Karpe har fått en posisjon i norsk musikkliv som vi aldri har sett maken til, og alle vil ha en bit av landets største stjerner. Vi tok en prat med dem om språk og tradisjoner, om å ta av seg tolkehatten, og om betydningen av å bli tildelt Prøysenprisen.
av Monica Johansen
Vinnere av Prøysenprisen 2022: Karpe. Foto: Michael Ray Vera Cruz Angeles / akam1k3
Men, først. Når man skal oppsummere hva Karpe driver med i 2022, er det nesten vanskelig å vite hvor man skal begynne. Det er så svært. Det enkle svaret kunne vært prisvinnende hip hop, men det mer sammensatte og sanne svaret, ligger nærmere stikkord som konseptuell historiefortelling, flermedial kunst, grensesprengende sjangerblanding, sylskarp samfunnskritikk og utvidelse av det vi tenker på som “det norske”. Ja, som jeg sa: svært.
Jeg kunne skrevet langt og inngående om PAF.no, ikke låta som nettopp vant prisen «Årets låt» under P3 Gull, men stiftelsen Patel og Abdelmaguid Foundation (PAF), oppkalt etter etternavnene til de to bandmedlemmene, Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid og Chirag Rashmikant Patel, der Karpe gir bort masterrettighetene og inntektene fra alle utgivelsene sine til formål innen bistand for flyktninger, asylsøkere og/eller innvandrere. Per nå ligger summen på nesten 2,3 millioner. Én million er allerede gitt bort.
Jeg kunne trukket fram at de kjøpte det 3000 kvadratmeter store kulturhuset “Festiviteten” i Skien, og seinere inviterte hundre, nøye utvalgte, fans til SAS SKIEN. Der inne åpenbarte det seg en surrealistisk verden som inneholdt effekter de kjente igjen fra de siste utgivelsene, spredt utover de 100 rommene. Fansen ble møtt med sanselige opplevelser, som lukter fra fjerne (men nære) land, rom fulle av sand, utformet som ørken, en sklie som førte ned i et basseng, og et måltid der alle deltakerne fikk servert livretten sin mens Karpe holdt konsert på langbordet. For å nevne noe. Det er meste forble hemmelig, og en unik opplevelse for hver enkelt.
Jeg kunne viet mye plass til symbolverdien i at et enormt Karpe-banner i januar vaiet i et veikryss i Anand, Gujarat, i India. Banneret viser albumcoveret til Karpes siste album, Omar Sheriff, et bilde der Chirag og Magdi, en hindu og en muslim, omfavner hverandre. Statsministeren i India, Narendra Modi, er også fra den samme byen, og regjeringen hans er anklaget for grove og systematiske overgrep mot den muslimske minoriteten i landet. Anand er også hjembyen til Chirags mamma. Det er mange lag i alt Karpe foretar seg.
Jeg kunne reist tilbake i tid, til minnekonserten i Oslo domkirke etter 22. juli 2011, til et land i dyp sorg, der det var Karpe som ga trøst og en følelse av felleskap. Eller til minnemarkeringen året etter, på Rådhusplassen, der ordene i “Påfugl” fikk tusenvis til å tørke tårer:
“Fordi en jævel hata påfugler
Tok den jævel’n med seg grå kuler
Og det e’kke første gang jeg står på en scene
Men de på første rad er overlevende”
Kraften i annerledesheten var monumental. Det er en grunn til at det lages filmer og skrives bøker om det som foregår i de kreative hodene til Chirag og Magdi. Hvor enn de går, følges de av fotograf og filmfotograf. Der Karpe ferdes, lages det alltid nye historier. Det er bare å gjenta det: svært.
Karpe har truffet en nerve i det norske folk. Foto: Michael Ray Vera Cruz Angeles / akam1k3
OMAR SHERIFF
La oss heller fokusere på Karpes siste utgivelse, Omar Sheriff. Albumet der de leker fritt med språket, i en miks av norsk, arabisk, gujarati og fransk. Albumet der Chirag rapper på norsk og engelsk, med indisk aksent, og det låter nytt og kult, ulikt alt annet jeg har hørt. Tittelen ble til, fordi Chirag og Magdi har blitt kalt så mye annet enn navnene de fikk ved fødselen - som så mange andre med navn som klinger annerledes enn de klassiske norske. I det nevnte måltidet der alle fikk sin livrett på SAS SKIEN, fortalte noen av deltakerne om hva som hadde gjort størst inntrykk: Magdi hadde lært seg navnene på alle som var invitert, med helt riktig uttale. For noen var det første gang de opplevde det, utenfor hjemmet. Omar Sheriff er et album om identitet.
Dere kaller musikken på Omar Sheriff for diaspora pop. Kan dere utdype begrepet, og hvorfor det føles riktig å frigjøre seg enda mer i denne retningen i musikken nå?
