SARA INDRIO
• Sara Indrio Jensen (født 4. januar 1975) er en dansk-italiensk sanger, låtskriver, perkusjonist og skuespiller.
• Hun medvirket i filmene Italiensk for begy- ndere og Simon & Malou og ga i 2004 ut sitt debutalbum Dark Clouds, Silver Linings.
• Hun ble valgt til ny leder av Dansk Artist Forbund i 2020.
Foto: Isak Hoffmeyer
Vi har møtt Sara Indrio, artist og leder av Dansk Artist Forbund, for en prat om hennes karriere, det danske språk i musikken, tanker omkring nordisk samarbeid i musikkbransjen og viseprat.
Av Liv Bakke Kvinlog
Dansk Artist Forbund er en fagforening og en politisk interesseorganisasjon som jobber for, og samler danske artister og musikere. Sara Indrio ble utnevnt til leder av forbundet i 2020. Hun er selv utøvende artist og låtskriver. Allerede som barn begynte hun å skolere seg innen musikk. Det kulminerte til slutt i en konservatorieutdannelse med latinsk perkusjon som sitt instrument. På konservatoriet møtte hun studenter fra Sverige, Norge og andre land, i tillegg til de danske. Det ga en kulturell utveksling, og det knyttet bånd i bransjen på tvers av landene.
Sara har selv fått erfare hvor viktig et samarbeid på tvers av nordiske land kan ha å si. På midten av 90-tallet ble hun fanget opp av det svenske ikonet innen pop og funk, Eric Gadd, som tok henne med seg på turné i Sverige.
Dansk Artist Forbund er en fagforening og kulturpolitisk interesseorganisasjon som jobber for medlemmenes interesser. Dansk Artist Forbund organiserer alle artister, solister og underholdere, som jobber profesjonelt i musikk-, scenekunst- og underholdnings- bransjen.
Da hun selv platedebuterte i 2001 høstete hun lovord i danske presse. Danmarks hippeste musikkmagasin, Soundvenue skrev: Hun er den type musiker som forstår hvordan man fullt ut implementer det man er best på, og utnytter til fulle sitt talent. Med albumet, While we dream, etablerer Sara Indrio seg som en av de mest lovende og interessante singer/songwriters i Danmark.
Hvordan er ditt forhold, som artist, til å skrive på dansk?
– Jeg har selv gitt ut musikk både på engelsk, italiensk og dansk. Jeg har nemlig også italienske gener. Så for meg er ikke nødvendigvis det å skrive dansk ”å komme hjem”. Jeg føler meg mer europeisk. Jeg syns også det er en stor frihet å kunne bruke forskjellige språk for å uttrykke meg. Men det er mange som også skriver på dansk i musikkbransjen i dag, i likhet med Norge og Sverige. Og det taler i seg selv for at man skal styrke en slik nordisk plattform og et felles publi- kum på tvers av landene.
SARA FREMHEVER at hun tror det er viktig å ikke tenke sjangerspesifikt i et sånt arbeid, og at det er viktig å også vektlegge det forretnings- messige. – Jeg tror det kan være en verdifull kulturell utveksling, men jeg tror også det er veldig viktig å tenke publikumsutviklingen, markedsutviklingen og det forretningsmessige i det. Kanskje skulle man også inkludere Færøy- ene og Island. Island har jo klart store ting som musikknasjon. De er på det internasjonale kartet, sier Sara.
Hun kan videre fortelle at det svenske markedet ikke oppleves særlig tilgjengelig for danske artister. Det er mange i Danmark som heller ser mot Tyskland, Belgia og Sveits, inklu- dert henne selv.
Det er mange likheter, men også ulikheter i de skandinaviske land. Viser er dog en sjanger som vi deler på tvers av de nordiske land. Men mens visene har et relativt stort nedslagsfelt i Norge og Sverige, ses visebegrepet kanskje litt annerledes i Danmark. Viser i Danmark handler i større grad om en tradisjon som har vært, mens artister som gjør det vi i Norge ville kalle en videreføring av visetradisjonen, vil danskene kalle utøvelse av singer/songwriting.
– Jeg er ikke musikkhistoriker så jeg bruker bare mine egne tanker her, men visen har en litt gammeldags klang i Danmark. En vise er forbundet med en bestemt tid i dansk musikk. Tradisjonen har hatt et kulturelt høydepunkt som var på 70-tallet, forteller Sara. – Men kanskje kan man klare å favne dette fellesskapet ved å ta i bruk begrepet på nytt? spør hun.
SARA FORTELLER VIDERE om at internasjonalt snakker man om Nordicana, istedenfor Ameri- cana. Det beror seg på at vi har et sound som skiller seg fra Americana, og derfor fordrer det et også et eget begrep. Hun mener at det finnes muligheter for å danne et fellesskap omkring det musikalske uttrykket som ligger i dansk singer/ songwriting, og norske og svenske viser.
– Man kan vekke liv i visebegrepet igjen, eller kanskje skal man endatil lage et nytt begrep som er felles for det musikalske uttrykk som har likhet i Norge, Danmark og Sverige? spør hun avslutningsvis. Hun mener at språkliggjørelse er tett forbundet med kulturforandring. Ved å ta tak og utvikle vår språklige felles betegnelse for visa kan vårt nordiske felles musikalske uttrykk igjen oppleve en styrking.