De har skrevet låter hele livet, og de har alle valgt å skrive på morsmålet. Vi møter tre generasjoner låtskrivere. Janove Ottesen er 44 år og et kjent navn for de aller fleste. Kjell Reianes er nettopp fylt 70, og ble i godt voksen alder et kjent navn for mange. Et nytt navn for folk er Vera Ottesen på 16 år. Vi møter far, datter og bestefar for en samtale om å skrive låter på norsk, hvordan musikken oppstår og litt om oppvekst og familie.
Tre generasjoner låtskrivere: Janove Ottesen, Vera Ottesen og Kjell Reianes. Far, datter og bestefar.
Tekst og foto: Liv Bakke Kvinlog
Det er fullt hus på Sting Nere i Stavanger, og en ensom gitar venter på scenen som er dekt med rød fløyel. Vi er på Stavanger Vise- og Poesifestival og skal snart få oppleve festivalens stjerneskudd. Vera Ottesen skal gjøre sin debutkonsert. Hennes aller første offentlige konsert er for meget forventningsfulle publikummere, og det er stinn brakke.
I publikum står en stolt far og en like kry bestefar. Publikum jubler når Vera har fremført sine tre sanger. Janove Ottesen og Kjell Reianes er veteraner i musikkbransjen, og de har akkurat fått oppleve datter og barnebarn motta stormende jubel fra et ellevilt publikum. Den musikalske familien har fostret enda et musikktalent.
Vera Ottesen gjorde sin første konsert under Stavanger Vise- og Poesifestival i 2019.
Ville tatt sjansen
– Det var veldig kjekt, og jeg fikk veldig god respons, forteller Vera. – Det var skummelt å vise frem musikken min, men allerede til neste festival skal jeg holde en lengre konsert helt selv. Det gleder jeg meg til, smiler hun. Stavanger Vise- og Poesifestival trekker årlig frem et stjerneskudd fra regionen som skal få vise seg under festivalhelgen med tre minikonserter. I 2019 ble Vera valgt ut. Og konserten ga mersmak både for henne og for publikum. I kjølvannet av konserten ble hun blant annet booket til Haugesund Visefestival.
Vera er klar for å kaste seg ut i det. Hun karakteriseres som en uredd og nysgjerrig person av sin far og bestefar. Ikke minst har hun mye kjennskap til hva det innebærer å ha en artistkarriere. Hun har vokst opp med en av landets største frontfigurer i eget hjem. Vera er nemlig datter til Janove Ottesen, tidligere vokalist i Kaizers Orchestra, nå en veletablert soloartist. Hjemme er det mye instrumenter og et hjemmekontor der Vera kommer tett på alt det som følger med en artistkarriere.
– Folk tror man spiller musikk hele tiden, men for en artist er det kanskje ti prosent musikk, og resten er andre kreative ting som design, art work, nettsider og sosiale medier. Og økonomi og mye annet som er hardt arbeid, sier Janove. Oppveksten med artistkarriere og farens harde arbeid har ikke skremt Vera. – Det høres kjempekjekt ut å bli artist. Og jeg føler jeg vet litt hvordan det er, for jeg har jo sett far. Men det er tidlig å si om det er noe jeg vil gjøre. Men hvis sjansen byr seg tar jeg den nok, sier Vera med et smil.
– Hun er veldig fri, ung og kreativ. Hun er flink og talentfull på mange ting, og det passer jo godt. Hvis man liker all den jobben det innebærer å bli artist så kan man nå langt. Det er ingen illusjon, og jeg tror hun ser at det er gøy, at det er masse jobb, og at ikke alt er å sitte å spille musikk, legger Janove til. – Oppskriften er enkel. Den som vil det mest, spiller mange konserter og reiser rundt, den som ikke gir seg mens andre faller av, den klarer det, sier Janove. Selv spilte han og Kaizers Orchestra utallige konserter i året og reiste rundt i hele landet mens bandet bygde seg opp et publikum. De ga seg ikke, og står igjen som en av de største norske bandsuksessene noensinne.
