Det er ikke bare låttitler som “Bæsj i skjegget” og “Hold kjeft, Astrid S!” som gjør Egil Hegerberg unik som låtskriver. For årets vinner av Prøysenprisen er den kreative prosessen en slags lek. Slikt blir det morsom og fin musikk av. Mye musikk.
Tekst: Leif Haaland
Foto: L-P Lorentz 
– Jeg driter litt i hvordan det blir, så lenge det er gøy, forteller nyslått Prøysenprisvinner Egil Hegerberg.
Det klirrer i bestikk og mumles liflig i Vinterhaven på Hotel Bristol i Oslo. Et flagrende hode runder hjørnet og hilser med et oppvakt blikk i det han ankommer det lille bordet i kafélokalet, det som en gang ble kalt “Den Mauriske Hall” på grunn av sine stiltrekk fra Marokko.
– Beklager at jeg er noen minutter sein, jeg måtte skrive ferdig en låt og laste den opp på Youtube og sende lenken til bandet før jeg dro hjemmefra.
Egil er ikke mange minuttene sein, og kan ikke ha brukt mange minutter på skrive ferdig låten heller. Han skal ut på turné med Bare Egil Spellemannslag. Og som han har gjort de siste 10 årene, skriver han én ny låt til hver eneste konsert. Han tenker det er en fordel at de andre i bandet får høre den nye låten før konserten, men innrømmer at låten noen ganger må øves inn direkte på lydsjekk.
– Jeg har jo med meg jævlig gode musikere, da, både med Bare Egil Band og Spellemannslaget, de er jo dritgode. Så det går jo. Men det er ikke hvem som helst som kan gjennomføre noe sånt.
Han er heller ingen hvemsomhelst, denne hyperproduktive karakteren i norsk musikkliv. Enkelte hevder at dette er Norges morsomste mann. Det er uansett ikke lett å holde styr på produksjonen til Egil Hegerberg. Med en lang liste utgivelser og i hvert fall åtte artistprosjekter eller bandkonstellasjoner, kan man bli svimmel av å prøve å holde oversikten. Hvis vi ramser opp Gartnerlosjen, L.Y.D., Bare Egil Band, Hurra Torpedo, Black Debbath, Thulsa Doom og nevnte Bare Egil Spellemannslag, har vi sikkert glemt noe. For da har vi for eksempel ikke nevnt “Ikke Bare Bare Egil Band Band”, som riktignok er navnet på livebandet til soloprosjektet Bare Egil Band, men som likevel har egen profil på Spotify. Hva i all verden ligger bak en så frodig og tilsynelatende utømmelig kreativitet?
Egil koser seg med sennepsglasert svinenakke. Kopp etter kopp med kaffe går ned på høykant. – Helt nydelig!! Egil smiler ivrig opp når den eldre servitøren i kjole og hvitt spør oss om vi liker maten. Hegerberg er åpenbart en positiv type. Både til livet og låtskriving.
Er du ikke redd for ikke å få det til? Å ikke klare å skrive en god låt?
– Nei, jeg er jo ikke det. Egil ser litt forundret ut. Har forteller om en grunnholdning om at alt sammen er en slags stor spøk, og at han later som han er musiker og at publikum er med på spøken, at de later som musikken er bra. Og at noe av nøkkelen er at han er prosessorientert, og ikke resultatorientert. Egil blir engasjert. Vi kjenner at umiddelbarheten trigger ham.
– Jeg driter litt i hvordan det blir, så lenge det er gøy. Så lenge jeg liker det jeg gjør der og da, kan jeg godt leve med at jeg to uker senere synes dette var jævlig dårlig. Jeg kan jo bare lage en ny versjon!
Han sier at han egentlig aldri regner låtene som helt ferdig. At de alltid er et eller annet sted i utvikling.
– Når man i 10 år må lage en ny låt til hver konsert, en låt som skal være et selvstendig verk med tekst og melodi og alt sammen, da får man jo mindre prestasjonsangst, fordi jeg opplever da at den lokale låten blir godt mottatt, uansett hvor dårlig den er. Folk er glad for å få noe unikt, noe potensielt bare de får høre. Og da er det liksom ikke så farlig. Jeg senker garden, og kommer på idéer jeg ellers ikke ville hatt.
Idéer som for eksempel den litt drøye og åpenbare dobbeltheten i teksten “Bergen, du er ei fitteby”, som ble skrevet ti minutter før en konsert i Bergen. Låten ble en umiddelbar hit, men han innrømmer at han var i stuss om låten i det hele tatt skulle spilles inn.
