Moddi – miljøforkjemperen som vil endre tankesettet vårt, og visesangeren som ikke vil redde verden.

Tekst: Monica Johansen

I mars slapp Moddi Bråtebrann, et album som videreførte det brennende miljøengasjementet han har hatt, helt siden Blekkulf var stjerna i barndommen. Gjennom hele sin karriere har han engasjert seg for ytringsfrihet, politikk og klimakamp. Han har sluttet å fly, og han har til og med bidratt til benådningen av den vietnamesiske musikeren Việt Khang. Men å redde verden med musikk? Det har han ikke noen tro på.

Det ringer på nede i første etasje, så jeg åpner og venter på at Pål Moddi Knutsen skal komme ut av heisen, syv etasjer opp. Noen minutter senere høres skritt i trappa, før synet av de gjenkjennelige krøllene danser seg opp de siste trinnene.

– Jeg liker ikke heis, ler han, og kommer mot meg med Trømsødrakt og et vennlig smil. Vi har hatt mange gjester på besøk her oppe, men det er ingen andre som har valgt trappene fremfor heisen opp til syvende. Men så er ikke Moddi som alle andre heller.

– Jeg har alltid forsøkt å leve så bærekraftig som mulig, og den store skammen min har jo vært reising. For fire år siden sa jeg til meg selv at jeg ikke skulle sette opp flere turnéer med fly, jeg fikk heller tilpasse meg de mulighetene jeg har uten. Det første jeg gjorde var å dra på europaturné gjennom syv land, og jeg bestemte meg for å reise med tog. Jeg ga beskjed til de agentene jeg jobber med at det skulle være maks fire timers togreise mellom hver konsert, og dermed la vi opp turnéruta etter hva som var praktisk mulig å gjennomføre.

Med kravet om fire timers togreise, måtte endel byer og konsertscener han tidligere hadde besøkt utgå. Moddi ser ikke på det som et problem. Han hever stemmen og gestikulerer intenst for å understreke det han sier.

– For da bryr jeg meg ikke døyten om jeg ikke får spilt i store konsertsaler og på flotte festivaler. Jeg spiller like gjerne i ei lita kjerke eller på en kulturklubb, enn å ta alle de feiteste oppdraga. Det er ikke dét som er viktigst for meg.

EN ÅPENBARING

Det skulle også vise seg at det var flere fordeler med å bruke tog som fremkomstmiddel.

– Jeg gjorde konserter hver eneste dag i nesten én måned, og på forhånd hadde jeg trodd det kom til å bli slitsomt. Det viste seg derimot at den turnéen ble en åpenbaring; det ble rett og slett den mest behagelige turnéen jeg hadde vært på.

Det var dritdeilig å kunne stå opp kl ni hver morgen, labbe bort til togstasjonen, og kjøre tog til neste destinasjon, istedenfor å stresse opp klokka seks om morgenen for å komme seg til nærmeste flyplass og fly et halvt kontinent.

Økonomisk viste det seg også å være helt innertier. For selv om honorarene ikke var så høye som før, siden han valgte konsertsteder fra «nest øverste hylle», så var reiseutgiftene tilnærma null – han reiste nemlig på interrailbillett! Ikke bare var det behagelig, ikke bare var det bra for miljøet, men det var også økonomisk lønnsomt.

– Og når vi kommer til det økologiske i det, så regna jeg meg fram til at tre uker på turné med tog, tilsvarer kun tre prosent av utslippene til en flytur tur/retur Frankfurt. Da kan du turnére ganske lenge med god samvittighet!

For samvittigheten har tynget ham gjennom alle årene med reising. Alle utslippene på hver eneste flytur, alt han så inderlig misliker - han var nødt til å begynne å tenke annerledes. Så la oss skru tida fire år fram igjen, til 2022. Fire europaturnéer med tog og en pandemi seinere, var Moddi endelig klar for å reise ut å spille igjen. Bråtebrann, hans første norskspråklige album siden 2013 var sluppet, og endelig sto Norge for tur.

