Georg Blichfeldt er slottsforvalter på Kråkeslottet i Senja - det vil si en kombinasjon av stuepike, vaktmester og sirkusdirektør! Han er med og arrangerer Kråkeslottfestivalen, en festival så intim at artistene kan fotflørte med publikum! Ikke rart at alle de store stjernene kommer tilbake igjen og igjen. Vi tok en prat med Månedens visevenn, og fikk vite hvorfor Arvid Hansens dikt, Grønt lauv i snyen, går som en rød tråd gjennom både livet hans og festivalens historie.
Du er med og lager Kråkeslottfestivalen på Senja. Fortell litt om festivalen og din rolle der!
Jeg tenkte først at jeg ikke har så mye å vise :-) til. Men så gikk jeg inn på nettsida til Norsk Viseforum. På forsida var det bare kjente ansikter. Ole Paus, Daniela Reyes, Lars Bremnes, Marthe Valle. Alle har de vært her på Kråkeslottet Senja hvor jeg er slottsforvalter - det vi si en kombinasjon av stuepike, vaktmester og sirkusdirektør.
Jeg er privilegert. Disponerer et hus som opprinnelig var fiskebruk, men så ble gjenskapt som «scene for de sterke opplevelsene og det gode samværet». Jeg fikk det - av han Ulf. Den første og eneste kongen på Kråkeslottet. (Ulf Willgohs Knudsen red. anm) Han var en kulturpersonlighet som hadde nysgjerrighet og interesse inn i alle hjørner av kulturlivet. Han var primus motor for et svært seriøst og avansert amatørteater med stor oppslutning, her i Bergsfjorden på yttersida av Senja. På 1940-tallet satte han opp en ballettforestilling med seg sjøl i den mannlige hovedrollen. Han starta arbeidet med å gjøre Kråkeslottet til en kulturscene. På begynnelsen av 1980 tallet var Ketil Bjørnstad her og holdt konsert sammen med Sigmund Groven. Det ble til et kapittel i boka Drift med en vakker og presis beskrivelse av Kong Ulf.
Så har jeg fortsatt, sammen med masse gode folk. I år spiller Ketil Bjørnstad på nytt i Skippertua, på årets Kråkeslottfestival. Det festival nummer atten i rekka. Vi arrangerer tyve konserter i løpet av ei helg, alt innendørs, for vi kjenner værgudene for godt til å utfordre dem. Når nordavinden slår til, er den nådeløs. Den går gjennom marg og bein og blåser kaia rein også i juni. Men det er til vår fordel. Vi har en intim festival. Så intim at artistene kan fotflørte med publikum.
Mange musikksjangre er representert. Det skal være bra. Helst skal alt være best. Det er kriteriet for booking.
Men når vi går gjennom programmet fra den spede start blir det tydelig at vi har hatt en forkjærlighet for visesjangeren. Fiskebruket Kråkeslottet representerer en kultur hvor fortelling og uttrykkskraft sto og står høgt.
Noen minner fra festivalen som du vil trekke fram?
På innersida av Senja holdt det nettopp til en kar med uttrykkskraft, en som var den vare poesiens mester. Arvid Hansen. Jeg var en ung sauebonde på innersida av Senja på 1970-tallet, da Tove Karoline Knutsen tonsatte Hansen og gjorde hans diktning til folkeeie. Det var lydsporet fra ungdomstida mi. Jeg ikke bare lyttet, jeg leste også. Det var især ett dikt som gravde seg inn i minnet hos sauebonden som hadde fjøset fullt av sau og lam og lite høy igjen på låven, mens bjørka sto med grønt lauv i snyen. I juni. Det var diktet Grønt lauv i snyen. Et dikt om motstandskraft og håp.
