Foto: Ylva Teigen Aas
Med høye kunstneriske ambisjoner og åpenhjertige, nordnorske sangtekster i bagasjen, sendte Anna Kajander tidligere i år sitt debutalbum Mandag ut i verden. Vi møtte den nordnorske artisten til en prat om låtskriving, abstrakt kunst, soveromsproduksjoner og forventninger til voksenlivet.
av Sigurd Lamark
Anna Ingeborg Tangeland Kajander vokste opp i en musikalsk familie på Ørsnes, midt mellom Kabelvåg og Henningsvær i Lofoten. Både visesang-pappa Dag og popartist-broren Bendik er velkjente representanter for nordnorsk populærmusikk gjennom to generasjoner.
– Jeg har jo vokst opp med masse musikk hjemme, og har hatt instrumenter rundt meg siden jeg var bitteliten. Jeg hørte masse på Lene Marlin da jeg var liten, og sang til på liksom-engelsk. Laget mine egne tekster på mitt eget språk.
Klimpringen på heimens piano og gitarer foregikk med et ønske om å skape egen musikk.
– Det var fordi jeg ville skrive sanger at jeg lærte meg å spille. Jeg har aldri hatt som mål å bli verdens beste gitarist, liksom. Instrumentene er et verktøy i prosessen med å skape noe.
Og sanger har det blitt. Gjennom debutsingelen Sabla Fin ble Anna Kajander et kjent navn for mange, og den tjuefemårige artisten har kunnet skrive både radiolisting på NRK P1, TV-opptreden på Sommeråpent og konserter på Trondheim Calling, Klubbøya og Trevarefest på CV-en før slippet av sin første fullengder. Veien mot debutplata har gått fra Lofoten, via utenlandsopphold i Buenos Aires og København til Oslo, hvor Kajander nå bor, studerer kunst og produserer musikk.
Soverom og studio
Anna Kajander har drevet mye utforskning for å finne uttrykket for albumet.
– Dette er låter jeg har holdt på med i fem år, og jeg har brukt lang tid på å finne ut hvordan vei jeg ville gå sjangermessig. Man kan jo gjøre det rocka, jazza, moderne, klassisk singer/songwriter-aktig og… jeg liker alt mulig, så det har vært litt vrient å bane veien.
– Det har vært viktig for meg å være med å produsere og å ha en hånd over det som skal lages, sier Anna, som har besøkt mange studioer og jobbet med mange forskjellige musikere og produsenter. De riktige samarbeidspartnerne ble funnet både gjennom nøye utvelgelse og tilfeldigheter. Bendik Markovic, som har produsert låtene Feil og Mandag, kom Anna tilfeldigvis i prat med da hun gikk alene på en konsert, uten å kjenne noen. Markovic gjort det samme, og det viste seg at de hadde en felles venn med studiotilgang.
– Man må jo rett og slett bare gå ut og snakke med folk, så dukker det opp muligheter. Det er lett å glemme, ler Anna.
Andre bidragsytere på plata er Benjamin Giørtz, kjent fra bandet Kid Astray, og Jahn Gran, som sammen med Kajander selv har vært produsent, mikset og mastret albumet.
– Vi jobbet mye fra soverommet til Jahn, før vi helt på slutten fikk tilgang til et ordentlig studio på Grünerløkka. Det er et veldig fint samarbeid. Vi går veldig godt sammen vennskapelig og sosialt, det er viktig for meg.
Anna forteller om en lavterskel studioproduksjon med kreativitet og spontane virkemidler i fokus.
– Vi har jobbet i enkle studioer, som oftest uten tilgang til trommesett og slik. Så da har vi brukt det vi har, og eksperimentert med elektroniske virkemidler. Prosessert vokal og feltopptak av ting rundt oss i, en tom plastflaske og en stein, blant annet. Jeg liker veldig godt det minimalistiske og nære, sier hun og demonstrerer hvordan man kan lage en myk basstromme-lyd med å slå håndbaken mot bordet.
