Visegruppen Mylla 2015, etter konsert i Gänsen. Foto Velaug Walle
Av Per Gunnar Bjørnholt
Svensk visekunst ruver. Fremdeles må en norsk trubadur med respekt for seg selv, om ikke ta en spansk en, i alle fall kunne ta en svensk en. Forsyne meg er det også slik i Danmark. Forskjellen mellom oss og danskene er at de oversetter de svenske tekstene. Første gang jeg hørte Taube oversatt og sunget på pære dansk, lød det for meg mest eksotisk. Men jeg har også hørt Paul McCartney synge på fransk. Det gikk, det også, men som Cornelis Vreeswijk, jeg foretrekker Georges Brassens. I alle fall på fransk.
Med rette akter og ærer svenskene sine storheter, med åpne venneforeninger for sine avdøde viselige og skriveføre: Gustav Fröding-sällskapet, Evert Taube-sällskapet, Dan Andersson-sällskapet, Ruben Nilsson-sällskapet osv. Noen av disse foreningene holder fanen høyt hevet. Dan Andersson sin hjemkommune var Ludvika, lengst sør og øst i Dalarna. Der har kommunen engasjert seg i betydelig grad sammen med mindre interesseforeninger, vel-lag og privatpersoner og laget til en levende og interessant Dan Andersson-vecka hvert år i overgangen juli-august. Arrangementene er spredd utover hele Ludvika, minst to til tre arrangement hver dag, med god pause mellom slagene.
Hele kommunen er engasjert, fra små intimkonserter i bitte små grendesamfunn der den nedlagte skolen er konsertsalen, konserter i store kirker med fantastisk akustikk, utekonserter i fakkelskjær (bring med regntøy og campingstol), evenementer i Folkparken, kunsthåndverk som svenskene kaller hemslöjd, og andre varianter av fin svensk folkelig kultur. Den vakre skogsnaturen, med små og store elver og vann er fremdeles slik Dan Andersson beskrev den for hundre år siden.
Selv om Dan Andersson er giganten, er det også andre viselige poeter med røtter i Ludvika som Nils Parling (1914-2002) og Olle Svensson (1904-1972). Det sies at Olle Svensson var den mest leste lyrikeren i Sverige i 1960-årene. Han bodde på en liten gård i Sunnansjö like nord for Ludvika de siste årene av sitt liv. Der arrangeres det hvert år en frokost-konsert som er et sjarmerende og intimt møte med visesangere under landlige og uformelle omstendigheter. Stockholmeren Kurt Öberg har tonesatt en rekke av Olle Svenssons dikt. Han pleier gjerne å dukke opp og ha med seg en kompis eller to og sammen skaper de visemagi mellom epletrærne på gårdsplassen.
Nils Parling er nok mest kjent for sine romaner, men han skrev også viser. Ved utdelingen av «Nisse» Parling-priset er det hvert år en flott konsert, der også viselige storheter har fått heder. For noen år siden var det trekkspilleren Bengt (Bengan) Jansson som fikk prisen. Han er kanskje mest kjent fra jazzen, men er også en ytterst habil visesanger. Hans agering på scenen var mesterlig, med anekdoter om diverse storheter han i hine hårde dage turnerte sammen med, som Allan Edwall og Stefan Demert. Hans utnyttelse av trekkspillets pianissimo-kvaliteter var også en fornøyelse å lytte til, uten maltraktering av de fine tekstene.
Cajsa Stina Åkerström og Jack Vreeswijk står fjellstøtt på egne viselige ben. De har virkelig noe å slekte på, og om de vil det eller ikke, blir de relatert til sine fedre. De maler ikke noen glansbilder av sine respektive opphav, men de fyller de virkelig store arenaene på festivalen, og viderefører med bravur den stolte svenske visearven fra det forrige årtusen.
Noen artister er faste gjengangere. De er gode, og publikum elsker dem. Den lokale visegruppen Mylla (Jord) synger klassiske svenske viser, Bellman, Andersson, Taube, Edwall, Vreeswijk, låter som man har hørt hundre ganger før. Men de er så dyktige og har en så eventyrlig scenesjarme at man bare må gi seg ende over hver gang. Deres pludring med publikum mellom sangene er et kapitel for seg selv. Opptak av frontfiguren Byns Mads på høyt turtall burde vært pensum på et hvert sted der man lærer å presentere musikk fra en scene.
Når man av den lokale velforening i stedet for hamburgere og taco, kan meske seg med kolbullar (fleskepannekake) og sill och potatis, lokalt bakverk mm, kan det ikke klages på autensiteten. I likhet med inngangspengene er prisnivået på serveringen på et nivå som bør få andre festivalarrangører, for eksempel på mitt hjemsted Stavern, til å rødme av skam.
Rundt omkring på de små scenene slipper man til mer lavprofilerte, både nye og gamle. Vinteren 2018 tok dalkullan Boel Nihlman fra Säter og jeg (den gang elever på Vislinjen eller Sång och Scen som det het på Den nordiska folkhögskolan) en freidig kontakt med arrangøren, og vi fikk ja til å spille et halvt år etter. Samspillet i Säfsnäs Kyrka med en ung vakker dame fra Dalarna som kunne ha vært mitt barnebarn, var ingen vond opplevelse. Vi fikk applaus.
«Öppen scen» med lav terskel finnes for dem som har lyst, og den uhøytidelige atmosfæren skal ikke skremme noen. Alle får to sanger, uansett stilling og stand. Etterpå er det lett å komme i kontakt med likesinnete. Med gitarkasse i handa blir man lett inkludert, men det går også uten.
PT og Boel 2018, etter konsert i Säfsnäs Kyrka. Foto Velaug Walle