Lars Martin Myhre (64) gir i høst ut en plate og notebok med 45 sanger fra de 45 årene han har jobbet heltid som utøvende komponist og musiker. Det er publikum som har valgt ut sangene. Samtidig kommer også hans nye jule-singel «Det er jul».
Av: Kirsti Hansen Demény
Foto: Cedric Acher
Ideen til utgivelsene startet med at Lars Martin i mange år har mottatt henvendelser fra folk som har forsøkt å finne noter til sangene hans. Det har tikket inn med e-poster, meldinger og beskjeder i messenger. - Noen skal synge i et bryllup, andre i en begravelse - og noen vil bare lære seg en spesiell sang. Hvis jeg har hatt noe lesbart liggende har jeg sendt det, men jeg skjønte at det var behov for en notebok med renskrevne noter med tekster og akkorder, sier Myhre. Han synes det er kjempegøy at folk har lyst til å synge og spille sangene hans.
- Siden noteboka var på vei, var det en naturlig tanke og også samle låtene på CD. I og med at det er 45 av dem måtte det bli hele tre CD-er, forklarer Myhre. Han forteller at han har et utmerket plateselskap og en forlegger som vil være med på denne reisen og dokumentere noen av sangene fra 45 års virksomhet. Låtene er både fra hans solokarriere og fra hans samarbeid med f.eks. Odd Børretzen og Arild Nyquist.
De utvalgte sangene speiler på ingen måte bredden i Myhres store katalog. Lars Martins produksjon spenner over mange genre. Han har skrevet en rekke større verk, teater- og filmusikk og storbandmusikk. På den nye utgivelsen er det fokus på sangene. Utvalget er gjort med utgangspunkt i hvilke sanger folk har kontaktet ham og etterspurt teksten og notene til, og gjennom tilbakemeldinger på sosiale medier. Myhre har nemlig spurt publikummet sitt hvilke sanger de ville ha med.
Tre av sangene har ikke vært gitt ut på fysisk plate eller CD før. Duetten fra i vår med Linda Kvam "Jeg kommer til deg" som nå er strømmet over 100.000 ganger, er med. Myhre har også tatt med det han kaller for en leftover fra en tidligere plate. Det er sangen "Hvis jeg var Gud Fader". - Den tok jeg med fordi den passet som overgang til Børretzen/Myhre avdelingen på plata. I denne låten er Odd Gud og Stian Carstensen trekkspillgud, ler Myhre. Den tredje låta er ny, og slippes samtidig med CD-en. Dette er den flunkende nye julesangen Myhre har skrevet sammen med Ingvar Hovland. "Det er jul" er spilt inn i samarbeide med Frelsesarmeens territoriale hornorkester. Dette er en litt annerledes julesang. – Hvis du er litt utafor ellers i året, så er du virkelig utafor i jula, sier Myhre.
Musikk er magisk
Myhre ble tent på musikkgleden i barneårene. Den samme musikkgleden han fant som guttunge har drevet ham hele livet og han har den fortsatt. Så fort muligheten har vært der, har han holdt på med musikk. Sånn har det vært så lenge han kan huske. Myhres første musikalske minne er fra fireårsalderen. Lars Martin vokste opp i et hjem hvor sang og musikk var en naturlig del av et hvert sosialt samvær
– De voksne fikk en mildhet over seg som jeg som barn ikke så i det daglige. De voksne ble så milde og glade i ansiktene når de sang. Myhre forstod tidlig at musikk var magisk. - Det folk i stor grad gjorde når de kom sammen på 60-tallet var å synge og spille sammen. Alle kunne litt. Noen kunne litt trekkspill, andre kunne spille noen få grep på gitaren - og så sang de i vei.
Sånn var det også i barndomshjemmet i Tønsberg.
– Dette var jo før vanlige folk hadde musikkanlegg, og TV var helt i startgropa, så Beat for Beat var ikke et alternativ. Ville man ha underholdning måtte man stå for den selv, forklarer han.
Det var mora til Myhre som lærte ham de første fire grepene på gitaren. Som tiåring spilte han litt trekkspill, før han for alvor begynte å spille gitar. - Det har alltid vært en gitar hjemme hos oss. Jeg begynte å lage egne sanger i 12-årsalderen. Det var naturlig for meg å sette sammen de musikalske elementene jeg behersket. Selv om det ikke var så mange, likte jeg å sette dem sammen til et eller annet som var mitt eget, mimrer Myhre, som i dag er en ettertrakta gitarist.
Da Lars Martin var 14 år, lagde han og noen venner band med den fantastisk selvironiske tittelen «Corvus corone cornix» - Jeg tror det betyr kråke på latin, smiler Myhre. Han forteller at de først spilte datidens kjente sanger, men snart begynte han å lage egne ting som bandet spilte.
