Josefine Visescene er en bauta i norsk visehistorie. Gjennom snart 30 år har de løftet og utviklet sjangeren, og har med rette blitt omtalt som et viselaboratorium. Artister og publikum strømmer stadig tilbake til den lille scenen i Josefines gate. Hemmeligheten ligger kanskje i kjærligheten - både til visa og til framtida.
Tekst: Monica Johansen
Gruppa “På Stengrunn” på Josefine Visescene. Foto: Ole Chr. Rotvold
-Vil du ha svart eller latte? E-posten fra Kari Svendsen tikker inn dagen før jeg skal møte henne på Josefine Vertshus i Oslo, og jeg føler meg allerede velkommen, et døgn i forveien. Dagen etter rusler jeg inn smijernsporten til den ærverdige murvillaen i Josefines gate 16, og blir sluppet inn kjøkkenveien av krovert og innehaver, «Bobben», og videre inn i det legendariske lokalet som har vært scene for utallige, norske artister, hver eneste onsdag i de siste 27 årene. Ole Paus og Jan Eggum har satt sin tydelige historie i veggene her, og nyere artister som Frida Ånnevik og No. 4, har hatt Josefine som en viktig scene i starten av sine karrierer.
Foto: Monica Johansen
Jeg kaster et blikk rundt i rommet og registrerer at det var akkurat slik jeg husket det fra sist jeg var her for mange år siden, som ung musikkstudent. Dunkelt, intimt, og fullt av kuriøse detaljer. Her ruver et utstoppet elghode over de massive trebordene, og veggene er dekket av revyplakater og ølreklamer fra 60-tallet. Rett ved et av vinduene henger sort hvitt bilder av noen av de utallige artistene som har spilt her; jeg gjenkjenner både Erik Bye og Finn Kalvik der de poserer på trappa opp til vertshuset. Her er klassiske Chesterfield-stoler og taklamper i smijern, og veggen oppe på hovedscenen er drapert med tunge, vinrøde fløyelsgardiner. Josefine har to scener; den største nede, der det er plass til 120 stk, og en mindre i etasjen over, med plass til rundt 70 - også kalt “byens beste backstage” på visemunne. I andre etasje henger vakker kunst på veggene, hyllene er fylt med porselensfigurer og krystallglass, og fra taket henger skinnende lysekroner. Det er som om tida har stått stille her inne - og godt er det.
- Hei, hei, Bobben! Åssen går'e? Jeg har med meg noe greier her! Vi skal ha det intervjuet i dag vet, du.
Inn kommer Kari Svendsen med tre take away-kaffe og en pose med deilig bakst fra kaféen rundt hjørnet.
- Det er viktig å kose seg litt vettu, jeg kommer rett fra trening jeg!
Jeg tar i mot en latte, som bestilt dagen i forveien, smiler av entusiasmen hennes, og tenker at det er umulig å ikke være enig i det utsagnet.
Kari Svendsen, hele Norges Banjo-Kari, har en eventyrlig karriere å se tilbake på. Fra starten i 1966 og fram til idag, 56 (!) år senere, har hun gitt ut og bidratt på over 60 utgivelser, vunnet en rekke priser, spilt i film og tv-serier (det er umulig å glemme den joviale vaktmesteren på Borgen skole), og spilt i alle landets kriker og kroker så mange ganger at hun for lengst har kommet ut av tellinga. Ja, også har hun drevet Josefine visescene ved siden av, siden 1995.
Noen minutter seinere høres nok en stemme uti gangen.
-Jørn Simen! Vi er her inne!
Foto: Monica Johansen
Jørn Simen Øverli er den andre hjernen og drivkraften bak Josefine Visescene. Også han har hatt en lang og innholdsrik karriere, fylt med en rekke prisbelønte utgivelser. Han har gitt ut flere bøker om og med viser, han har turnért og samarbeidet med en rekke musikere både fra inn -og utland, og ikke minst - han har bidratt til å løfte unge visesangere fra å være et ukjent navn i mengden, til å bli artister vi i dag ser på som allemannseie. Det er han som booker, lager bestillingsverk og trekker i trådene. Uten Jørn Simen hadde det faktisk aldri blitt en Josefine Visescene.
- Jeg kjente ingen av de i den gjengen der, for jeg drev med mitt. Kari og de var berømte og jeg var i grasrota, sier han og smiler mot vennen og kollegaen gjennom de siste 27 årene.
“De berømte” var, i tillegg til Kari, navn som Ole Paus, Lillebjørn Nilsen, Øystein Sunde, Finn Kalvik og Lars Klevstrand. De holdt til på Dolphins Viseklubb i årene 1966-70, og var inspirert av amerikanske artister som Bob Dylan, Joan Baez og Pete Seeger.
