prøysenprisen til Valkyrien allstars
Tuva Syvertsen spiller hardingfele, synger og skriver låter i Valkyrien Allstars.
Foto: Knut Utler
Valkyrien Allstars debuterte i 2007, og ble raskt en favoritt på festivaler og klubbscener landet rundt. Med munnrapp lyrikk og musikalske svinger mellom folkemusikk, rock, viser, rap, indie og jazz har gruppa blitt et av landets mest kredible og kritikerroste, og i tillegg til Prøysenprisen ble det nylig klart at de også mottar Spellemannsprisen i viser for 2020.
Låtskriver, hardingfelespiller og vokalist Tuva Syvertsen setter stor pris på anerkjennelsen, til tross for at gruppa egentlig «gir litt faen i hva som er lurt».
Av Sigurd Lamark
– Vent litt, jeg skal bare spytte ut snusen.
Det er en avslappa og ullgenserkledt Tuva Syvertsen vi møter, like etter slippet av Valkyrien Allstars sjette album, slutte og byne. Med fire års opphold siden forrige utgivelse kom denne etterlengtet for den lojale fansen. Plata har fått svært gode anmeldelser, og Valkyrien Allstars kan notere i CVen terningkast 6 fra Nettavisen, et emosjonelt essay fra forfatter Tore Renberg i Klassekampen, Prøysenpris og to Spellemannsnominasjoner og Spellemannspris i kategorien viser.
– Det hyggeligste er at det er så mange musikere og låtskriver-kolleger som har gitt skryt. Det er veldig stas, sier Syvertsen.
Bandet, som i tillegg til Tuva Syvertsen på vokal og hardingfele består av Erik Sollid (vokal, fele og gitar), Martin Langlie (trommer og vokal) og Magnus Larsen (kontrabass), har produsert og spilt inn slutte og byne “på øvern” i Oslo Sentrum, forteller Syvertsen.
– Det føles bra å gjøre det selv. Martin i bandet er veldig flink med lyd. Billigere er det og.
Stjernelag. Magnus Larsen, Martin Langlie, Tuva Syvertsen og Erik Sollid utgjør Valkyrien Allstars.
Foto: Ingvil Skeie Ljones
De startet opp som en hardingfele-trio i miljøet rundt den brune puben Valkyrien på Majorstua på starten av 2000-tallet, men har gradvis utvidet lydbildet med trommer, bass, gitarer, synther og elektronikk. Som liveband har de målbundet publikum i lys av skjøre stearinlys på små klubber, ved svære sankthansbål på kappleiker for folkemusikk og under lyskasterne på store festivaler og tv-produksjoner. Blant mange krumspring i karrieren finner man en plate med tonesetting av norsk lyrikk («To måner»), samarbeid med navn som Bigbang og Bugge Wesseltoft og utviklingen av sitt helt eget 360 graders konsertkonsept, som brøt opp det fysiske skillet mellom band og publikum – en gang i tiden før håndsprit, munnbind og live-streams.
Gjennom livlige og rørende opptredener på TV-suksesser som Det store korslaget, Stjernekamp og ikke minst Hver gang vi møtes har Tuva Syvertsen også utviklet seg til en aldri så liten A-kjendis, og er på mange måter musikkundergrunnens egen representant i mainstreamen.
Prøysens blåtoner
Prøysenprisen er en utmerkelse som gis for fremragende innsats innen musikk, visekunst eller diktning innenfor genrene som forbindes med Alf Prøysen. I 2019 gikk prisen til Erlend Ropstad, og blant tidligere mottakere finner man blant andre Stein Torleif Bjella, Kari Bremnes, Halvdan Sivertsen og Anne Grethe Preus. Tuva Syvertsen setter stor pris på selskapet hun kommer inn i.
– Det er ærefullt, så klart, jeg har et nært forhold til Prøysen. Ikke sånn Frida Ånnevik-nært, liksom, men fortsatt nært, smiler Syvertsen og refererer til visekollegaen som har fått mye oppmerksomhet for sin Prøysen-formidling, og som mottok prisen i 2015.
Prøysenprisen gis for fremragende innsats innen musikk, visekunst eller diktning innenfor de genrene som forbindes med Alf Prøysen.
Tuva Syvertsen og resten av Valkyrien Allstars får Prøysenprisen 2020. Foto: Sigurd Lamark
Syvertsen trekker frem den underliggende melankolien som en sentral kvalitet i Prøysens tekster.
