Mattias Daniel Damsgaard Woodson blir kalt Visipedia, Norges Yngste Prøysenekspert og et vandrende viseleksikon! Han er brennende opptatt av viser, og i visemiljøet har han funnet en trygghet og selvtillit, og fått venner for livet. Møt månedens visevenn!
Foto: Jan Nossen
Fortell litt om deg selv og veien inn i visemiljøet?
Mitt navn er Mattias Damsgaard Woodson og jeg er 37 år gammel. Jeg har Asperger Syndrom og ADHD. Dette fører til at jeg stort sett har trivdes best sammen med folk som er rundt regna dobbelt så gamle som meg, noe som også har gjenspeilt seg i min musikk- og kultursmak. Det begynte når jeg var liten. Mangelen på venner gjorde at helgene ble tilbragt i min bestefars kjellerstue på Grefsen, der jeg boltret meg i hans platesamling fra mange år som disponent i Musikk-Husets Forlag AS. Først syntes jeg det bare var gøy å få platene til å spille, så skjønte jeg etter hvert at musikken slett ikke var så verst den heller. Det var meningsfylte tekster og fine melodier, og ikke dunking og skravling som stort sett er det musikken etter år 1990 har bestått av.
Det mest moderne i den kjeller`n var min mors 45 plater med ABBA og Hep-Stars. Det som også fenget var søndagsmorgningene. Da var det først Lirekassen med Lodin Aukland etterfulgt av Sangtimen, og derfra var ikke veien lang til visenes vidunderlige verden. Det startet som for så mange andre med Prøysen, så oppdaget jeg Øystein Sunde i en alder av 13 år (Jeg kunne «Piken Fra Konfeksjonsfabrikken» og «På Hamar Med Slakt» utenatt som konfirmant), før jeg senere bare har blitt mer og mer begeistret for viseartister av alle slag, men stort sett de gamle mestere som LilleBjørn Nilsen, Evert Taube, Stefan Demert og Stein Ove Berg, for og nevne noen.
Foto: Jan Nossen
Har du noen høydepunkter fra tida i visemiljøet?
Veien min inn i visemiljøet begynte i 2011 med nå nedlagte Soon Viseklubb. Jeg så en notis i Moss avis og tenkte at selv om jeg ikke spiller gitar, så er jeg glad i og synge og lærer nye viser utenat omtrent like fort som salige Alf Prøysen gjorde det i sin tid, så dette måtte vel være noe for meg. Jeg møtte opp og visemiljøet er nok, foruten forloveden min Silje, det beste som har hendt meg. Tvers igjennom hyggelige folk som alltid er glade for å se deg, ingen krangling eller diskusjon fordi vi alltid er på plass for å samles om noe felles- nemlig visesang. Også er det en mulighet til og sette livene våre på pause et par timer og bare nyte hverandres selskap og formidlerevne.
Da Soon Viseklubb ble nedlagt, så jeg meg om etter noe litt nærmere hjemme. Jeg er fra Søndre Nordstrand og fant snart ut at selv om Soon var en perle, så ville det blitt litt for langt i lengden. Jeg meldte meg inn i Oslo Viseklubb, der jeg fremdeles er medlem. Jeg er også medlem I Rælingen Viseklubb og Skedsmo. Litt rart at jeg på ny skulle finne lykken i klubber utenfor hovedstaden, men dette skyldes igjen min kjære Silje som er fra Lørenskog, og som jeg traff på Skedsmo videregående skole da jeg gikk der.
Visemiljøet har gitt mitt liv flere høydepunkter en noe annet. Jeg må særlig trekke fram Kjell C. Hovde som er selve definisjonen på en kjernekar. Jeg ble kjent med ham på ØNV´s Høsttreff på Gavelstad i 2016, og siden har han faktisk blitt en veldig god venn også utenfor visesammenheng. Jeg kan også nevne att jeg 9 ganger har opptrådd sammen med Geirr Lystrup og sunget hans hyllest til Alf Prøysen «Alf Og Damene». Dette kan jeg også takke Kjell for.