- Vi skulle liksom frelse verden med viser vi, men i ´79 var det stopp, for da ble jazzlinja i Trondheim startet, jazzen tok over, og talentene gikk dit. Visemiljøet dalte litt. Vi snakka om at vi måtte gjøre noe, for det var ikke lenger noe aktivitet, sånn som det pleide - vi måtte starte opp noe. Han gestikulerer engasjert, og slår i bordet for å understreke at “de måtte gjøre noe”.
- Først ringte jeg Lars (Klevstrand), for han kjente jeg litt, og han sa med en gang, at du må ringe Kari.
Kari tente på idéen og i 1995 var trioen i gang, sammen med Kristi Kinsarvik, som var med de første årene.
Stemningsfullt på vertshuset. Foto: Monica Johansen
-Så måtte vi finne et sted å være, men alle skulle jo ha så mye penger! Vi kunne ikke bruke masse penger på å leie, vi ville jo betale artistene vi! Venninna mi Brit, sa at vi skulle spørre Bobben, og det gikk jo bra det. Kari smiler. - Han tar seg av bar og servering og vi fikser døra og alt det praktiske rundt scenen.
Men at det er Kari og Jørn Simen som er Josefine Visescene er det ingen tvil om. I alle år er det de to som har vært primus motor i alt som har skjedd. Jørn Simen setter i gang ting, og kaster ball videre med Kari.
-Jaja, det er han som holder i det meste altså, sier hun.
-Joda, men det er helt avgjørende å spille opp både idéer og nye artister for deg, parerer han.
PERSONLIG TILNÆRMING
At de to har vært tett på hverandre gjennom et langt liv skinner tydelig igjennom. De utfyller hverandres setninger, ler høyt av hverandres historier, og samtalen tar stadig nye vendinger. Vi har vært innom røykeloven og mikrointervallgitaren til Bjørn Fongaard, som åpnet nye verdener for Jørn Simen, før vi er over i en nachspielhistorie om Erik Bye, da jeg må få svar på én ting jeg har lurt på.
Ole Paus på Josefine etter overrekkelsen av dekorasjonen som viser at han er kommandør av St. Olavs orden. Foto: Terje Pedersen / Drabant Music
Mange av artistene som spiller hos dere, virker å ha et nært forhold til scenen. Josefine har ord på seg for å være et sted “alle vil tilbake til”. Hva gjør dere for å få dette båndet?
-Vi har hatt flere inne i driften, men det er oss to som har drevet det, og vi er alltid her på alle arrangementer, og det har vi vært i snart 30 år. Alltid én av oss, oftest begge to. Også er vi veldig opptatt av å ta godt vare på både artistene og gjestene. Både jeg og Kari reiser så mye rundt og spiller, at vi veit hvor skoen trykker. Det tror jeg vi har skåra høyt på.
Kari nikker ivrig før hun skyter inn:
- Når du reiser rundt og spiller, så opplever du ofte å bli tatt imot på en dårlig måte. Du begynner nesten å grine av glede hvis du blir tatt godt imot, veit du, så det er viktig for oss. Også skal alltid alt være i orden! Vi jobber stadig med å forbedre lyden, pianoet er alltid nystemt - og vi har bra lydfolk. Det skal være profesjonelt og nært på samme tid. I tillegg vet artistene at de får alle pengene som vi klarer å hoste opp i døra - vi er ikke en scene for å tjene penger, vi er her av kjærlighet til visa. Alle vet liksom hva de kan forvente her.
- Vi har mye goodwill hos musikere på grunn av den måten å drive på, det gjør at stjernene kommer tilbake. Da Erik Bye spilte her, ville han kun ha penger til taxi, og nachspiel etter konserten. Vi hadde et par år for en stund tilbake, der økonomien var vanskelig, og da var det han, Ole Paus og Jan Eggum som stilte opp, spilte gratis og redda oss.
-Mange av artistene som kommer langveisfra, bor jo hjemme hos meg!
Jørn Simen sier det som om det er den naturligste tingen i verden, og jeg begynner virkelig å skjønne hva de mener med å stille opp i alle ledd. At folk føler seg velkomne og sett når de spiller på Josefine, er ikke vanskelig å forstå.
Espen Leite, Siril Malmedal Hauge og Jørn Simen Øverli / Madonna og menneske. Foto: Ole Chr. Rotvold
Jeg har hørt at dere har et veldig engasjert og interessert publikum. De klarer vel ikke alltid å være stille på konsertene?
Kari og Jørn Simen nærmest roper i kor.
- Jo, de er det altså!
- Ellers kaster Kari de ut!