Det er lenge sida nå, men på Kråkeslottfestivalen i 2012 henta vi opp viseskatten til Hansen/Knutsen med nyfortolkninger ved Moddi, Northern Lies og Fotefar. Tittelen på konserten? Kom sommarvind! Og sjølsagt var Tove Karoline sjøl med på scenen. I 2018 gjorde vi en liknende manøver, men nå mer sårt: Jan Arvid Johansen hadde nettopp gått bort så alt for tidlig. Unge artister æret han med sine versjoner av hans låter.
Dere er opptatt av at unge artister skal få vise seg frem?
Ja, og da må vi innom Draugen, en sagnomsust festival to fjorder nord for oss som i ekstrem grad virkeliggjorde dette. Her kunne alle innta scenen. Det var bare å skrive seg på ei liste. Publikum hadde en uendelig tålmodighet, nysgjerrighet og generøsitet. Programmet starta tidlig på morran og varte til langt på natt. Så det er ikke fritt for at vi har vært inspirert derfra.
De første mange åra hadde de helt unge og urøynde artistene sin egen avdeling på Kråkeslottfestivalen: Ungt Blod. Første året spilte et band med det snodige navnet Paraboles Volantes. Og de var virkelig noe for seg sjøl. To av dem frontet mer enn de andre; - Pål Knutsen og Christine Henriksen. Jeg sørga for å knytte dem med ekstra pålestikk opp til Kråkeslottet ved å låne dem huset til øvingshelger. Det hadde effekt. I dag er Pål Moddi Knutsen sjef for bookingkomiteen i Kråkeslottfestivalen, (hvor jeg også er med), og Christine skal spille med De ubrukelige på årets festival.
Hva er det som gjør at du fortsetter år etter år på Kråkeslottet?
Kråkeslottfestivalen er en sjelden blomst. Den drives av begeistring, pågangsmot og en smule galskap. Grønt lauv i snyen! Kun frivillig innsats. Kjernen har, med noen unntak, vært med fra første start. Alle kjenner sine oppgaver så godt at vi knapt trenger å snakke sammen. Men er det noe som faller mellom stoler er det alltid flere hender der til til å fange opp. Alt vi tar inn går til artistene. Og til investering i framtidige festivaler. Artistene er ofte greie med oss og spiller to korte konserter til prisen av en lang. Vi skulle gjerne betalt dem mer! Men de bor og rår på Kråkeslottet under festivalen og vi håper at stemninga her er med på å kompensere litt. Det kan se ut som vi har lykkes:
Ole Paus: «Jeg er veldig, veldig imponert. Og veldig beveget. Dette er jo et eventyr.».
Mari Boine: «Vi har spilt på masse festivaler. Dette er den fineste».
Stein Torleif Bjella: «Den kanskje aller mest spektakulære festivalen vi får lov til å komme på».
Er du aktiv visesanger sjøl, eller jobber du kun med festivalen?
I dusjen en dag, ikke en vakker dag, men en kald og sur maidag: Jeg mulla opp og ned, fram og tilbake på «grønt lauv i snyen». En åpenbaring. En melodi tok bolig i et umusikalsk legeme. En vakker melodi. (Sjølskryt skal man høre på. Det kommer fra hjertet.») Jeg heiv meg på telefonen og bad om øyeblikkelig assistanse. Eirik Vildgren, en annen ung musiker som er fortøyd til Kråkeslottet, (kjent fra bandet Konradsen), satte seg til flygelet. Med noen justeringer og tillegg fra Eirik kom melodien ned på noter. Og Moddi spilte den inn! Jeg fikk sneket lilletåa inn på innsida av viseverden!
Helt til slutt - hvilken viseartist bør vi høre på nå, og hvorfor?
Det kan ikke bli andre enn Moddi. Fordi han er en genial tekstformidler. Det er noe ved hans stemme som gjør tekst meningsfylt. Som gjør at jeg ikke lenger er en lytter, men blir med han inn i fortellinga. Hva det noe er, er vanskelig å beskrive.
Men slik er det. 17 mai i dag. Nysnøen ligger langt ned i fjellsida. Om været ikke snart slår om vil bjørka stå med grønt lauv i snyen. Snart Kråkslottfestival!