Halvdan Sivertsen er ydmyk og rørt over å bli hyllet på sin 70-årsmarkering i Oslo Spektrum og innlemmet i Rockheim Hall of Fame.
Han har gjennom flere tiår vært en av våre mest folkekjære artister og har gjennom musikken sin vært med oss i sorg, i glede, oppturer og nedturer. Det er ikke mange artister i Norge som kan skilte med en så lang og betydningsfull karriere som Halvdan Sivertsen (70). Han er rett og slett en del av den norske folkesjela, og det har vi fått feire litt ekstra i år.
Av Liv Bakke Kvinlog
Foto: Eline Kjøl Berg
Vi møtes i baren til hotellet ved siden av Rockheim, det nasjonale museet for populærmusikk. Han har på seg blå dressjakke, et glimt av gårsdagens finstas. Smilet hans når han kommer mot meg tilsier at han er tilfreds og glad. Det er dagen etter innlemmelsen i Rockheim Hall of Fame for Halvdan Sivertsen. En hederskveld der Halvdan ble feiret for sin betydning for norsk populærmusikk. Han blir hedret av folket, bransjen, musikerkolleger, intervjuet og løftet frem i en seremoni som skal vises på riksdekkende TV.
– Det var veldig hyggelig. Jeg hadde en følelse av at siden Norge er et lite land vil alle før eller siden havne i Hall of Fame, sier Halvdan litt lattermild, – men det er jo faktisk bare 25 personer som er der så langt. Så da vi satt der i går, jeg, Terje (Jonas Fjeld, red. anm.) og Eggum, da var vi faktisk 10% av Hall of Fame-folkene, sier han og smiler. Det var stort.
Jubilant i Oslos storstue
2020 har vært et stort år for Halvdan. Foruten Rockheim så fylte han 70 år i januar, hvilket ble markert med en stor festaften i et fullsatt Oslo Spektrum med et stjernelag av artister. Han trekker frem Spektrum som et høydepunkt i sin karriere
– Det var overveldende. Bedre blir det ikke. Så mange flotte artister! Og jeg fikk lov å eksponere meg med Kringkastingsorkesteret. Men det er klart, jeg har hatt mange sterke opplevelser. Jeg må innrømme at jeg enda står litt på sidelinja og ser litt forbausa på karrieren min. Jeg skjønner ikke at dette skulle bli en livslang karriere. Jeg satt og skrev sanger på gutterommet og plutselig skulle det bli det man holder på med. Det hadde jeg hverken tanker eller ambisjoner om. Planen var å bli lærer, og selvfølgelig skulle jeg holde på med musikk. Men at jeg skulle bli proff og holde på med det et helt liv, det…
Det er veldig hyggelig, sier Halvdan takknemlig.
Dog måtte den store festivalsommeren i 2020 utebli som følge av koronapandemien, men det håper han å ta igjen i 2021. Selv om han har passert 70 år har han ikke roet ned energinivået og sin sprudlende tilstedeværelse på scenen. Han har en egen evne til å gripe fatt i publikum og skape et møte der både tårer og latter sitter løst.
– Jeg tror en av grunnene til at jeg har kunnet kommunisere så bra med folk som jeg har gjort, kunstnerisk, er at jeg har et ganske A4 følelsesliv. Jeg er sånn som folk. Det som jeg syns er morsomt syns mange andre og er morsomt. Det som jeg syns er trist er det mange andre og som syns er trist. Altså jeg er en ganske vanlig fyr, også har jeg fått den gaven at dette kan jeg uttrykke, min vanlighet. Den er gjenkjennelig for mennesker. Mens andre som kanskje er flinkere og som har fått større gaver kunstnerisk blir smalere og når ikke så langt ut. Jeg har vært kjempeheldig. Jeg kan stole på meg selv. Jeg kan bruke mine egne følelsesantenner, sier han med et smil.
Hva får deg til å le?
– Det er livet og hverdagen. Det skjer morsomme ting hele tida. Det er bare at du har blikk for å se det, ler han.
Hva får deg til å gråte?
- Du blir eldre, får barnebarn. Du blir lettrørt, det nytter ikke det.. Du kan si at hvis musikken er fin nok så kan jeg godt få klump i halsen og tårer i øynene. Jeg er ikke typen til å gråte så mye. Hulke, det er jeg ikke så bra på, selv om det hender det og. Men å bli blank på øynene, bli rørt av ting, det blir jeg. Musikk og kjærlighet, og selvfølgelig sorg. Det kan man gråte av, og hulke av. Men det er en annen type gråt enn den du blir rørt av.
Musikkens kraft
Halvdan syns det er fint at musikken hans berører. Han har skrevet mange sanger som går inn i musikkhistorien, som har fulgt det norske folk gjennom tykt og tynt. - Det er veldig fint at folk kan ta musikken til seg. Musikk blir en terapi for meg og, sier han. Etter 22. juli skrev Halvdan to sanger.
– Jeg tenkte: Hvordan skal vi komme oss videre? For man kommer seg videre, selv om ingenting blir som før. Det er fint at musikk kan være en sånn katalysator. Jeg har fått mange private meldinger av folk som melder tilbake om at de har vært i en krise, i sorg, eller i glede og. Hvor folk har brukt musikken min i sånne situasjoner. Det er fantastisk. I bryllup, konfirmasjon, begravelse. Man kan ikke forestille seg at det skal bli sånn. Det er helt sykt. Flyplassmøter hvor folk sier «tusen takk, du berga antakelig livet mitt for tre år siden»… Det er litt skummelt og, sier Halvdan ydmykt.