Resultatet har blitt et moderne, elektro-akustisk lydbilde som underbygger Annas gitarskrevne låter. Albumet har fått gode kritikker. «Mandag er et jordnært, fint og behagelig album.» skrev Musikknyheter.no, «Et kjærkomment avbrekk fra de overproduserte lydbildene som regjerer i topp 20-listene» skrev Stavanger Aftenblads anmelder.
Produksjonen av Anna Kajanders debutplate har foregått på forskjellige soverom og i forskjellige studioer, med hjelp av elektroniske hjelpemidler – og steiner og plastflasker. Foto: Erle Strøm
(Artikkelen fortsetter under videoen)
Kunstnerisk språk
Tekstinspirasjonen kan komme på bussen, på konserter og i forelesningene på Einar Granums Kunstfagskole, hvor Anna går i andre klasse.
– Jeg blir inspirert av å høre om hvordan om andre mennesker som skaper. Abstrakt maleri fra USA på 60 og 70-tallet, for eksempel. Jeg ble overraska av å oppdage hvor mange flinke, kvinnelige malere fra den tida man ikke har hørt om, siden de ikke har blitt trukket fram, sier Anna og nevner Helen Frankenthaler, Joan Mitchell og Judith Godwin.
Den kunstneriske praksisen vises også i Kajanders album og singelomslag, som hun lager selv ved bruk av foto og kollasj.
– Det er deilig å lage noe jeg kan se, i motsetning til musikken.
Det bevisste forholdet til kunst hjelper også Kajander i låtskrivingen.
– Det tekniske og musikkteoretiske er viktig, men det er liksom ikke der jeg tenker at mitt store bidrag til verden ligger. Å tenke litt kunstnerisk om musikken snakker mer mitt språk. Jeg jobber gjerne grundig med en idé, en prosess og en tanke.
Låta Spørsmålstegn tar for seg typiske spørsmål som stilles til unge, lovende kulturspirer. «Et scenario de fleste av oss har måttet pine oss gjennom år etter år: du kommer til årets juleselskap, og møter slektninger du ikke har sett på ett år. Spørsmålene som skal granske deg fra topp til tå, og dømme hvor godt du gjør det i livet ditt akkurat nå. (… ) Får du det til å gå rundt?» Sitatet er hentet fra lanseringsteksten til låta, som tar for seg sosiale hierarki, forventninger fra voksne og normer i samfunnet.
med alle dine spørsmålstegn
det e så mye du vil vite
og enda kjenn du mæ fint lite
ka meir vil du at æ skal si
har æ gjort mæ opp noen nye tanka
har æ gjort mæ opp ei formeining om tingenes tilstand
og mi eiga fremtid
æ higa etter smerte
æ vil bare gi etter
va det det du ville hør?
Anna utdyper:
– De som har sett deg vokse opp har jo gjerne en mening om hvem du skal bli, hvilke utdanninger du skal ta og hva slags jobb som er verdt bryet. Det er hele tiden med en undertone om at man må huske på å tjene nok penger. Man skal liksom ha nok til å kjøpe seg hytte og hus og bil og båt og jacuzzi og hele pakka. Jeg var skeptisk til det der ganske tidlig, om det var dette som skulle gjøre folk lykkelig. Jeg har heller vært opptatt av å leve i nuet, reise dra på eventyr og møte mennesker.
æ kanke anna enn å takk og nikk og bukk
til alle de som får mæ til å få lyst at dyrebar tid kan nytes på flere vis
Når Anna leser teksten i dag, er det med et utvidet blikk.
– Ordene i sangen kommer jo fra den 20-årige meg, og det har kanskje skjedd noe i hodet mitt siden da. Man må jo være litt realistisk orientert også. Men jeg vil fortsatt holde på de idealene.
Den harde norsken
Det tok tid før Anna begynte å skrive på morsmålet.
– Jeg vil at ordene skal flyte godt med melodien i låtene mine. Det var derfor jeg skreiv på engelsk lenge, det tok tid å knekke koden på norsk. Det er et ganske vanskelig språk å få til å flyte, med mange harde lyder og spisse konsonanter.