– Det er ikke like lett å turnére med tog i Norge, så da bestemte jeg meg for å kjøre elbil. Igjen var vi mer opptatt av at konsertene var innenfor kjørbar rekkevidde og at jeg fikk besøkt litt av hele Norge, enn av å besøke de feiteste festivalene og spillestedene. Vi satt opp konserter i Arendal og på Ogna, på steder jeg ikke har vært, mens vi hoppa over mange klassiske steder som Bodø og Stavanger. Man kan ikke forvente å være på to forskjellige kanter av landet, med tolv timers mellomrom, når man kjører elbil.

Han forteller at han har måttet takke nei til mange fine forespørsler, på plasser han gjerne skulle spilt, men innrømmer at det også er litt deilig å slippe stresset med alle de lange reisene. Siden Bråtebrann er en norskspråklig utgivelse, har han også droppet alle konserter i utlandet. Han synes det er godt å slippe.

– Jeg hater flyplasser! Redselen for at gitaren skal bli knust, usikkerheten rundt om bagasjen kommer frem, alle utsettelsene, alle mistenksomheter, alle sikkerhetstiltak, på toppen av den dårlige miljøsamvittigheten. Jeg fordrar ikke å ta fly.

ALDRI ENSOM

I tillegg til turnélista, styrte logistikken også størrelsen på bandet. Med både tog og elbil som fremkomstmiddel, har Moddi valgt å dra ut og møte publikum helt alene.

Hvordan føles det å reise rundt med kun sitt eget selskap?

– Det er helt fantastisk! Før den første togturnéen hadde jeg aldri spilt solo, så det var ganske nytt for meg. Jeg husker at jeg gråt meg i søvn dagen i forveien for jeg var så redd for å være ensom, men så tok det det bare noen timer før jeg kjente at eventyret var i gang. Jeg hadde ikke kommet til Gøteborg en gang, før jeg skjønte at dette kom til å bli tidenes turné. Man møter jo folk overalt, så all tiden alene var bare som gode pauser.

Håper du at du kan påvirke andre artister til å tenke mer bærekraftig når de reiser?

– Det er heldigvis allerede mange som gjør det! Man ser det kanskje særlig hos arrangørene, at de prøver å legge opp til bærekraftig transport. Jeg får en del kontrakter som har som klausul at dersom det er mulig å reise kollektivt, så skal man det. Det synes jeg er helt nydelig! Jeg prøver å bevise for meg sjøl, men også for andre musikere, at det er mulig, uten at det nødvendigvis blir dyrere. Jeg håper inderlig at om fem år så er det mer vanlig for artister å ta toget, eller iallefall vurdere noe annet enn den evinnelige flyturen.

Og samvittigheten da? Hvordan står det til med den etter fem turnéer med tog og elbil?

Han tenker seg om før ansiktet sprekker opp i et stort smil.

– Nå har jeg gjort mitt aller ytterste for å gjøre så bærekraftige turnéer som mulig innenfor de rammene jeg har, så ja, den er endelig god!

BRÅTEBRANN

Å bidra der man kan, er viktig for Moddi. Noen ganger er det å bytte ut fly med tog og elbil, andre ganger er det å skrive musikk sånn at folk får opp øynene. I mars kom Bråtebrann, det første albumet i en ny trilogi han har kalt Det nye nord. Med utgivelsen uttalte han at han ville finne nye ord for en ny tid.

– Det er hårete og ambisiøst, men jeg ser at det trengs. Tida forandrer seg så rasende fort at vi er nødt til å oppdatere språkbruken vår. Jeg synes vi har en tendens til å gå oss vill i gamle klisjéer, gamle metaforer og gamle problemstillinger. Vi bygger sangene våre rundt ordforrådet til de vi hørte på når vi var små.

Han ler høyt når han utdyper, men like etterpå dirrer det i stemmen.