I 1981 opptrådte Lars Martin Myhre for første gang sammen med Odd Børretzen. Det foregikk bak murene på Sem kretsfengsel. Foto: Privat
Fra Myhre var 16 til han var 18 år jobbet han i Leif Kjørboes jernvare i Tønsberg. - Det er den eneste gangen i mitt liv jeg har hatt fast inntekt, sier han ettertenksomt. Da Lars Martin tok den jobben, bestemte han seg for å jobbe med musikk i minst tre timer hver dag i arbeidstiden, i tillegg til enda flere timer på fritiden, ofte spillende på byens jazzklubb. Mange år etter at han sluttet, fant de musikkbøker skjult i jernvare-reolene. Den gangen fantes det ikke noen utdanning innen den musikken han ville drive med, så Myhre drev med selvstudie, også på jobb. Myhre bestemte seg aldri for å drive med musikk. Det var ikke et valg, men en selvfølge.
Alt er forandra
I løpet av de 45 årene han har holdt på, mener han at alt bortsett fra musikkgleden, har forandret seg. - Jeg har selvfølgelig forandret meg, samfunnet har forandret seg enormt, for ikke å snakke om teknologien og formatene vi bruker for å lytte til musikk. Musikkbransjen har vært gjennom noen enorme endringer, også i pengestrømmen. Også musikk-tilgjengeligheten har forandret seg, påpeker han.
I den tiden Lars Martin jobbet i jernvarehandelen, hadde han råd til en LP i uka. - Jeg fikk et ekstremt nært forhold til de platene jeg kjøpte. Jeg spilte dem om og om igjen, leste alt som sto på coveret, både det med stor og liten skrift. Fulgte det med en plakat, så kan det hende den fant veien opp på veggen. Det ble veldig mye lytting på hvert album, et musikalsk dypdykk. Jeg fikk selvfølgelig noen favoritter jeg måtte høre om og om igjen. Det ble aldri det samme da jeg fikk feriepenger og kjøpte tre plater på en gang. Det ble litt for mye, jeg fikk de ikke under huden på samme måte som før, forklarer han.
Myhre mener det er et tankekors at vi i dag har hele verdens repertoar tilgjengelig på telefonen til enhver tid. - Da blir det vanskeligere å virkelig få musikken inn under huden, uten at jeg skal problematisere det. Det er jo først og fremst helt fantastisk at all verdens musikk er tilgjengelig. Det hadde også vært flott om vi som lager musikken fikk rimelig betalt rimelig når den blir brukt, poengterer han.
Selskapssjuk visekunstner
Når vi spør Myhre om hva han tror om framtiden for bransjen, blir han ettertenksom.
– Framtiden for musikalsk og tekstlig kreativitet, tror jeg er stor. Vi som holder på med det, er så gærne at vi gir oss ikke uansett. Nå er det en helt spesiell tid, men den går jo over. Det er utfordringer når det gjelder pengestrømmer og måten å høre musikk på, men det vil alltid være behov for møte mellom visekunstner og publikum. Det kan ikke erstattes av strømming, sier Myhre. Dessuten har han stor tro på at man etter hvert skal få til en mer rettferdig fordeling av strømmeinntektene.
Myhre mener det alltid vil være dommedagsprofeter som mener at alt går feil vei. Han minner om at da videoen kom, mente mange at det ville bety slutten på kinoen, og da Peppes pizza begynte med hjemkjøring av mat, var det enkelte som mente at det betød slutten for restauranter. Trommemaskinen ville utrydde trommeslagerne og samplingen ville gjøre at ingen lenger spilte fiolin. - Vi må aldri undervurdere menneskers behov for fysiske møter og møteplasser. Strengt tatt er vi selskapssjuke og sosiale og glade i å ha felles opplevelser, enten vi spiller sammen eller lytter sammen, sier Myhre, som står fram som ganske selskapssjuk selv.
Jeg er glad i å være sammen med andre, men det hører med til historien at de fleste av oss som driver med musikk, har bedre mentale forutsetninger for å takle koronatiden, sosial distanse og karantene enn mange andre, mener Myhre. Han peker på at når musikere ikke er ute og spiller, så lever de ofte i karantenelignende tilstander. – Da går vi rundt i vår egen verden og surrer for oss selv, i hvert fall vi som komponerer. Dessuten er vi vant til å ha en usikker økonomi. Vi vet godt hva det er å ikke vite hvilke inntekter vi har neste måned, sier Myhre.
Han mener nivået i norsk musikkliv i dag, er skyhøyt. - Det har aldri vært så utrolig mange begavede, flinke folk. - Nå ser vi en yngre generasjon som har hatt helt andre muligheter til å fordype seg i egen musikkundervisning, enn jeg hadde i arbeidstiden på Leif Kjørbos Jernhandel. Nå går folk på kulturskole fra de er små, før de går videre på musikklinje på videregående, og kanskje begynner de på rytmisk linje ved en høyskole. Dessuten kan du jo få svar på de aller fleste spørsmål på internett. Kunnskapen er nå ekstremt tilgjengelig, sier han, og synes det er fantastisk.