Den nordnorske artisten har en liste med spesielle ord på mobilen som hun liker å bruke i låtskrivingen. Omforlatelse er tittelen på en låt, for eksempel.
– Jeg liker ord som er litt glemt, som henger igjen fra dansketida. Nynorsk er også fint, men det ikke føles så nært meg. Vi nordlendinger ble jo liksom ikke tatt helt med i regninga da nynorsken oppsto. Jeg syns det gir oss friheten til å velge litt fritt, ler Lofotværingen.
Siden dette tross alt er et magasin om viser, spør vi den unge låtskriveren om hva hun tenker om visebegrepet.
– Når jeg tenker på visesang tenker jeg på en gitar og en person som har lyst å formidle noe gjennom stemmen sin og gitaren.
Sin egen musikk omtaler hun som «forkledd visesang»
– Jeg har jo skrevet alle sangene på akustisk gitar, og vil alltid kunne falle tilbake på det.
På hvilken måte er visene forkledd?
– De blir jo på en måte forkledd når man tar inn flere elementer enn vokal og gitar. Med en gang man legger til trommer, bass, synth eller noe sånt så føles det jo fort som en annen sjanger. Det kommer jo litt an på hvordan man gjør det, så klart. Men det har føltes befriende å kunne dra inn elektroniske virkemidler i musikken min, og leke seg litt med hvor det kan ende opp. Jeg har også en mer eksentrisk, utadvent og litt mer teatralsk side, som jeg ikke tenker på som typisk visesang, i alle fall. Jeg kunne også tenke meg å utforske rocken og punken mer.
Anna har som de fleste artister i dag et bevisst forhold til sitt digitale publikum. Hun legger stadig ut forseggjorte videoer på sine Facebook og Instagram-sider, som viser prosessen bak musikken og det visuelle uttrykket.
– Det er litt slitsomt at man må jobbe som man må med sosiale medier i dag. Jeg prøver å være meg selv og å finne en balanse mellom å være personlig og laid back, men samtidig proff.
Vi spør om hennes musikalske forbilder. Det er vanskelig for Anna å trekke frem noen spesielle.
– Jeg har aldri vært så flink til å idolisere andre, egentlig. Det er mer at jeg blir inspirert av lydbildet i en liten del av en låt, for eksempel.
I de offentlige spillelistene hennes på Spotify kan man likevel se at Anna Kajander har et våkent blikk på samtidas musikalske trender. Her finner man både nye, internasjonale indie-artister (Mac Demarco, Blood Orange, Warpaint og Kimbra), punkeband fra 80-tallet (Le Tigre og The Clash) og moderne, nordiske visepop-artister som Veronica Maggio og Daniel Kvammen.
Optimistisk til tross for korona
Dette intervjuet ble gjort akkurat i det korona-nedstengingen rullet utover landet og verden. Anna Kajanders albumslippturné skulle egentlig foregått denne våren. Konserter i blant annet Oslo, Bergen og Trondheim ble som alle andre konserter i landet avlyst og/eller utsatt. Den spillesugne artisten er skuffet, men ser likevel lyst på livet.
— Egentlig er jeg litt glad i uforutsette ting som skjer. Jeg fyller dagene med å male, skrive sanger og å spille litt Sims. Har også planer om å få selvangivelsen ferdig raskt, selv om jeg ikke har kommet så langt enda, ler hun.
– Men vi må jo ta dette på alvor, så klart. Det er jo alvorlig. Og det var dumt med turnéen. Det blir jo et vakuum, alt blir satt på pause. Men vi jobber med å få på plass nye konsertdatoer, og så funderer jeg litt på å gjøre en sånn stuekonsert, kanskje. Fremtida vil vise hva som skjer. Kanskje det kan komme noe godt ut av dette også, sier artisten som har blikket vendt framover.
Anna Kajander spiller digital konsert fra Sentralen mandag 27. april klokken 21.