Kommer du alltid til å skrive?
- Ja, det tror jeg nok. Jeg kommer i hvert fall alltid til lage låter. Når jeg spiller en del gitar så blir det musikk det blir behov for at det skal komme noen ord på. Om jeg orker å spille inn flere plater, det vet jeg ikke. Musikk har vært viktig så lenge jeg kan huske, helt fra jeg kunne snakke. Jeg er jo ikke sånn som mange andre kunstnere, at det er dette jeg må gjøre. Men jeg tror mange også kan ha det sånn som meg, at dette var en av mange andre muligheter. Jeg tror jeg kunne hatt et helt fint liv som musikklærer, jeg tror ikke livet mitt ville vært noe dårligere.
Hvordan er skapelsesprosessen i musikken din?
– Som regel har jeg et overskudd av melodier liggende. Jeg har nesten alltid melodien først. Men med «Kjerringøy», da hadde jeg teksten først. Tekst og melodi er helt sidestilt for meg.
Har du en skapertrang?
– Jeg har jo skrevet over 300 sanger, så jeg må jo ha det selv om jeg egentlig ikke føler det. Men det er mye annet i livet jeg er glad i og. Det å være sangskriver, det er en ganske ensom greie. Jeg er veldig glad for at jeg, i tillegg til å være tekstforfatter og komponist, også er utøvende så jeg får ut og møte publikum.
Tar det igjen noe av ensomheten ved å stå foran et stort publikum?
- Ja, helt klart. Det er en kollektiv opplevelse. Det ligger en aura i rommet. Dette er ikke enveiskommunikasjon. Det er en frem og tilbake-opplevelse mellom sal og scene. Når det funker er det ganske magisk.
Betyr det mye for deg å være nordlending?
– Jeg tror alle mennesker opplever at det er viktig hvor de kommer fra. Jeg må ha en base et sted. Og den basen må være Nordland fylke. Å ha tilgang til det lyset og menneskene der, det må jeg ha. Jeg har et lite hus i Spania. men jeg må hele tida tilbake til Bodø.
Norskspråklig revolusjon
Selv om Halvdan skrev sin første norske tekst da han var 11 år, var det engelske tekster som gjaldt i starten. – Jeg sang engelske tekster jeg ikke ante hva handlet om. Da var musikken og melodien viktigst. Men på 70-tallet begynte jeg på norsk, forteller han.
– Det var vel et behov for å komme med noen meldinger som var forståelig for publikum. Budskapet blir mye klarere på norsk, samtidig er det mer utfordrende. Enhver banalitet som glatt går igjennom på engelsk blir fryktelig stor og stygg på norsk. Det er mye vanskeligere å skrive. Men samtidig, hvis du vi fortelle noe, så er det lettere å berøre og nå frem til folk på eget språk, forteller han.
Ser du noe nytt i anvendelse av det norske språk i musikken i dag?
- Revolusjonen var på en måte hiphopen. Veldig morsomt! Selv om det var mye rare meldinger, så var det en språklig oppfinnsomhet som jeg gleder meg over den dag i dag. Det er så artig, det ryr ut av dem. Det er norsk, og det er all mulig slags type norsk. Det er strålende. Teksten får en funksjon igjen, en rytmisk funksjon og. Det er lek og det er skjellsord, krenkelser, og kjælighet. Det er kjempemorsomt.
Tok hip hopen over for visebølgen på 70-tallet?
- Eh… Jeg vet ikke hva jeg skal si til det. Det er jo veldig mange flinke, unge folk som holder på i dag. Det er jo ikke nødvendigvis visesang, men det er jo samtidig språkorientert . Som Cezinando, Bremnes-ungene. Det er masse folk som synger på norsk. Kråkesølv, det er jo ikke visesang, men det er jo en slags videreføring av det jeg og andre har holdt på med. Det er mange eksempler på det. Hip hopen og, men det er jo så langt unna musikalsk at det er vanskelig å si at det er en videreføring av visebølgen, sier Halvdan muntert.
Hva er en vise?
- Jeg mener at en vise er, i motsetning til en salme, en verdslig sang der tekst og musikk er sidestilt. Det musikalske uttrykket syns jeg ikke er så viktig. Det kan være alt fra Prøysen til hiphop. Sondre Justad, er det vise? I Amerika kaller man det meste for rock’n’roll. Båser blir ikke så veldig viktig. Du kan gå inn i rock, eller pop, hip hop, visesang, jazz. Hvor begynner det ene og hvor slutter det andre? Sjangere blir liksom litt uinteressant. Det handler om musikk.
Men håper du viser er en kategori i Spellemannsprisen i 2040?
– Ja, det håper jeg, fordi det ligger en tradisjon i det. Men det viktigste med visa er jo tross alt at tekst og musikk er sidestilte faktorer. Det er egentlig den eneste definisjonen som jeg syns holder. At det er en mann og hans gitar, det har jo ikke noe med saken å gjøre, smiler Halvdan.
Hva skal til for at det er en kategori i 2040 da?
– Nei, det tør jeg ikke svare på. Det får noen andre svare på. Jeg tror ikke jeg har tenkt til å være med å se på i 2040, sier Halvdan og ler.
Men man skal aldri si aldri, avslutter Halvdan med et lurt smil.