- Pandemi og restriksjoner tvang oss inn i en boble – både mentalt og fysisk, i huset i Skien. Det var her Omar Sheriff ble til, i denne bobla. Å være mer adskilt fra verden enn tidligere, gjorde at vi for første gang har skrevet musikk uten å tenke at vi har måttet tolke. Det er det aller beste og det skumleste med prosjektet, men kanskje blir ikke rapping ordentlig bra før man tar av seg den tolkehatten? Det ble til diaspora-pop. Det er historier om røtter, tilhørighet, familie og oppvekst.
Låtene er stappfulle av referanser og språklige bilder, med alt fra gamle, norske sangleker som Per Sjurspring, til den indiske skuespillerinnen Shilpa Shetty. Karpe vrir og vender på grammatikken, og viser med det at de har fullt overblikk - de gir oss stereotypiene midt i fleisen. De utvider språket og skaper helt nye rom.
I “IBOPROFEN” rapper Chirag:
“Chatta engelsken de chatta hjemme / Fuck å bevise for poteter at jeg er god med pennen /
Kan forskjellenennenen på hu og hun og hennen /
Det skjer sjeldent jeg tar råd fra noen med / Fra noen med hund på hendene /
Min mor uttalte / etikette / ettiketty /
Jeg kan alt det der til punkt og prikke / rett i sletti /
Alle, alle setting, alle koder, alle rom /
Pepperkake papadum / Hero Honda vrrom vrrom”
Karpe har nådd toppen av Norge med språk og historiefortelling. Foto: Michael Ray Vera Cruz Angeles / akam1k3
VIL IKKE VÆRE TOLKER
Allerede på SAS PLUS / SAS PUSSY i 2019, ble vi introdusert for en større språklig miks og lekenhet. Utgivelsen kom med egen nettside der teksten kunne følges, og ord, uttrykk og språkbilder var utdypet og hyperlenket. På Omar Sheriff presenterer de derimot enda flere referanser som vi må dykke ned i selv. Tolkehatten er definitivt borte.
Chirag er tydelig, i “KENYA - Live from DY Patil Stadium, Mumbai”:
“Ingen i Aftenposten vet hva Sheriff sa her nå /
For jeg har vært tolk i landet dems i 40 fucking år”
Låta PAF.no tronet på toppen av en rekke lister over årets beste låter i 2022, og vant som nevnt også prisen “Årets låt” under P3 Gull. Refrenget er delvis lånt fra en populær tunisisk folketone, kalt Sidi Mansour, med åpningslinjen “Allah, Allah, ya baba”. Hadde du fortalt meg for noen år siden at den mest populære låta i Norge skulle få alle til å gå rundt å synge “Allah, Allah”, så vet jeg faktisk ikke om jeg hadde trodd deg. Men Karpe er Karpe. De flytter grenser som om det skulle være den mest naturlige ting i verden, og sånn sett har de utvidet begrepet om hva som er “norsk” for enda flere.
Karpe fylte Oslo Spektrum i 10 kvelder på rad. Foto: Michael Ray Vera Cruz Angeles / akam1k3
SPEILER FORELDRENES SÅRBARHET
På Omar Sheriff blir den flerkulturelle bakgrunnen til Chirag og Magdi enda tydeligere vektlagt enn på tidligere utgivelser. Musikalsk hører man referanser og elementer fra Bollywood-musikk, franske viser og nevnte Sidi Mansour. Forholdet til foreldrene og kulturen de har med seg fra hjemlandet, går som en rød tråd gjennom albumet. Tekstene speiler foreldrenes sårbarhet, for bak det lekne språket finnes det et alvor. Karpe setter fingeren presist på hvordan det er å vokse opp mellom to kulturer, og på hvordan det kan oppleves når foreldrene blir gamle og til slutt borte, og de mister noe av tilgangen til den ene kulturen de tilhører. Omar Sheriff handler sånn sett kanskje også om å arve foreldrenes historie. Om å føle at man må gi noe tilbake for muligheten foreldrene skapte for dem her.
Da Karpe slapp Omar Sheriff, skrev Klassekampens Yohan Shanmugaratnam en kommentar som traff mange, og som seinere ble brukt i starten av showene på Karpes imponerende konsertrekke, i Oslo Spektrum i sommer:
“Vi, barna deres, er troende og troløse, skamfulle og skamløse, rotfestede og rotløse. Vi var barn da vi fylte ut skjemaer for foreldrene våre, ringte kundeservice på deres vegne og skrev kondolansekort som skulle til deres norske venner. Vi var barn da resten av Norge lo av sketsjer der det eneste poenget var at folk snakket som foreldrene våre gjorde. En dag etterlater foreldrene oss her, mellom stedene de forlot og stedet de prøvde å bli en del av.”