– Særlig oss nordnorske visesangere – vi synger jo faen ikke om noe annet enn havet. Om sola og ro, og om hvordan vi står i fjæra og ser utover. Men det som er på havet nå – det er laksemerder, det er storindustrien. Vi ser utover, og glemmer å se oss til høyre og venstre der fjæresteinene blir plana ut av bygningsmaskinene for å etablere smoltanlegg og batterifabrikker og bergverk.

– Det foregår så mye, det går så fort, men vi evner ikke å se det fordi vi har så lyst til å skildre det vakre, det som tiltaler oss. Men det som skjer nå er faen ikke vakkert. Og det bør vi ta innover oss.

Så realismen i visesangen er viktig for deg?

– Ja, jeg tror vi trenger mer av det. Jeg har ikke hørt noen visealbum som handler om styropor og laksefôr, om borekroner og gruveslam – og som samtidig prøver å få det til å høres vakkert ut. For jeg vil jo også at musikken skal være vakker å høre på. Jeg kan jo kanskje si at jeg romantiserer det nye når jeg synger om smelteverk til så rosenrøde melodier - men det er min måte å få opp øynene til folk på.

Er det viktig å finne mening i de små tingene, når verden føles uhåndgripelig? I Det som berge meg, synger du:

“Nei, det berge ikkje verdens skoga

at eg har sett et frø i jorda,

men det e det som berge meg» (...)

Det e sekkert ikkje stort og vektig

men noen teng vil eg gjere rektig

for det e det som berge meg»

DET SOM BERGE MEG | BRÅTEBRANN 2022

– Det som berge meg er min coronalåt, som jeg skrev i mai 2020 da hele livet lå i grus, alle konserter var avlyst og ingenting ga mening lenger. Jeg flytta hjem til nord, og jeg var tvunget til å prøve å skape mening i det små. Da merka jeg jo det at å plukke søppel i gatekanten, å prøve å dyrke poteter i bakgården, eller bare være der for en venn som sliter, alle de små tingene, også gjorde godt for en sjøl. Det var på en måte litt godt å merke at det er mulig å finne mening i de små handlingene.

Men er det én ting Moddi er krystallklar på, så er det at musikken alene ikke kan redde verden. I Ikkje en sang synger han ut om sin egen hjelpeløshet i møte med all verdens urett.

– Den sangen skrev jeg under flyktningkrisa i 2016. En visesangers forbannelse er at når du prater med folk, så sier de alltid: «Det kan du skrive en sang om!» Til alle saker! «Brua til Finsnes er stengt – det kan du skrive en sang om!», eller «kommunestyret har vedtatt å tillate større oppdrettslokaliteter på yttersida av Senja – det burde du iallefall skrive en sang om!»

Han blir stille et øyeblikk, drar hånda gjennom de viltre krøllene.

– Så var det under flyktningkrisa at de bildene av unger som ble vaska inn langs strendene kom, og da hørte jeg det igjen: «det burde du skrive en sang om». Men det er en hårfin grense mellom å skildre elendigheta
i verden og å utnytte elendigheta til sitt eget beste. Selvfølgelig kunne jeg skrive en sang om den døde ungen som ble skylt i land i Tyrkia, men den sangen ville ikke hjulpet han. Eller noen andre.

Ikkje en sang kom først ut på en veldedighets- plate til støtte for hjelpeorganisasjonen Dråpen i havet og arbeidet deres i Moria-leiren i Hellas. Det var Bugge Wesseltoft som tok initiativ til utgivelsen, og han samlet et stjernelag av musikere, Moddi inkludert.

– Da samla vi inn én million kroner, og de pengene – de trengs! Menneskene der nede trenger mat, de trenger ly, de trenger advokathjelp, en familie å komme hjem til. Og opp mot alt det, så blir en sang i seg sjøl faktisk veldig lite verdt.

“Det der kan du skrive en sang om”,

sa han

då det første liket rak i land.

En båt va kvelva med søtten om bord,

søtten menneska som aldri kom fram.

Søtten skjebna med sjyen som grav,

fanga på flukt over åpent hav.

De va ly førr stormen dem trengte,

ikkje en sang.