– Jeg tenkte, skal jeg gidde å ta med denne? Mange kommer sikkert til å like den, men kanskje på feil premiss. Kanskje mange ikke tar humoren. Men så synes jeg melodien var så fin, og jeg tenkte at budskapet tross alt er bra, at det bør falle på sin egen urimelighet å bruke ordet fitte som et skjellsord. For hva er det for en slags tankegang? Det er jo helt sykt!
Låtskrivergenerator
Når du skal skrive én ny låt til hver konsert kan det være lurt å ha noen hjelpemidler. Årets prisvinner har fått utviklet et eget dataprogram, en låtskrivergenerator, der han taster inn stedet han skal til, og får ut en oppgave. Denne oppgaven inneholder elementer som fakta om byen eller tettstedet og toneart, og gir ham også forslag til uvanlige akkordprogresjoner som hjelper ham å ikke gjenta seg selv for mye.
– Det er et godt verktøy, jævlig gøy. Men jeg trenger ikke følge den slavisk. Den er mer ment for sette meg i gang.
Generatoren forklarer kanskje hvorfor denne mannen skriver tekster om innbyggertallet i Åseral og nyansatt turistsjef i Nesbyen. Den føles også helt i tråd med lett absurde tekster fra Bare Egils første album, “Absolutt ikke bare Egil Band”, der han skriver om at alle dyr er laget av snø og om kjærlighet mellom muslinger og skjell.
– Låtskrivergeneratoren fritar deg fra ansvar, fordi du har fått en håpløs oppgave som gjør at resultatet ikke kan bli bra. Du må bare gjøre så godt du kan innenfor disse rammene.
Men … stopper det aldri opp? Knyter det seg aldri for Egil?
– Jeg laget den første platen uten frykt og prestasjonsangst. Spilte låtene veldig mye, og platen gikk veldig bra når den kom. Men DA fikk jeg prestasjonsangst – og fikk skrivesperre fordi jeg glemte hvordan jeg hadde laget de første låtene, at de kom veldig lett, at det bare var slurv. Fordi låtene ble så populære trodde jeg plutselig at det måtte ligge mye arbeid og tanke bak. Jeg begynte å sperre meg selv, fordi ideene måtte være så bra, før jeg kunne begynne å skrive.
Hva var det du hadde mistet kontakt med da?
– Jeg la lista for høyt. Jeg mistet kontakt med den direkte skrivingen, uten filter.
Han forteller at det måtte et oppdrag fra NRK P2 til for å forløse skrivingen igjen.
– Jeg skulle levere én låt i uken, noe jeg synes var kjempeskremmende. Hvordan skulle jeg klare det liksom? Jeg hadde jo ikke laget noe av verdi på lang tid. Det viste seg å være utrolig frigjørende å få et konkret tema og en deadline. Da lærte jeg at jeg alltid kan lage en låt hvis jeg bare senker kravene til kvalitet og har en reell deadline.
En spøk
Da Egil startet sitt første band på gymnaset, var det mest som en spøk. Egil forteller hvordan ingen i bandet egentlig kunne spille, og hvordan de derfor brukte visuelle virkemidler og drøye tekster for å ta oppmerksomheten bort fra selve musikken.
– Vi forsøkte alltid å lage musikk vi kunne like å spille, og like å høre på selv. Det er nesten ingen som driver med humomusikk på denne måten, slik vi gjør det i Duplex Records-kollektivet. Jeg tror det er ganske unikt.
– Humormusikk blir ofte litt som Prima Vera (norsk underholdningsgruppe på 70- og 80-tallet) eller Weird Al, hvor man tar en kjent låt eller en generisk melodi, og skriver en tekst over slik at det blir morsomt. Men det vi prøver er å lage musikk vi liker, som skal være morsom i tillegg. Det er sjelden vi driver med bevisst parodi. Poenget vårt er å lage en bra låt.
Egil innrømmer at det ikke er enkelt. Humor kan noen ganger stå i veien for den musikalske opplevelsen. – Det er jo et element av at humoren kanskje ikke er like morsomt 40-ende gangen man hører det, men at musikken kanskje er mer slitesterk, slik vi kunne oppleve med Black Debbath. Hvis man ikke liker humoren, da ødelegger den rocken. Men hvis man liker humoren og syns det er god rock, da burde det være positivt.
Bæsj i skjegget
Egil virker trygg i sitt humormusikalske prosjekt. Hans posisjon som offentlig figur bekrefter at denne mannen engasjerer publikum. Når vi lurer på hva Egil tenker om at hans mest populære låt heter “Bæsj i skjegget”, tar han en kort pause og tenker seg om.