Jeg tror først han tuller, men jeg skjønner kjapt at det stemmer når Kari fortsetter:
-Det er tre ord, altså - så er det rett ut, og det veit både publikum og artister. Det har vi vært strikte på helt fra starten, og vi brukte det første halve året til å lære opp publikum. Hvis du skal på konsert, må du være stille og høre etter. Hvis du skal skravle så må du gå på en annen pub! I starten fikk Bobben klager på at folk blei kasta ut på konserter de hadde kjøpt billetter til og greier, men som han sa: hvis Kari har sagt det, så stemmer det!
Latteren triller gjennom rommet, før Kari med iver forteller hvordan det er å stå på scenen her.
-Artistene som spiller hos oss forteller at de får så nær kontakt med publikum. De er interessert og responderer der og da. Jeg har jo stått på den scenen noen ganger sjæl, og det er en helt spesiell stemning her. Veldig intimt, veldig tett - og veldig “hjemme hos”. Men du må ha roen og nervene til å tåle intimiteten. Har du det, vil du oppleve noe helt spesielt.
-Vi har jo også noen stamgjester her, og vi vet hva de vil ha og hvor de vil sitte og sånt, og dermed føler de seg også godt tatt vare på. Den personlige tilnærminga gjør at de hører på oss, og at det blir en gjensidig respekt.
-Gaven av å få så mye takknemlighet og glede fra publikum, og ikke minst artistene, gjør at det er så hyggelig å være her. Det er det som holder oss gående i år etter år.
VISELABORATORIUM
Oppe på scenen i Josefines gate har mange artister spilt sammen for første, men ikke siste gang. Musikalske samarbeid og vennskap har oppstått, og det er Jørn Simen og Kari som har trukket i trådene.
Lars Bremnes har kalt dere for “et viselaboratorium”. Hva mener han med det tror dere?
Jørn Simen blir engasjert.
- Jo, han mener vel at det vi driver med er som en slags grobunn, en surdeig, det lager prosjekter.
Han utdyper.
- Vi er på en måte ikke en viseklubb. Vi er en visescene som arrangerer konserter, og noen ganger seminarer. Vi lager konstellasjoner, spør folk om de kunne ha lyst til å gjøre noe sammen. Vi lager bestillingsverk og kommer med nye ting. Stian Carstensen har spilt masse hos oss - han har sagt at hadde ikke det vært for at jeg bestilte et verk av ham, så hadde han aldri skrevet noe. Alt dette gjør at visa stadig fornyer seg, og vi prøver hele tida å utfordre sjangeren. Det er det samme hva slags komp låtene har, bare det er vettuge tekster med flere lag.
Dere booker utelukkende artister som synger på norsk. Hvorfor det?
- Ja, vi vil løfte det norskspråklige, og vi mener at norske viser trenger å stimuleres. Vi har opplevd mange artister som sier at de er glade for at de begynte å skrive på norsk, fordi de plutselig kan uttrykke seg enda mer nyansert enn før. Det gir mening for oss å holde den fanen høyt, at folk skal synge på norsk. Vi inviterer noen ganger fra andre land, men da ofte artister fra andre kanter av verden enn engelskspråklige.
Dere er kjent for å løfte fram uetablerte artister. Hvor viktig er det?
- Det gir mer og mer mening, det å bringe fram nye stemmer. Jørn Simen tenker seg om før han fortsetter.
-Vi har jo gjort det hele tida, men det å få bidra til å gi selvtillit og tilbakemelding på veien føles viktig. Vi har holdt på i snart 30 år, men det er det som kan bli jeg tenker mest på.
Frida Ånnevik på Josefine Visescene i starten av sin karriere. Foto: Ole Chr. Rotvold
Kari forteller om noen av de unge artistene de har hatt på scenen i det siste, og viktigheten av å holde aktiviteten i gang.
- Vi må være pådrivere for at sjangeren ikke blir borte, vettu.
Det slår meg at det er noe mer enn bare gleden over å spille og lytte til viser som driver dem. Det er kjærligheten til noe større - en idealisme som gjennomsyrer alt de gjør. De har gjort opptak av alle konserter de har hatt på Josefine siden starten, og i skrivende stund sitter det folk på Nasjonalbiblioteket og digitaliserer alt sammen. Var du på konsert her på en gitt dato et år, så kan du finne den igjen og gjenoppleve øyeblikket. De fletter fortid og nåtid inn i hverandre, med en dyp kjærlighet til visesjangeren i bunnen. Det er både imponerende og rørende på samme tid.
- Vi har jo holdt på så lenge at vi bør kunne klappe oss på skuldra over det vi har fått til, og alle vi har vært med på å løfte også da, sier Kari og ser bort på Jørn Simen.
Han blir stille en liten stund, før han tar en siste slurk av kaffen.
-Ja, vi har vært med på å bety noe. Men det er framtida som gjelder.