I dag er dere store forbilder for en hel generasjon av ungdommer som har vokst opp mellom to kulturer, men dere har også skapt noe som treffer oss alle, på tvers av alder, bosted og hvilken bakgrunn vi har. Karpe har blitt allemannseie, hvordan fordøyer dere alt sammen?
- Ja, det føles på sett og vis som om dette er starten på den tredje delen av karrieren vår. Vi har aldri følt oss mer motiverte og fri til å gjøre det vi har lyst til. Vi fikk oss en positiv opplevelse med Omar Sheriff, der vi i større grad enn tidligere har blandet språk og tradisjoner. Vi undervurderte kanskje publikum litt og tenkte det var et smalere prosjekt enn det faktisk var. At publikum så definitivt viste seg å være klar for dette, det utvider rommet for hva vi kan tenke oss å gjøre mer av.
Symboltung klem fra Omar Sheriff. Foto: Michael Ray Vera Cruz Angeles / akam1k3
“Vi har aldri følt oss mer motiverte og fri til å gjøre det vi har lyst til.”
Chirag og Magdi sprenger grenser som ingen har gjort det før. Foto: Michael Ray Vera Cruz Angeles / akam1k3
SKRIVER HISTORIE
At publikum var klare for Omar Sheriff var det ingen tvil om. Karpe skrev historie da de solgte ut Oslo Spektrum, ti kvelder på rad. Da de slapp albumet, tronet alle de seks låtene på de seks øverste plassene på VG-lista, som landets mest strømmede. Samtidig toppet de også albumlista. Alt med diaspora pop, og historier om røtter, tilhørighet og oppvekst i bagasjen. Jeg sto selv i Spektrum og sang “Allah, Allah” av full hals, sammen med ungdommene som kan alle tekstene, og de nyfrelste 60-åringene som danset med stjerner i øynene. Det er til å få gåsehud av.
Gratulerer med Prøysenprisen! Hvilket forhold har dere til Prøysen, og hva betyr det å få denne prisen?
- Dette er veldig stas. Og spesielt gøy at dette skjer etter et prosjekt som Omar Sheriff. Jeg har et ganske sterkt forhold til Prøysen som tekstskribent, og spesielt etter at jeg fikk barn. Kona mi er fra Biri, så det har vært lett å besøke Prøysenhuset med familien når vi først er i området, sier Magdi.
Da Karpe mottok Prøysenprisen i en fullsatt Jakobs kirke, 23. november, tok Magdi seg nettopp tid til å forklare hvilken påvirkning Prøysen har hatt på ham. Han tegnet opp livet som en tidslinje, der Prøysen kobler seg på, igjen og igjen, med nye innfallsvinkler etter som livet utvikler seg. Prøysen har vært kulturelt viktig for barn og unge i snart 70 år, men nå har to rappere fra Oslo også fått stor påvirkning. I sin begrunnelse sier juryen: “Det finnes nå en ung generasjon nordmenn som kan sin Lille Måltrost, Nøtteliten og Teddybjørnens vise, men de synger også Salmalaks og Toyota'n til Magdi!”
EUROPATURNÉ
I 2023 sprenger Karpe grensene igjen. Med sin norskspråklige diaspora pop legger de ut på turné gjennom 20 byer i Europa.
I 2023, møter Karpe publikum over hele Europa. Foto: Michael Ray Vera Cruz Angeles / akam1k3
Språk er makt, det har dere bevist til gangs. Nå skal dere ut i Europa og turnére - på norsk. Hva tenker dere om å skulle fremføre Karpe-katalogen i byer som Madrid og Budapest? Er tolkerollen død og begravet for godt med Omar Sheriff, eller vil det bli noen små tilpasninger i liveformatet, f. eks visuelt?
- Vi tror bestemt at Omar Sheriff, The most beautiful show in the world, og de kulturelle kombinasjonene i prosjektet vil fungere også utenfor Norges grenser, som det er. Vi vil med andre ord ikke rappe på engelsk eller lignende. Etter å ha spilt i Norge i 22 år, blir det stort å møte publikum over hele Europa.
Og stort er jo stikkordet. Eller svært da, for det føles enda større.
Det skrives kronikker, masteroppgaver og bøker om Karpe. Men Karpe selv - de skriver historie. De er flerkulturelle rollemodeller - for alle, uavhengig av kulturbakgrunn, og de har nådd toppen av Norge med språk og historiefortelling. Musikken er en superkraft, og om Karpe ikke er superhelter, så har de i alle fall endret hva det vil si å «være norsk». Det er svært det.
Vi gratulerer Karpe som årets vinnere av Prøysenprisen!