En sang e et våpen,

det har eg bidd sagt,

men ka hjelpe vel sang

imot våpenmakt?

En spinkel stemme mot iskaldt bly?

Gitarstrenge uten klang?

Så sei det til han som

har møsta et land.

Har fått håpet knust av ei jernhand.

IKKJE EN SANG | MODDI 2022

Ordene fosser ut av ham, nordnorske kraftsalver. Han roper nærmest. For nå har vi kommet inn på noe som virkelig får fram engasjementet i ham.

– Når en politiker eller næringslivsleder blir intervjua på radio eller TV, er det ingen som spør hen spørsmålet: «hvordan ønsker du å bruke din posisjon til å forandre verden?» Men jeg, som visesanger... det er det første spørsmålet folk alltid stiller meg. Av en eller annen grunn så er det sånn at en visesanger bestandig skal måtte forklare hvordan man skal forandre verden.

Han trekker pusten, før han fyrer løs.

– Jeg blir så forbanna! Fabrikkeiere, fylkessjefer og folk i departementene, ja, folk som sitter med reell makt, de får aldri de spørsmålene! Han bytter stilling. Vifter kraftig med armene, som om en uro har entret kroppen.

– Men vi har liksom fått for oss at musikk er det som skal forandre verden. Det kommer aldri til å skje! Musikk har aldri forandra verden uten at det har stått et folkekrav bak – en folkemasse eller bevegelse bak. Det finnes selvsagt en masse ikoniske låter som har målbært politiske strømninger, men en sang aleine forandrer absolutt ingenting. Jeg vet ikke hvor det har kommet fra; dette blåøyde håpet om at kunsten skal berge oss. Jeg får spørsmålene: «hvordan har du tenkt til å bruke kunst til å avverge klimakrisa eller til å spre fred?» Hva faen kan jeg gjøre med ei vise når Putin sender tanks inn i Ukraina?

Han lar det siste spørsmålet henge i lufta.

– Men så ønsker man selvsagt å gjøre noe.

Det er lett å skjønne fortvilelsen hans. Det er åpenbart et stort ansvar å legge på skuldrene til en visesanger fra Senja.

Hvordan ser du på framtida da; er du redd?

– Jeg synes det er litt skummelt akkurat nå. Hvis vi kun skal sette vår lit til de unge, så er det for seint. Vi har ikke tid til å vente på at de som er unge nå skal vokse opp å få lederstillinger. Det er de voksne i maktposisjoner, nå, som er nødt til å ta grep. Og derfor må man ikke spørre meg, men spørre de med makta: hva har du tenkt til å gjøre for å forandre verden til det bedre? Vi trenger en mer aktiv, konstant verdidebatt i samfunnet.

KRAFTEN I MUSIKKEN

Om ikke Moddi kan forandre hele verden alene, så har han likevel vært med å utrette store ting. Musikken hans har vist at den kan utfordre, oppmuntre, avsløre og trøste. Historien om hvordan magasinet vårt, Viser 2, bidro til å løslate en mann fra fengsel i Vietnam, er rett og slett gåsehudfremkallende. Det må finnes en kraft i visesangen når alt kommer til alt.

– Da jeg jobbet med konseptalbumet, Unsongs, så leita jeg etter sanger jeg ville formidle.

På albumet, som kom i 2016, oversatte, gjendiktet og tonesatte han tolv forbudte tekster fra elleve forskjellige land i verden, og felles for dem var at de var sensurert eller forsøkt sensurert.

– Jeg var i byen, også punkterte sykkelen midt på Karl Johan, og jeg hadde ikke med meg lås. Den første tanken var å springe inn på Victoria Jazzscene for å spørre om jeg kunne sette den inne i gangen der. Utenfor sto Audun Reithaug, (tidligere daglig leder) fordi det var årsmøte i Norsk Viseforum – og innen det hadde gått noen få minutter sto jeg med Viser nr. 2 i hånda.