Hans festivaler på sitt paradis i Enebakk betyr mer for meg en bryllupsdager gjør for andre, og den stemningen og de menneskene som er der finner man ikke andre steder. Det at jeg også har vært konferansier for selveste Roy Gudmundsen er også noe å nevne. Mye har vært stas, men det å få skrive en hyllest til selveste Geirr Lystrup og gi ham den på plate har vært det største. Så også å få synge hans vise «Alf Og Damene» på selveste Josefine Visescene. Jeg har også blitt intervjuet i Prøysenvennen og fått hele to plateanmeldelser. Ellers må jeg si at visemiljøet gir meg en unik evne til å styrke manglende sosiale antenner og tørre mer og mer etter hvert som årene går. Å opptre uten å være redd for at andre skal le av meg eller tenke at andre som opptrådte samme kvelden var flinkere.
Foto: Jan Nossen
Hvilke viseartister har betydd mye for deg og hvorfor?
Alf Prøysen, Øystein Sunde og Lillebjørn Nilsen er Den Hellige Treenighet for meg. Det er de jeg kan flest tekster av, og det var de som gjorde meg oppmerksom på at teksten er det viktigste, melodien er bare en krok å henge teksten på.
Øystein Sunde er vel han jeg liker best. Han viser at man kan lage vel så bra tekster på norsk som på engelsk. Ellers vil jeg trekke fram måten Alf Prøysen skriver på, så enkelt at man skulle tro du og jeg ville klart det, men samtidig så finurlig og fint at du vet du aldri ville klart å gjøre maken uansett hvor mange ganger du prøvde.
Roy Gudmundsen er også en av de nyere som jeg så absolutt mener burde bli månedens visevenn. Han har fabelaktige tekster og en utstråling av guds nåde på scenen. Jeg vil også nevne at siden jeg er litt småredd for å opptre for altfor store mengder, og for folk jeg ikke er sånn halvveis sikre på hvem er, har visemiljøet hjulpet meg å styrke selvtilliten min og gjort meg modigere. Etter 15 konserter med Roy Gudmundsen kan man trygt kalle meg blodfan.
En annen jeg er blodfan av er Jon Niklas Rønning. Han har etter hvert ikke blitt noen venn, men allikevel såpass klar over hvor stor fan jeg er, at han sender meg tekster og lar meg se showene hans på Latter gratis. Han skriver på en måte som fører revytradisjonen videre, samtidig som han er morsom og samfunnsaktuell til tusen! Han er nok den blant de kjente nye jeg setter høyest! Min jobb i EMPO Media AS, som er Norges første riksdekkende TV-kanal av og for utviklingshemmede, har gjort at jeg har vært så heldig å få intervjue mange av de viseheltene jeg ser opp til, som for eksempel Roy Gudmundsen og Geirr Lystrup. Gjennom serien min «Mattias Sprenger Grenser» og podcasten min «Egotripp» er det gøy å finne ut at kjendiser bare er vanlige folk med uvanlige jobber.
Jeg vil også påstå at som aspergere flest, så har jeg en særinteresse. Noe jeg brenner for i langt større grad enn nevrotypiske, og for mitt vedkommende er det viser. Jeg er en skikkelig nerd som elsker å tilegne meg kunnskap, og kan vel nesten uten å skryte for mye kalles ett vandrende viseleksikon!
Av storheter som Birger Aasland og Kjell Hovde har jeg fått kallenavn som Visipedia og Norges Yngste Prøysenekspert, og det er ting jeg setter pris på! Hvis jeg helt til slutt skal anbefale noe som kanskje ikke er så kjent blant mange, må det være Roy Gudmundsens tekst «Dans På Diagnoser». Den viser at alle kan ha noe å bidra med, at alle har litt av alt, og at det og sette folk i bås er noe av det dummeste man gjør!