På stengrunn, Ballade og Rudolf Nilsen - det er mange ting vi forbinder med en av våre mest profilerte visesangere. I mange år søkte Lars Klevstrand likevel etter sin egen identitet som visesanger. Siden han ikke alltid skriver sitt eget materiale, lurte han på hvem han var i publikums øyne. Men én dag sto det klart for ham: kraften i å kunne synge det han finner på sin vei, og som uttrykker noe han vil ha sagt. Klevstrand er aktuell med sitt nye album Fralandsvind.
Foto: Anne Helene Gjelstad
Du har en lang og innholdsrik karriere. Hvordan vil du beskrive deg selv som artist i 2022?
Jeg føler meg i bunn og grunn som den samme, men årene som har gått har nok «lagt alen til min vekst». Jeg har aldri vært så glad i å høre på gamle opptak og innspillinger; jeg finner som regel noe surt og vaklevorent. Det har blitt bedre med årene, og modenhet og levd liv kan vel høres.
Jeg har dessuten blitt beriket med utfordringer, især på det teatrale området, gjennom engasjement innenfor musikkteater helt siden Jacques Brel på Det Norske Teatret i 1975. Der har stemmen selvsagt også fått bryne seg og vokse, både i volum og uttrykk.
Foto: Anne Helene Gjelstad
Jeg balet i mange år med identitet: hvem er jeg som viseartist, jeg som ikke skriver mitt eget materiale? Jo, jeg har skrevet drøyt 100 melodier og større ting også, men tekst og oversettelser har stort sett havnet i skrivebordsskuffen. Så hvem jeg er i publikums øyne har jeg nok lurt på helt til den dagen jeg landet på at “jo, du er han derre sangeren og brukbare gitaristen som synger det jeg finner på min vei, og som uttrykker noe jeg vil ha sagt”. Jeg ble en gang oppmuntret av en litterært orientert visevenn til å fortsette med å bruke den sangbare poesien og ha trygghet i det, framfor å slite med å uttrykke meg med egne ord. Dermed har jeg også kunnet velge på øverste hylle av vår viseskatt, og der det ikke fantes musikk til, skrev jeg den selv. Der har jeg hatt større selvtillit.
Så her står jeg, blodfan av mitt eget virke som sanger og musiker. Viser og visesang er slitesterke saker, og visebølger ruller og går hele tida!
Du er aktuell med et helt nytt album, Fralandsvind. Fortell litt om skiva!
Jeg har gått svanger med en skiveidé i noen tid, og tenkt at den skal speile meg som låtskriver. Komponist blir for sterkt, melodisnekker og arrangør er bedre.
Jeg hadde liggende ting fra år tilbake som ikke hadde funnet sin plass i noe prosjekt på skive - og mer skulle dukke opp, som tittelsporet, «Fralandsvind, bare bølgene varer» av Torstein Bugge Høverstad, en gammel venn. Men også spontant kom det nye ting til i løpet av fjoråret: «Blå barneøyne» av Hans Børli (som jeg har jobbet mye med) dukket opp i et innlegg i en Facebook-gruppe som samler elskere av Hans Børlis poesi. Den kjente jeg ikke til, og den ble en kjærkommen vise som avslutter albumet. For dette er selvsagt et album, med spor som avløser hverandre passelig avstemt. Fellesnevneren for de tolv visene er min musikk og tekster av lyrikere jeg har levd med og satt pris på i mange år. Bugge Høverstad er nevnt, Børli også, men i tillegg Harald Sverdrup, Inger Hagerup, Kjartan Fløgstad, Arnljot Eggen, Alf Prøysen, Kolbein Falkeid og Rudolf Nilsen!
Foto: Anne Helene Gjelstad
Altså: "bare rot" fra ende til annen, ingen konseptuell tanke bak, annet enn dette: alvorlige, lette, muntre og ømme tekster til musikk jeg kan stå for. Noe av materialet speiler nok også alderen på 72 år...
Musikalsk har jeg hatt god hjelp og støtte i Georg «Jojje» Wadenius, supergitaristen som i mange år har vært bosatt i Oslo, og som er en nær venn. Jeg lot låtene sile gjennom hans fingre, og de vokste på det!
Så måtte albumet som så mange ganger før, bli preget og formet av gode venner blant jazzmusikerne: Helge Lien på piano, Mats Eilertsen på bass, Hermund Nygård på trommer, samt Jojje selv på gitarer. Saksofonisten Trygve Seim dukker også opp på et par kutt, og en strykekvartett anført av cellisten Audun Sandvik, samt min gamle venn, cellisten Øystein Birkeland, dukker opp i en duett for stemme, cello og svenskelutt!
Blir det noe livespilling, nå som scenene endelig er åpne igjen?
Der må jeg svare et foreløpig nei - det stopper opp i manglende finansiering så langt. Men det kan endre seg, og det er dialog på gang med bl.a Josefine visescene. Likevel vil noe av stoffet bli å høre på konserter med kvartetten Oss 4: munnspilleren Sigmund Groven, sangeren Tone Braaten, pianisten Ivar Anton Waagaard og meg. Vi skal ut og breie oss i Sigmunds og min musikk i høst!