Leke med språket
Janove hadde ikke musikken hjemmefra i egen oppvekst, men de hadde et orgel i stua og det oppdaget han tidlig. Han begynte å skrive låter allerede som barn og hans første låt var i likhet med Vera og Kjell sine på engelsk. Men behovet for å uttrykke seg mer presist gjorde det naturlig å skrive på norsk. – Det føltes lettere å uttrykke seg, og å si det vi ville på norsk. Spesielt humor, humor funker best på eget morsmål, forteller Janove. Det var på gutterommet sammen med Geir Zahl (også senere medlem i Kaizers Orchestra) i 15-16 års alder de første norske låtene ble til.
Vera bekrefter behovet faren beskriver for å bruke morsmål i tekstene sine. - Jeg følte og jeg ikke fikk sagt det jeg ville på engelsk. Jeg er glad i å leke med språket, bruke metaforer og språklige bilder. På norsk har jeg større ordforråd enn på engelsk. Du må liksom kjenne ordene du bruker, sier hun. – På norsk får det også mer særpreg syns jeg.
Vera skrev sin første låt når hun gikk i niende klasse. I begynnelsen spilte hun ikke instrumenter, men etterhvert plukket hun opp gitaren, i likhet med bestefar Kjell. Det ble et godt verktøy for å lage låter. Etter at gitaren ble en ledsager for Vera, kom ofte melodien før teksten ble til. Slik er det også for hennes far og bestefar. – Jeg beskriver gjerne stemninger. Det er ikke alltid konkrete historier, så det er lett å tolke tekstene mine på sin egen måte, sier Vera. Kjell brukte sangene som en slags terapi for seg selv. – Mens andre satt hjemme og skrev dagbok satt jeg hjemme og skrev ut mine gleder og sorger i sanger, forteller han.
Godt voksen debutant
Vera er nemlig ikke omringet av musikken bare i eget hjem, men også hos besteforeldre hvor gitaren gjerne tas frem for å spille for hverandre. Vera har et tett forhold til sin bestefar, Kjell. Han er en engasjert bestefar som gleder seg over sitt barnebarn og hennes påbegynte musikkreise. Ulikt sitt barnebarn og sin svigersønn begynte Kjell å skrive på norsk sent, først i en alder av 40 år. Han vokste opp i en tid hvor man så til de store britiske bandene, og man gjerne covret eller kopierte både stil og språk når man selv skulle lage musikk. Men produktiviteten og skapertrangen var vel så stor.
Kjell har opp igjennom skrevet 400 låter. Mer enn de fleste musikere. Likevel tok det 60 år før han ga ut sin første plate. Hvorfor det? - Jeg hadde nok å holde på med som arkitekt, med små barn og familielivet, sier Kjell. Han hadde allerede holdt på med musikk hele livet fra han som femåring spilte med sin far som var trompetist. Når han ble 12 år fikk han sin første gitar, og han spilte på den til fingrene blødde. For Kjell kom låtene i mengder. Kjell var en travel mann og fikk i stor grad utløp for det kreative i jobben som arkitekt, derfor tenkte han ikke noe videre på å gi ut musikken sin. Men på hans 60-årsdag tok Janove tak i han og sa at nå måtte han gi ut noen av alle disse sangene sine, i det minste så familien kunne ha det. Det fikk Kjell til å vurdere det mer alvorlig. Janove fulgte videre opp med at Kjell måtte skrive 40 nye låter i løpet av fire måneder, siden skulle han gjøre en råinnspilling av de. Derfra plukket Janove ut ti av sangene som videre ble spilt inn og gitt ut. Viseplata «Aldri for seint». At hans egen svigersønn ville produsere hans første plate tok Kjell som et tegn på at han virkelig mente at musikken burde bli gitt ut.
