Intervju med Mari Tangen: En livslang reise i visens verden

Mari Tangen har vært en sentral skikkelse i visens verden i mer enn 50 år. Hva begynte som en uskyldig barndomsaktivitet, har utviklet seg til et livslangt engasjement for musikk og formidling. Fra å fremføre skillingsviser sammen med søsteren, til å bidra til den politiske visetradisjonen på 70-tallet, har Mari alltid hatt en spesiell plass i visemiljøet. I dette intervjuet deler hun sine erfaringer, tanker om viser og visemiljøet, samt sine personlige musikalske anbefalinger. For Mari er viser mer enn bare musikk – det er en vei til fellesskap, formidling og samhørighet.

Fortell om deg selv og ditt virke i visens verden!

Jeg har vært en del av visens verden i mer enn 50 år, men jeg visste faktisk ikke at jeg drev med visesang til å begynne med. Musikk har alltid vært en naturlig del av livet mitt. Jeg sang og leste dikt sammen med søsteren min da vi var små, og vi dro rundt og fremførte skillingsviser uten å tenke over at det var faktisk det vi sang. Det var bare noe vi gjorde, og vi fikk applaus, og var første smak på en fellesskapsfølelse gjennom formidling.

Som barn og tenåring var jeg alltid omringet med musikk, og etter videregående jobbet jeg som lærervikar. Det var da jeg for alvor begynte å møte visesangens verden. Jeg inviterte Ole Paus til å spille for skolen i skolens gymsal, og på 70-tallet begynte viseklubbene å vokse frem i Oslo. Jeg ble engasjert i viseklubbene, festivalene og den politiske musikken som preget denne perioden. Det var et spennende miljø å være en del av!

Hva betyr viser og visemiljøet for deg?

Viser har alltid vært mer enn bare musikk for meg. De har vært et samlingspunkt, et fellesskap. Jeg har alltid vært opptatt av tekstene – det handler om formidling, innlevelse og kanskje et budskap. Visene har en kraft til å samle mennesker på tvers av yrker, bakgrunn og livssituasjoner. På 70-tallet var visene også et uttrykk for politisk og sosial frigjøring. Jeg var engasjert i flere viseklubber, og det var en tid da mange av sangene handlet om kvinnefrigjøring og samfunnskritikk.

Viseklubbene har alltid vært et viktig sted for meg, og jeg har hatt gleden av å bidra til visekulturen, både gjennom organisasjonsarbeid og som deltaker. Jeg har alltid følt meg som en del av et større fellesskap, der vi synger sammen, uavhengig av om vi er profesjonelle musikere eller ikke. Det er noe spesielt med den kontakten vi får gjennom musikken.

Vi vil gjerne ha gode tips! Hvilke viseartister bør vi høre på og hvorfor?

Det er så mange fantastiske artister der ute i dag og før, og jeg har noen favoritter som jeg gjerne vil dele med dere:

Laila Yrvum: Laila er en fantastisk sanger med en helt organisk tilnærming til musikken. Hun synger med et nakent og ekte uttrykk som jeg virkelig setter pris på. Hun har gjort mye for å få frem visene på en ærlig måte.
Kari Bremnes: Jeg har fulgt Kari lenge, helt siden hun spilte med familien sin. Hun har en fantastisk evne til å formidle både tekst og følelser. Jeg husker en gang jeg var på Rockefeller og hørte henne synge Det einaste vi ville– den låta treffer meg fortsatt, den fanget helt hvordan vi hadde det på den tiden.
Tonje Unstad: Tonje er en visesanger for barn, og jeg synes hun har en fin måte å synge om ro og nordnorsk natur på. Hennes sanger gir barna en følelse av ro og trygghet.
Sarah Camille Ramin Osmundsen: Jeg så Sarah Camille på Sentralen, og jeg ble helt betatt av stemmen hennes. Den er myk og vakker, og hun leverer en forestilling som barna virkelig elsker.
Turbotroll: Jeg vil virkelig anbefale Turbotroll. De spiller for barn, og de tar barna på alvor. Det er viktig at vi lager musikk for barn som er ekte og engasjerende.
Elona Planman: Elona er en svensk artist som har en spennende og unik tilnærming til visesangen. Hun kler seg ut som en pirat og synger om alt mulig – til og med døden! Det er et morsomt og tankevekkende uttrykk som fungerer godt.

Jeg vil også nevne Birgitte Grimstad og Hilde Heltberg (som dessverre er død nå). Begge har en helt unik nerve i stemmen sin, og de har virkelig berørt meg med sine tolkninger av visene.

Jeg vil alltid oppfordre folk til å støtte viseklubber og det lokale musikklivet. Visene er et grunnfjell i vår kultur, og det er viktig å fortsette å fremme dem. Jeg har alltid hatt en stor kjærlighet for allsang, og jeg har jobbet mye med frivillige organisasjoner, blant annet i Norsk Viseforum. Det er noe spesielt med å synge sammen, uavhengig av om vi er profesjonelle eller ikke. Musikk har en kraft til å bygge fellesskap, og det er noe vi må ta vare på.