– Det er en fare med det der. Den type humor kan være et lettvint virkemiddel for å skape en reaksjon. Nå som jeg er en gammel gubbe er jeg lei av det, jeg prøver å unngå å bruke sex- og avføringsreferanser. Hvis man skal bruke det, skal det være en god grunn til det. På en av mine siste låter, “Kukk med føtter”, følte jeg det var berettiget. Også er det jo veldig gøy å synge noen av de ordene. Bæsj og fitte er veldig gøy å synge, liksom!
Vi lurer på hvor grensene går, om hva som er ok å skrive, og hva man ikke kan skrive.
– Det er en balansegang. Jeg tenker man må stole på sitt eget kompass. Hvis det er morsomt, så er det morsomt. Men hvis det går jævlig ut over noen, så er det ikke så innmari rått, tenker jeg da.
Føler at du er mer bevisst på selvsensur nå enn før?
– Ja, kanskje litt? I hjørnet på Bristol kan det se ut som den ferske prisvinneren gransker sine egne motiver. – Jeg sensurerer meg … Egil trekker på det. – Jeg prøver jo å tenke godt gjennom hva jeg egentlig sier. Som for eksempel “Hold kjeft Astrid S!”. Det er rart hvis Astrid S eller Dagny eller noen synes at den låten er fæl, når det er ganske lett å se at den låten slår mest tilbake på meg selv.
Ser man på noen av de tegneserieaktige omslagene på Egils plater kan de minne om de norske barnemusikkikonene Knudsen og Ludvigsen. Er Bare Egil Band en slags omvendt variant, altså voksenmusikk som også treffer barn?
– Ja, kanskje det? Det var overhodet ikke tenkt som barnemusikk når jeg begynte med Bare Egil Band. I starten ble jeg helt sjokkert når jeg opplevde at barn på 5-6 år gikk rundt og sang tekstene på “Arne går mot døren". Jeg fikk høre historier om barn som kom til rektor og om bekymringsmeldinger til barnevernet, fordi barn hadde tatt med med min musikk på skolen. På 90-tallet var det jo en litt mer tantete mentalitet i skoleverket, da.
Egil smiler og trekker på skuldrene. – Det har vist seg at det stort sett har gått bra?
Navnedag
Egil forteller at han fremdeles føler seg som han som ikke kan synge og spille, fordi han jobber med så flinke folk. Tekst og melodi fikser han, men alt som handler om arrangement, må han ha hjelp til.
– Når jeg er i studio har jeg lett for å tenke: Oi, wow, det blir helt rått!
Det høres ut som en befriende egenskap? Noe en låtskriver kan bli lykkelig av?
– Ja, jeg har det bra. Akkurat det med å bli lett fornøyd er en bra greie. Hvis jeg ser tilbake og ser at det vi laget ikke var så bra likevel, tenker jeg – fett det, jeg koste meg i hvert fall med det da!
Det føles som om vi har kommet til kjernen av Bare Egils metode. Å bli lett fornøyd. Å legge listen lavt. En grunnholdning av at alt egentlig er en spøk. Et dataprogram som genererer rammer for låtskrivingen. Å hele tiden måtte skrive en ny låt før hver konsert. Selve grunnlaget for en enorm katalog. Og nå også en Prøysenpris.
Det er vel tid for å gratulerer med …
– Navnedagen? Egil gliser
Eh … Har du navnedag?
– Nei, jeg hadde forrige uke! hehehehehehe. Jeg trodde du skulle gratulere meg med vel overstått navnedag.
He he, jo – feiret du stort?
– Det ble en moderat feiring
Samtalen går mot slutten. Stemningen er like fornøyelig som da vi startet. De tidløse servitørene får nok en runde med begeistret ros.
Hvilket forhold har du egentlig til Prøysen?
– Jeg har selvfølgelig hørt min dose opp gjennom. Men det er ikke noe jeg har oppsøkt i særlig grad. Jeg kjenner til det mest kjente og vet at det ligger et enormt materialet der jeg sikkert vil kunne sette pris på. Han hadde jo en ganske omfattende produksjon, han óg.
Er det en ære å få Prøysenprisen?
– Ja, selvfølgelig.
Prisen går til "meget anerkjente kunstnere innen sjangre som forbindes med Prøysen" og består en en sølvplakett og 25 000 kr. Har du bestemt deg for hva du skal bruke pengene til?
– Kanskje man pleier å donere det til noe? Eller kjøper man julenek? Jeg hakke peiling jeg!
Vi gratulerer Egil Hegerberg / Bare Egil band med årets Prøysenpris!