– Jo mer man lærer om Prøysens liv, jo mer skjønner man av ham. Det emosjonelle hos Prøysen ligger liksom og chiller’n under. Jeg er jo en av de som ble veldig oppglødd da den biografien kom, hvor det ble mer enn antyda at Prøysen ikke akkurat var dundrende heterofil. Med det i bakhodet er det jo en del låter som vokser ganske kraftig. «Mannen på holdeplassen» for eksempel, sier Syvertsen og sikter til visa hvor Prøysen skildrer en vakker mann, og tenker på alle gledene han har latt gå ifra seg.
– Jan Erik Vold var på kaffe hos meg en gang, dette høres sikkert ut som snikskryt, og det er det kanskje også, hehe, men han sa i alle fall at det var et under at et geni av Alf Prøysens format skulle bli født i Norge. Det er jo absurd. Griseflaks for oss, liksom.
Valkyrien Allstars kan plassere Prøysenprisen på hylla sammen med blant andre TONOs Edvard-pris fra 2015.
– Vi jobber veldig mye som band, og det er jo lengre perioder hvor man ikke skjønner hva man driver med selv en gang, så da blir vi jo veldig glade når noen sier at de ser oss og forstår oss.
Ikke noe «spell den der»-stemning
Ved utgivelsen av sin forrige plate «prøv å si noe til meg nå» i 2016 kuttet bandet «Allstars» fra navnet , men på «slutte og byne» er stjernelaget tilbake i navnet.
Var det er noen bevissthet rundt navnejusteringen?
– Nei, vi var bare lei av å hete det vi het. Folk sier bare Valkyrien uansett, tenkte vi. Men en del trodde faktisk at vi var blitt et helt annet band. Så det var rett og slett en dårlig vurdering. Ikke skift navn.
Lokket dere til dere et annet publikum ved navneskiftet?
– Det kan hende at vi i alle fall fikk rista av oss noen som ikke burde være med lenger, ler Syvertsen, som er kjent for å være så lei av deres største hit «Å Gjev Du Batt Meg» at bandet til slutt la den ut til salgs på Finn for 20 000 kr. Hun forteller om noen år i karrieren hvor Valkyrien Allstars gjerne ble booket til å spille midt på natta for folk i festrus, til tross for at store deler av katalogen består av sart og eksperimentell musikk som krever et oppmerksomt publikum.
– Vi gir jo litt faen i hva som er «lurt» å gjøre, og med tid og stunder har vi fått et kjernepublikum som er skikkelig bra. Det er ikke noe sånn «spell den og den»-stemning. Jeg opplever at publikumet vårt er der for å lytte og vil bli overraska.
Med kjeften som instrument
For noen år siden begynte Tuva å rappe. Gjennom felles kjente kom hun inn i Oslos fristilrap-miljø, bestående av folk som Martin Massiv og Nils m/Skils. Hver uke samles gjengen til språklige improvisasjonsøvelser og battles, hvor det handler om å utfordre hverandre gjennom ordspill og rimflyt.
– Jeg har jo improvisert mye med toner, men å improvisere med ord er noe helt annet, for det er så konkret. Jeg var sykt dårlig i begynnelsen, og det gadd jeg ikke å være, så jeg begynte å øve utrolig mye.
Metoden har gitt Syvertsen en ny låtskrivingsglød, og har resultert i en rekke låtutgivelser både som soloartist og i samarbeid med blant andre Big Daddy Karsten og Nils m/Skils, gjennom gruppa Ei Saa Peittää. Tuva er klar på at rappinga også har påvirket låtskrivingen i Valkyrien Allstars.
– Jeg bruker mye av det jeg har lært av folka jeg rapper med. Jeg skriver mye raskere, og har skjønt at det ikke trenger å være et stort tema for å bli en bra låt. Man kan skrive om alt, sier hun og plukker litt på kafébordet – Kaffekoppen og QR-koden, liksom.
Som låtskriver er hun opptatt av det fonetiske og ordenes egen musikalitet.
– Det må det svinge av det man synger. Jeg ser på kjeften som et instrument, og syns teksten må være noe mer enn bare «det var flott sagt», liksom.
På tittelsporet på “slutte og byne” kan man høre Syvertsens ordlek i praksis. Teksten er spekket med humor og flerstavelsesrim, i en tirade av ting jeg-personen skal gjøre;
skal slutte å gråte så mye / slutte å få på så mye / slutte å gå ut på byen / slutte å gå sånn på trynet / slutte å vise meg / skal slutte å skvise meg inn i selskap som seriøst ikke er keen på meg
– Vi hadde vært ute på en lang turné, og da jeg våkna dagen etter avslutningsfesten i Hallingdal var jeg sjukt sliten. Jeg skulle reise langt, det var buss for tog, og jeg tenkte «fy faen, nå dævver jeg», og så hamret jeg ned på tastaturet en masse ting jeg skulle slutte med.