Inne i magasinet hadde Ragnar Sør Olsen skrevet en artikkel som etterspurte politisk engasjement fra unge visesangere, og han påpekte samtidig fraværet av protestmusikk i dagens popkultur. I artikkelen presenterte han også ulike utenlandske musikere som arbeidet under helt andre forhold enn her i trygge Norge.

– Jeg tror at så mye som tre av låtene på det albumet ble med på grunn av artikkelen hans. Den var dødsviktig for meg! Det sier noe om hvordan det å ha et viseforum hjelper på å løfte fram hverandres stemmer.

En av musikerne Sør Olsen skrev om, var den 37 år gamle vietnameseren Việt Khang, som nylig hadde blitt idømt en lang fengselsstraff i hjemlandet for å ha fremført en regimekritisk sang på Youtube.

– Ett år etter jeg leste artikkelen, besøkte jeg ham i Vietnam. Jeg hadde oversatt en av hans mest kontroversielle sanger, Where is my Vietnam?, til engelsk, og gitt den ut i en ny tonedrakt, og jeg ville gjøre det jeg kunne for å spre historien hans til så mange som mulig. Nå ville jeg også treffe ham. Vi filma et intervju med ham som ble kringkasta i USA på en vietnamesisk diaspora kanal, og et halvt år senere ble han benåda fra fengsel i Vietnam, og han fikk opphold i USA! Det siste John Mccain gjorde som senator i California, var å signere invitasjonen hans – han døde av kreft dagen etter.

Etter et langt gisp fra undertegnede, er rommet for første gang helt stille. Foran meg sitter altså en visesanger som ikke vil forandre verden, men det føles likevel ut som om han gjør akkurat det. Øynene hans skinner av glede, før han ler høyt.

– Det ene fører til det andre: sykkelen min punkterer på Karl Johan, jeg får Viser 2 i hånda, og Việt Khang er en fri mann i California!

Det var ikke bare den filmen som gjorde det altså, men det var med på å legge press.

STERKT SAMFUNNSENGASJEMENT

Helt siden Moddi ble medlem i Blekkulf-klubben som barn, og senere som leder i lokallaget til Natur og Ungdom på Senja, har hjertet banket hardt for miljøengasjementet. Noen ganger har det banket så hardt at det har blitt problematisk.

– Jeg må innrømme at med årene har jeg faktisk blitt litt mer egoistisk. Jeg har nok brent meg litt på en del ting. Til tider har engasjementet blitt så sterkt at det har ødelagt forholdet til familiemedlemmer og gjort det vanskelig å trives i livet. Jeg synes det er vanskelig å forholde seg til folk som mener at klimaendringene ikke skjer, og å ha dem tett på i livet. For meg har en stor dose klimaangst gjort det skikkelig vanskelig, for jeg blir panisk sint.

Han forteller at han de siste par åra har prøvd å senke skuldrene litt, rett og slett for å ha det bra med seg sjøl.

– I sommer gikk jeg pilgrim og levde i fem uker uten telefon, uten kontakt med omverden, og ikke med mer i sekken enn akkurat det jeg trengte. Det er de fem lykkeligste ukene i livet mitt.

Hvorfor det?

– Det vet jeg ikke helt, men det ga meg trua på at vi mennesker kan leve meningsfulle, lykkelige, verdige og interessante liv uten å samtidig måtte sage av den greina som vi sitter på. Det er veldig rart at de tinga vi higer etter og jobber mot i hverdagen, ofte ikke er de tinga som gjør oss glade. Det tror jeg er et av de store vippepunktene vi er nødt til å komme til når det gjelder miljø og klima; vi må snakke om hva som gir oss gode liv. Først da kommer vi til å innse at vi ikke nødvendigvis er avhengige av evig økonomisk vekst.

Du vil altså ikke endre verden med musikken din. Hva hadde det vært fint å oppnå?

– Jeg håper at min livsoppgave kan være å interessere folk. Bruke musikken til å fortelle historier som fortjener å fortelles. Også vil jeg ikke noe mer enn det.