gang» som en av mine favoritter da Tove Bøygard her drar en lang tråd fra Rudolf Nilsens dikt Nr.13 til vår tid, men som absolutt høydepunkt «Arman i Kors» som enkelte muligens også vil assosiere med de svært dramatiske hendelsene på andre siden av Atlanteren i begynnelsen av januar 2021.
Avslutningsvis så må jeg komme med en ørliten henstilling – selv om jeg ser rimelig godt, alderen tatt i betraktning, så ville det muligens vært en fordel med en noe kraftigere og klarere font i tekstheftet…
Konklusjon: En sterkere 6’er må man leite lenge etter – anbefales på det varmeste!
Trubbel - Berättelsen om Olle Adolphson
Bonnier Forlag
Anmeldt av Ketil Edmond Fjeld
Det er midtsommer og Olle Adolphsons viser strømmer ut av høyttalerne når denne anmelderen skriver denne anmeldelsen av «Trubbel» - Berättelsenom Olle Adolphson av Jan Malmborg. For å oppsummere direkte: Jan Malmborg har skrevet et flott minnesmerke av en stor visedikter og artist på nesten 500 sider.
Adolphson (født 1934) ble artist og låtskriver i en tid med store kreative personligheter: Cornelis Vreeswijk, Monica Zetterlund, Ingmar Bergman, Beppe Wolgers, Hasse & Tage. Disse store kulturpersonlighetene som ble født mellom to verdenkriger og preget av dem.
Han vokser opp på Nordstrandspiller i Stockholm i en enetasjes leilighet med utsikt over Södermalm i den indre byens nye statusområde, bygget langs kai på 1920-tallet, og sønn av en av landets mest erfarne skuespillere Edwin Adolphson. Det var somre i skjærgården med Sven HedinogInga Tidblad, og leker med skolekameraten Maj Sjöwall på 1940-tallet, Stockholm, en annen gammel by, langt fra den moderne, før inngangen til metroen, kontorbygg og nye forsteder.
Olle Adolphson sitt store forbilde Evert Taube preger hans lekenhet, i stil er han og Sven Bertil Taube like, korrekte til grensen pertentlige og gode samarbeidspartnere på scenen. Adolphson er nærmere Taube enn Cornelis. Malmborg beskriver Adolphson som om han har en slags hjemløshet over seg. Men han ble ikke minst Stockholms visekunstner. Malmborg beskriver Adolphsons unnvikende personlighet finnes også i hans måte å synge på, i den litt måteholdte distansen til trubaduren. Jeg oppfatter at han i sine viser aldri prøver å være den han synger om som Taube og Vreswiijk, Adolphson fremførte viser. Det er lett å rusle forbi stillheten. Akkurat slik oppfatter jeg trubaduren når jeg ser gamle opptak, pertentlig, bestandig pent kledd, ordentlig, ikke rufsete som Cornelis. Til sangeren John Ulf Anderson sa han: ”Man måste ha en prydlig fasad. Det vore ju för jävligt om utsidan såg ut som insidan.”
Det musikalske gjennombruddet fikk Adolpsson i 1960 i et radioprogram. Han sang visen «Trubbel» og da var det gjort.
I boken setter Malmborg strek over den upolitiske Adolphson, han tok til motmæle både mot rivingen av gamle Stockholm, men også mot Vietnamkrigen og militærdiktauret i Hellas – men også diskusjonen om atomkraft i Sverige.
I boken kommer også Malmborg inn på besværlige privatliv Adolphsons til tider uten at dette blir grafsende. Nevnes må også at Adolpsson var en habil kunstmaler og skrev mange prosastykker. Boken til Malmborg tegner et varmt og flott portrett av en stor kunstner.Jeg anbefaler den varmt til alle visevenner.
Ellers får vi håpe den blir oversatt til de andre skandinaviske språk, det forjener den.
Arne-Helge Byrkenes - La månen lokke deg inn
Anmeldt: Ketil Edmond Fjeld
Arne-Helge Byrkenes er en visesanger jeg ikke kjente fra før. Etter gjennomlytting av hans debutplate gir det absolutt mersmak. Byrkenes holder til i Bergen og han har med seg solide velrennomerte musikere fra bergensområdet som er med på å sette sitt musikalske preg på albumet. Gitarmesteren Bjarte Aasmul på bouzouki, elektrisk og akustisk gitar, Kai Taule på el-bass og kor, Henning Hodne Mjanger på pedal steel-guitar og Daniel Hauge på keybords og trommer. Arrangementene er veldig fine, og stemmen til Byrkenes blir ikke overdøvet av musikere, noe jeg syntes er veldig bra.
De ti sangene, opprinnelig publisert som dikt av bergenspoeten Håvardstun, er tidløse betraktninger om kjernen i det å være menneske, en poetisk reise gjennom livets ulike faser. Trude Håvardstun er diktblogger ved siden av jobb ved et aktivitetssenter for eldre. Livshistoriene til mennesker hun møter i jobben er inspirasjonskilde for Håvardstuns poesi. Melodiene er imidlertid Byrkenes sine.Tekstene er på nynorsk og det er vakkert og poetisk.Tekstene er universielle og handler om kjærlighet og lengsler. Til å være en debutplate er dette solid håndverk. Coveret på platen er flott, men jeg savner teksthefte. Når man lager et slikt bra produkt ønsker jeg at tekstene følger med platen. Platen finnes digitalt på musikkplattformer og som CD.