Det man hører på plata er demoen bandet spilte inn like etter.
– Da vi skulle spille inn sangen lysnet den litt, og jeg tenkte at jeg måtte begynne med noen ting også, ikke bare slutte med alt.
jeg skal byne å ta det piano / byne å lage noe bra no / begynne å holde det ekte, Tony Soprano / holde det rent, holde det Lano
Blodklubb. Tuva Syvertsen er i tillegg til arbeidet som låtskriver vert for Tuvas Blodklubb, folkemusikknattklubb med fast tilholdssted på Riksscenen i Oslo. Foto: Ingvil Skeie Ljones / Riksscenen
Låtskrivingen
Tuva Syvertsen er oppvokst på Brønnøya i Asker, i et hjem «helt middels opptatt av musikk». Faren hørte på rock, mora hørte gjerne på svenske viser, og familiens platesamling var «ganske respektabel». Gjennom Steinerskolen begynte Tuva å spille fiolin, og kom etterhvert inn i Bærum Spellemannslag med hardingfele som instrument, siden det var «nesten det samme som fiolin». Tiden i Spellemannslaget var veldig viktig for henne, og hun trekker ofte frem mentoren Halvard Kvåle som en viktig inspirasjonskilde. Senere har Syvertsen gått Ole Bull-akademiet, og folkemusikktradisjonen er innprentet i den musikalske formidlingen hennes også den dag i dag.
– Jeg har fått en måte å synge på som er veldig inspirert av hardingfele-ornamentikken. Det er litt ubevisst, men jeg merker det.
De første låtene sine skrev Syvertsen på engelsk, som gitarist i bandet Lillyjets, men hun slutta i popgruppa fra Asker lenge før de slo gjennom i Tyskland og opptrådte på VG-lista og Oslo Fashion Week. I dag ser hun det som helt uaktuelt å skrive på noe annet enn norsk.
– Tekstene må liksom føles som noe jeg kunne ha sagt selv. I Valkyrien har jeg jo sunget en del på forskjellige dialekter, Setesdalsmål og sånn, men selv det syns jeg har blitt mer og mer vanskelig.
I tillegg til det muntlige og slentrende i låtene dine, er det også mye sårbarhet. Hva er metoden din for å få fram dette?
– Det er ikke noe triks liksom. Jeg skriver bare rett på følelsene. Sangene mine forteller ikke en kronologisk historie, men er mer som tilstandsrapporter. Av og til kan jeg faktisk bli redd for at det skal bli for mystisk, enda en sang om at alt er fucked, men så får vi ikke vite hvorfor, liksom.
Hun forteller at hun har prøvd å skrive med en mer tradisjonell historiefortellingsform, deriblant en Knausgård-aktig historie om en vill kveld i eget liv, men at låta ble kuttet i prosessen.
– Jeg skulle av og til ønske jeg kunne skrive vers på vers på vers, som Bob Dylan eller lange middelalderballader, men jeg har ikke fått det helt til å sitte.
Hva tenker du om viser i dag?
– Jeg har jo blitt utsatt for min foreldregenerasjons visekultur, med Lillebjørn og gjengen, og er jo tungt inspirert av det. De gamle folketonene kalles jo gjerne viser i folkemusikken også. Men viser som sjanger i dag… jeg har liksom aldri fått helt taket på hva som er kriteriene for at det kalles en vise. Når jeg sier ordet «vise» ser jeg egentlig bare for meg fjeset til Lars Klevstrand.
Har du noen tips til yngre låtskrivere?
– Skriv mye. Hele tiden. Og finn deg noen å skrive sammen med. Jeg har lært meg å ikke være så redd for å vise fram noe som ikke er ferdig. Å holde på alene kan være ganske ensomt, men låtskriving kan og bør deles.
Prøysenprisen ble overrakt av viseveteran Kari Svendsen, direkte i Kulturstripa på NRK P2.
Foto: Sigurd Lamark
Prøysenprisen deles ut av NOPA - Norsk forening for komponister og tekstforfattere i samarbeid med Norsk Viseforum, Norske barne- og ungdomsbokforfattere (NBU) og Prøysenhuset.