– Jeg tenkte ok, hvis han er villig til å gi ut plata mi midt oppi egen karriere... Da tenkte jeg, ok, jeg tror på at du tror på det, sier Kjell og ser på Janove. Janove nikker bekreftende. Og plata fikk kjempeanmeldelser. Siden har det gått slag i slag for Kjell. Hans opprinnelige mål om å spille 20 konserter i året økte raskt til 80-90.
– Jeg var jo ikke ung, så der andre kunne bygge seg opp gradvis, måtte jeg gå fortere. Jeg meldte meg da blant annet inn i Norsk Viseforum og engasjerte meg i Nordvisa.
Etter sitt neste plateslipp planlegger ikke Kjell noen omfattende turné. Nå ønsker han å ta det litt mer ned. - Men det er jo det som er så spennende med Vera, hva skjer med henne i 2020? spør han. - Jeg har lyst til å spille inn musikken min, men kanskje ikke helt med en gang. Jeg vil bli litt tryggere, bli mer kjent med hva jeg vil og forske litt på hva som er mitt utrykk. Jeg må finne ut mer om sangene mine, sier Vera. Hjemme har de vært opptatt av å aldri presse på noe omkring musikken for Vera. Ting tar den tiden det tar, og det som kommer det kommer.
Etter bestefarens første plate kom han med tre plater til, og er straks plateaktuell igjen. Han er et godt bevis på at man kan ta ting i sitt tempo, og at det aldri er for sent. Nå er Kjell pensjonert som arkitekt, og driver fullt med musikk.
Melankoli i moll
Veras sanger har ofte et melankolsk preg. - Hvis man legger mye følelser i en sang, syns jeg ofte det er de litt vonde følelsene som treffer best, og de flest kjenner seg igjen i. Det går en del i moll uten at jeg har bestemt meg for det. Jeg klarer ikke bestemme meg for hvordan sangen skal bli før jeg har lagd den, forteller Vera. Hun hører på, og inspireres av, Susanne Sundfør, Highasakite, Cezinando og Sigrid. Men med det som inspirasjonskilder ser hun seg selv likevel som mer lik Tønes. – Selv om han er en voksen mann med morsomme tekster, og jeg er ei jente som synger om følelser. Jeg hører mye på viser, og det er jo i grunnen det jeg også driver med, sier Vera.
Janove skriver og ofte i moll, men han liker best å skrive når han er glad. – Jeg tror på tankens kraft, og at du må visualisere det positive. Jeg skriver best på våren når jeg er glad, sier han. Etter at Janove ble soloartist kunne han skrive mer personlige tekster. – Mitt siste album handler om Vera, min fru, meg.. I Kaizers kunne jeg ikke komme med så personlige tekster. I et band skal alle være enige om teksten, så det blir gjerne litt røffere da. Det blir mer personlig og kanskje mer troverdig som soloartist, sier Janove ettertenksomt.
Han har en sterk skaperkraft, og ideene kommer hele tiden. Fra hvor er han ikke sikker på, men han er sikker på at det finnes «noe» som man av og til klarer å kanalisere – Da tenker jeg ikke religiøst. Men av og til kommer det noe som er ekte og sant. Noen ganger klarer man å plukke det litt ned og overføre den energien og viben. Da treffer det folk. Jeg har noen sånne låter, men jeg kan ikke påstå jeg vet hvor det kommer fra. Da hadde jeg jo bare hentet der hele tiden, ler Janove.
Kjell og Vera nikker bekreftende. Mens vi sitter i samtalen har både Vera og Kjell vært innom mange låtideer i hodene sine. Janove trommer på lårene sine. Det er mye musikk i rommet i kraft av tre så musikalske mennesker. Ideene kommer hele tiden, og dette er åpenbart en kreativ trio med stor skapertrang. Allerede står de for låter som vil bestå i norsk musikkhistorie, og kanskje kommer det nye.
Kjell, Vera og Janove. En familie, tre generasjoner i Stavangers vise og rockemiljø.