Brenner for skandinavisk samarbeide
Myhre er opptatt av det skandinavisk-språklige musikkmarkedet. - Vi forstår hverandre helt fint med litt velvilje i Norden. I Norge er svensker som Bo Caspers og Lars Winnerbäck nesten en del av vårt eget musikkliv og vi har en lang tradisjon for å vende oss mot Sverige, med Taube, Bellman og Vreeswijk. Jeg vokste opp med to svenske TV-antenner og en norsk, og kan mer om svensk kultur enn de fleste svensker. Nå har tiden kanskje kommet til at våre broderfolk hører litt på oss, og vi har et helt annet utgangspunkt i dag – tenk bare på alle svenskene som jobber i Norge, sier han.
Myhre forteller at han har et godt samarbeid med mange danske og svenske musikere. Hadde det ikke vært for koronaen, hadde han igjen vært på dansk TV i sommer, og på nordisk turne i høst. Myhre mener at terskelen er veldig lav når man først kommer i gang. Han mener at problemet er at ikke organisasjonene som driver med eksport og synliggjøring av norsk musikk i utlandet, tenker på det skandinaviske markedet. - Jeg ser på det skandinaviskspråklige markedet som utrolig viktig. Hvis du synger på norsk er det ganske interessant med et hjemmemarked på over 20 millioner mennesker i stedet for fem millioner. Vi kan synge hverandres sanger, og vi kan reise på turne med hverandre, som vi også gjør. Publikum er interessert, men bransjen henger etter, bemerker Myhre.
Liker langvarig samarbeid
Myhre er en mann med lange samarbeid.
– Det å jobbe lenge med noen skaper en innsikt, forståelse og mulighet for fordypelse og felles intuitivitet, forklarer Myhre. Han samarbeidet med Odd Børretzen i 31 år, Arild Nyquist i 20 år, og Alfred Jansson i rundt 30 år. - Når jeg nå har satt sammen denne plata med 45 sanger fra 45 år, ser jeg at Anita Skorgan synger på ti av dem. Olaf Kamfjord, Jon Rosslund og Terje Johannesen har vært med på nesten alt jeg har gjort. Samme mann har mastret nesten alle mine sanger, og det har bare vært et lite knippe teknikere. Jeg har vært lenge på de plateselskapene jeg har samarbeidet med. Jeg liker disse lange samarbeidene som vi kan ha glede av i mange år sammen, forklarer Myhre. Selv har han produsert mer enn femti album for andre, både norske, svenske og danske artister og visesangere. Han er opptatt av at visa ikke egentlig er en musikkform, men en kunstform som kan tar bruk av mange forskjellige musikkformer. - Det handler mye mer om en formidlingsmåte, enn en musikkform, påpeker Myhre.
På spørsmål om hvilket budskap Myhre vil ut med, svarer han: - Hvis det var så enkelt at jeg ville ha frem et klart budskap, kunne jeg jo ha skrevet et leserinnlegg i stedet for å drive med tekst og musikk, sier han. Han forklarer at nettopp teksten og musikken trenger vi til de tingene vi ikke kan få sagt med egne ord. - Budskapet i sangene må vi egentlig oppdage selv, men det er klart at jeg har mange låter med temaer om toleranse og om menneskesyn. Jeg har en gjennomgående holdning til det å være menneske som jeg håper er mulig å oppdage i min katalog. Det er nettopp det - skal du si noe klart og tydelig, kan du bare skrive det. Musikk og lyrikk begynner jo der hvor de vanlige ordene slutter, sier han.
Myre elsker å sette i gang noe hos lytteren. - Derfor elsker jeg også at folk tar mine sanger og bruker dem, enten i stua, på scenen eller på plate, så sangene lever videre i andre sammenhenger. At sangen «Skål kamerat» har blitt en sang som synges på visetreff i Norden, det synes jeg er gøy. Sangen er jo virkelig en hyllest til oss sjøl, påpeker han.
– Når man skal uttale seg i en tale, et innlegg eller i en artikkel, er poenget at alle forstår akkurat det samme uten misforståelser - I kunsten, er det nettopp mottakerens unike opplevelse og tolkning som er poenget, mener Myhre. Både i musikk og i tekst, liker han best at det er et rom for den som lytter til å være med å skape, å komme med eget liv og erfaringer og refleksjoner. - Det må være plass til det, sier han, og legger til at han ikke synes det er så spennende med tekster som er bruksanvisninger på hvordan man skal oppføre seg her i verden.
– Noen ganger tenker jeg at hvis en melodi har en helt opplagt annenstemme, kan det være fint at den er ledig for den som hører på. Så mens du hører på, hører du liksom den andrestemmen inni hodet ditt, men den er ikke på plata. Musikk er alltid mer enn den er, avslutter Myhre.
En ung Lars Martin ved pianoet i Tønsberg. Foto: Privat