Månedens visevenn: Elisabeth Ording

Elisabeth Ording ble “oppdaget” som visesanger av fysioterapeuten sin, og noen år etterpå var hun leder av Viktoria viseklubb i Lillesand. Hun arrangerer visefestivalen “Viser Ved Vannet” i sin egen hage, og har nylig trådt ut av styret i Norsk Viseforum, etter fire år. Vi takker Månedens visevenn for innsatsen!

Fortell om deg selv og ditt virke i visens verden!

Jeg har vel alltid hatt lyst til å synge, og så med lengsel mot dem som kunne samles rundt et piano eller en gitar og synge i vei. Jeg begynte så smått å synge egenskrevne stev i barnedåper og brylluper, før jeg som 30-åring ble med i Birkenes Bygdekor. Gjennom femten fantastisk hyggelige år lærte jeg mye av dyktige dirigenter og gode medsangere der.

Men så ble jeg “oppdaget” av fysioterapeuten min, som tok meg med for å synge på et lokalt eldresenter. Snart kom jeg i kontakt med en pianist, og sammen begynte vi å underholde rundt omkring i kommunen. Etter et par år som solosanger, tok jeg mot til meg og meldte meg på visetreff på Bragdøya i Kristiansand, i regi av Bragdøya Kystlag. Jeg kjente absolutt ingen, men ble tatt godt imot og har gjennom disse visetreffene kommet inn i det nordiske visemiljøet.

For fire år siden ble jeg forespurt om å være varamedlem til styret i Norsk viseforum. Jeg meldte meg samtidig inn i Viktoria viseklubb i Lillesand, der jeg etter hvert ble leder. Aktiviteten i den tjuetre år gamle klubben har gått litt i bølgedaler, men var nå på vei oppover igjen. Jeg gikk inn med iver og glød, og hadde en del fritid siden de fire ungene våre nå hadde vokst ut av hjemmet.

Du har jo sittet i styret i Norsk Viseforum, og vi vil takke deg for innsatsen! Hvordan har tida i organisasjonen vært?

Det har vært en flott tid, der jeg har høstet mye inspirasjon både når det gjelder å drive viseklubb og som utøvende visesanger. Jeg var spent da jeg begynte, jeg hadde aldri sittet i et landsstyre før. Jeg opplevde fra første stund at vi var med på å ta viktige avgjørelser, at også min stemme betydde noe. Organisasjonen har utviklet seg mye på de fire årene jeg satt i styret, og det har vært spennende å følge med i alle prosessene.

Gjennom styrearbeidet og landsmøtene har jeg knyttet mange nye bekjentskaper, og blitt kjent med mange ulike måter å drive en viseklubb på. Det tar jeg med meg til min egen klubb, og forsøker å utvikle aktiviteten på måter som kan engasjere både nye og gamle medlemmer.

Har du noen høydepunkter fra tida i visemiljøet?

På mitt aller første visetreff på Bragdøya, tuslet jeg alene opp på scenen i den stemningsfulle Saltebua, og sang en folketonepreget vise skrevet av Ragnar Kåsa. Da jeg gikk av scenen var det pause, og en eldre mann kom bort og sa : “Tusen takk for at du sang sangen min”, også viste det seg altså at opphavsmannen var til stede som publikum. Jeg ble jo litt paff, men fikk en lang og hyggelig prat med ham etterpå.

Et par år senere hadde jeg med meg en pianist på samme sted, og sang Gråt ikke mer Argentina, oversatt av August Mauritzen. Ingen typisk vise akkurat, men det funka som gull blant publikum. Med fantastisk god lyd, sto jeg på scenen og merket at publikum var så stille at du kunne ha hørt en nål falle. Det er da du gir det lille ekstra, som gjør at applausen løfter taket.

Jeg må også trekke frem første gang jeg arrangerte min egen konsert. Sammen med min pianist Knut Ribe og visevenn og “sagfører” Per Jakob Skaanes, holdt vi sommeren 2019, tidenes første konsert på det gamle skolehuset i Grimenesbygda, i hvert fall i nyere tid. Det var strålende sommervær, og i pausen vandret folk rundt i hagen mens de nøt hjemmelaget aroniasaft og kringle, som vi delte ut. Drøyt hundre mennesker fordelt på to konserter, fikk vi studd inn i det intime lokalet.

Knut Ribe, Elbeth og Per Jakob Skaanes etter konserten på skolehuset på Grimenes. Foto: Jens Åne.

Som leder av Viktoria viseklubb er det en stor glede hver gang vi gjennomfører et arrangement, og ser at publikum koser seg. 2.mai 2021 var vi de første til å starte opp kulturlivet i Lillesand etter en lang periode med tøffe smittevernbegrensninger. I samarbeid byens lokale hotell; Hotell Norge, hadde vi to grupper på scenen, og to forestillinger på én kveld for å få plass til alle. Det var fantastisk å se hvordan folk koste seg med å kunne gå ut igjen. Konserten ble avlyst tre ganger i forkant, og det var et veldig krevende arrangement, men du verden så tilfredsstillende når vi kom i mål!

I forrige uke arrangerte Viktoria viseklubb en minifestival i vår egen hage; “Viser Ved Vannet”. Sammen med mannen min, Anders Grimenes, er jeg så heldig å bo på en idyllisk gård der hagen og plenen skråner slakt ned mot Vestre Grimevann. Jeg har gått svanger med festival-idéen i tre år, men måtte tidligere utsette på grunn av pandemien. Vi hadde tre svært dyktige visesangere på scenen, den yngste 24 år, og den eldste pensjonist, De ga oss tre konserter med svært ulik vinkling. Mellom slagene var det grilling og mingling på tunet, og folk så ut til å storkose seg.

Jeg oppfatter visemiljøet som åpent og inkluderende. Jeg er opptatt av at en viseartist kan ha mange ulike ferdigheter; låtskriving, god sangstemme, gitarspill, innlevelse, formidling, mellomsnakk og organisasjonstalent, for å nevne noe. Svært få av oss behersker alt dette like godt, men det er rom for alle!