Gitarist, grafisk designer, artist, kursholder, viseklubb-organisator og mye annet. Første visevenn i denne månedlige serien er Toril Tørmoen. En skikkelig multikunstner med hjerte for visa!
Fortell om deg selv og hva du gjør!
Jeg er 63 år gammel, bosatt i Vollen siden 1996. Pensjonert fra jobb i avis i 40 år som designer og illustratør. Har spilt gitar siden jeg var 12 år gammel. Et langt musikalsk kapittel besto hovedsaklig av korsang, men for drøyt 15 år siden ble jeg med i Drammen Viseklubb, og har siden det gitt ut et album med egne sanger. Har flere intervall-kurs fra visskolan i Kungälv, og gitarkurs på Engelsholm slott i Danmark, og ikke minst flere låtskriverkurs i regi av bl.a Østnorsk Viseforum. Er også medlem av flere viseklubber, Skedsmo og Horten Viser og Annet. Jeg har også holdt kurs i visetolkning for flere klubber, samt på ØNVs høsttreff. Har holdt konserter både alene og i samarbeid med flere. Som grafisk designer har jeg i flere perioder vært med på å utforme magasinet Viser/Visor.
Hva betyr viser og visemiljøet for deg?
Det betyr en mulighet til å møte andre mennesker med sammenfallende kjærlighet til tekstbåren musikk, både som utøver, tilhører og opphaver. Miljøet er høyt under taket, og det er rom for alle, enten man har gitar og ambisjoner eller ingen av delene. Det er inspirerende å tilbringe timer på kurs og dele de samme frustrasjoner og utfordringer, for så å finne nye veier til det å skrive, spille eller fremføre. Jeg er opptatt av hvordan historiene, som viser er, blir fortalt til et publikum. Det er fascinerende å se hvordan små ting kan gjøre en stor forskjell, og utrolig fint å kunne gi noen en ny opplevelse med en sang de har hørt «tusen» ganger før. Og når man er på visetreff forskjellige steder rundt om i Norden og møter folk å spille sammen med, forstår man at man har mye å dele med mange, og det skaper nye gode relasjoner.
Har du et minne fra du vil trekke fram?
Jeg skulle spille på en utstillingsåpning sammen med en dyktig gitarist hvor vi begge var avbildet på hvert vår portrett, og en kamerat av ham skulle også være med. Denne kameraten kom imidlertid ikke, men det gjorde en av de andre som også hadde blitt malt og hang på veggen. En kjent norsk gitarist. Så vi tre skulle stunt-spille. Jeg sto i midten, med relativt høy faktor av følelsen av å være en spurv i tranedans. Mens han på min venstre side telte opp: en - to - tre - fire, hørte jeg veldig lavt fra ham på den andre siden: «…hvilken sang er det?». Det gikk jo selvsagt bra, og det ble et par minneverdige gitarsoloer fra flankene i Bob Dylans Don’t Think Twice.