For Ann-Kristin Sæther har musikken alltid vært viktig. Helt fra hun som liten jente elsket musikktimene på barneskolen, til hun fikk møte sitt forbilde Anne Grete Preus og snakke om viktigheten av musikk og sangglede. Idag er hun leder av Viseklubben Lars. Møt månedens visevenn!
Foto: privat
Fortell litt om deg selv og veien inn i visemiljøet?
Jeg er en ung dame på 45 år som er dessverre uføretrygdet men er engasjert og aktiv i samfunnet med frivillighetsarbeid innenfor flere organisasjoner og politiske verv.
Har vært medlem i Viseklubben Lars siden 2005. Da hadde jeg stått på venteliste par år da det var ett tak på 30 medlemmer. Ble utrolig glad da jeg fikk telefonen om at nå var det ledig plass. Før den tid har jeg sunget i barnekor, ungdomskor og gospelkor. Men det er i viseklubben jeg føler meg hjemme.
Har alltid vært veldig glad i musikk helt siden jeg var liten. Da sang jeg alt av Carola og gjerne for hyttenaboer og familie. Jeg elsket å underholde. De beste timene på skolen var musikktimene - i allefall når vi sang.
På grunn av et liv med mye helsemessige og fysiske utfordringer så har musikk, og spesielt Viseklubben Lars, betydd mye for meg. Musikk gir energi og mye glede, så hvis man har dager som er tunge og slitsomme så er det medisin å dra på sangøvelse. Nå er jeg så heldig å få være leder for Viseklubben Lars. Det er en sann glede. Det er som å ha en fått en ekstra familie. Alle er positive, sangglade, humoristiske, støttende og vi passer på hverandre. Jeg er utrolig stolt av viseklubben vår.
Foto: privat
Har du noen høydepunkter fra tida i visemiljøet?
Det finnes jo mange flotte og herlige høydepunkter, men jeg tror ikke at jeg har opplevd det største høydepunktet ennå, for det skjer til året når Viseklubben Lars fyller 50 år. Da blir det jubileumskonsert, fest og jubileumstur.
Men det å få være med å dra rundt og spre ekte sangglede er jo virkelig ett høydepunkt i seg selv. En ting er å synge i en fullstappet sal med publikum som synger med og lager liv, men det beste er når man er på et sykehjem og beboerne omtrent sitter og sover når vi begynner å synge. Men så ser vi litt etter litt at det begynner å rykke litt i foten, du kan se at noen hender begynner å slå takten. Så begynner det å komme noen smil og det kommer ord fordi vi synger viser som er gamle og kjente for dette publikummet. De våkner liksom til liv igjen og plutselig er dem med og synger. Det er kanskje de opplevelsene som setter seg fast på minnet. Det er jo dette som er skaper ekte sang- og musikkglede.
Hvilke viseartister har betydd mye for deg og hvorfor?
Det er så mange norske visesanger som jeg virkelig liker. Alt fra Alf Prøysen til Asle Beck.
Men i barndommen min så var jeg veldig glad i Alf Prøysen, og det er jeg fortsatt. Min bestemor hadde tolv bind av Prøysens viser, dikt og fortellinger, og de bøkene ble flittig brukt av meg. Jeg var så heldig at jeg arvet disse tolv bøkene, og jeg er en stolt eier av dem. De betyr så mye for meg.
Men Anne Grete Preus som menneske, tekstforfatter og sanger har også betydd mye for meg. Jeg har alltid likt tekstene hennes og hun som person har jeg alltid vært fascinert av. I 2019 var jeg på et rehabiliteringsopphold, og der var også Anne Grete. Hun var jo syk og hadde veldig dårlig immunforsvar, og måtte være mye for seg selv og holde litt avstand til oss andre. Allikevel hadde vi noen gruppetreninger sammen, og der fikk vi kontakt. Vi fikk noen samtaler hun og jeg, hvor vi snakket mye om viktigheten av sang og musikk. Det var medisin for oss begge. De samtalene jeg fikk med henne glemmer jeg aldri. Hun var klok, hun delte av sin livserfaring og hun motiverte. Det var bare noen få uker etter dette oppholdet at beskjeden kom, Anne Grete hadde dessverre gått bort. Jeg er takknemlig for at jeg fikk denne muligheten til å bli litt kjent med henne. Livet hennes gikk mot slutten og likevel ga hun av seg selv. Det var en gripende og varmende opplevelse.
Foto: privat