Prøysenprisene 2023 — Norsk Viseforum

Årets Prøysenpris gikk til Pål Moddi Knutsen, teskjekjerringprisen gikk til forfatter Jørn Lier Horst og illustratør Hans Jørgen Sandnes og årets ærespris gikk til William Kristoffersen, bassist og drivende kreativ og administrativ kraft i bandet Ole Ivars.

Kulturminister Lubna Jaffery, Moddi og daglig leder i Norsk Viseforum, Liv Bakke Kvinlog. Foto: Frank Michaelsen

Hvert år markeres Alf Prøysens dødsdag, 23. november, med konserten “Prøysen tel by´n”.
Gjennom musikkinnslag, fremføringer og utdelingen av de tre Prøysenprisene – minnes vi den folkekjære dikteren. Konserten ble holdt i en utsolgt Jakobs kirke, med Stian Carstensen som enmanns “husorkester” og Kari Svendsen som konferansier.

Arbeidet med, og utdelingen av prisene, er et samarbeid mellom Norsk Viseforum, NOPA, NBU og Prøysenhuset. Vi gratulerer de verdige prisvinnerne!

Prøysenprisen gikk til Pål Moddi Knutsen. Prisen ble delt ut av Jan Eggum. Foto: Frank Michaelsen

Prøysenprisen ble tildelt Pål Moddi Knutsen.

I juryens begrunnelse heter det: “Denne artisten har i mange år sørget for at tradisjonen med at visesangere og artister bryr seg om samfunnet, planeten og de som ikke står først i køen holdes i hevd. Han skriver sanger som handler om mer enn seg selv, og har et uredd engasjement også utenfor låtskrivingen. Men det som slår en, når man hører på musikken hans, er at nerven han har i stemmen, gitarspillet og musikken er av utrolig høy kvalitet. Musikken treffer deg, for det er bare så himla fint og tekstene berører deg.

“Aska ligger svart over nybrent mark. Snart skal vi starte med blanke ark”, synger han i sangen Bråtebrann fra 2022, og den åpenbare forbindelsen til Alf Prøysen gjør at vi i juryen synes han er en verdig vinner av Prøysenprisen 2023. Han har mye av den samme varmen i stemmen som vi elsker med Prøysen, det samme blikket på ting som foregår tett på livet og i større sammenhenger, og evnen til å få det til å klø i øyekroken. Og kanskje det er noe med det jordnære som både han og Prøysen representerer som gjør det. Ullgenserne hans, barbeintheten og de lave frisørkostnadene. Å holde det ujålete, upretensiøst og ekte er felles for de to.

Det virker som Moddi, eller Pål Moddi Knutsen, har funnet et nytt uttrykk med sanger på norsk i det siste, kanskje fordi han flyttet hjem til Senja. Men katalogen hans vitner om en allsidighet som er ganske enestående, så vi skal ikke se bort fra at det kommer musikk på andre språk seinere igjen. Han har gjort samarbeid med symfoniorkester, palestinske barnekor, gitt ut sanger som har vært forbudte i ulike verdenshjørner, noe han også ga ut bok om. Han har turnert, gitt ut musikk og vært aktiv som artist siden 2005 og vunnet en rekke andre priser, og endelig nå også Prøysenprisen. Den som henger høyest!”

Prisen ble delt ut av Jan Eggum.

Teskjekjerringprisen gikk til forfatter Jørn Lier Horst og illustratør Hans Jørgen Sandnes. Foto: Frank Michaelsen

Teskjekjerringprisen ble tildelt forfatter Jørn Lier Horst og illustratør Hans Jørgen Sandnes for deres barnebokserie, Detektivbyrå nr.2.

I juryens begrunnelse heter det: “Årets prisvinnere har gitt et helt uvurderlig bidrag til leselyst og leseglede blant norske barn. Duoen står bak en bokserie som har solgt over tre millioner eksemplarer, bare i Norge. I tillegg er serien solgt til 22 land.

Vi kan bare ane hvor mange ivrige små lesere disse bøkene har nådd. Også gjennom utlån i bibliotek og skolebibliotek. Bøkene har nemlig ikke bare toppet salgsstatistikken fra bokhandlerne, også utlånstallene er i særklasse. Vi snakker selvfølgelig om Jørn Lier Horst og Hans Jørgen Sandnes og deres bøker om Detektivbyrå nr. 2.

Siden den første boka, Operasjon Tordensky, utkom i 2013, har de holdt et imponerende tempo, og bok nummer 33, Jakten på vikingskatten kom i mai i år. Utgivelsestakten minner nesten litt om Prøysen, som skrev mer enn 57 historier om Teskjekjerringa.

Men er det nå nødvendig med så mange bøker i en serie? Javisst. Ungene elsker serier. Og for å bli en god leser er det kun én ting som gjelder: Mengdetrening. Du må lese og lese og lese og lese ... og lese for å bli flink! Da er en lang, spennende serie midt i blinken. Kanskje går det litt smått når du starter på bok nr. 1, men sannsynligvis går sidene raskere unna når du passerer bok 20 og 25. Men pass på, du må ikke bla om for fort i disse bøkene, for både i tekst og bilder kan det skjule seg spor som gjør at du kan være med å løse mysteriet.

Forfatter Jørn Lier Horst har fortalt at han selv var veldig fascinert av Hardyguttene som barn. Så kanskje det var fordi han leste så mye Hardyguttene at han ble politimann? Ja, kanskje var det all denne serielesinga i barndommen som gjorde at han ble forfatter også? Hvem vet. I hvert fall ønsket han å skape noe lignende selv - en detektivserie som gutter og jenter kunne bli helt oppslukt av - da han begynte å skrive om Tiril og Oliver og hunden Åtto i Detektivbyrå nr. 2.

Det er ingen enkel oppgave. Mange norske barnebokforfattere har forsøkt å lage detektivserier. Jørn Lier Horst og illustratør Hans Jørgen Sandnes har lyktes i en helt egen skala.

Så hva er det som gjør akkurat disse bøkene så populære? Jo, som Prøysen tar de sitt publikum - barna - på alvor. Tegningene gir bøkene humør og fart. De er presise og vennlige. Ungene kan forstå og kjenne seg igjen i småbyen Elvestad. Teksten er skrevet i barnehøyde. Både illustratør og forfatter leverer på barneleserens premisser. Og holder seg selv klokelig i bakgrunnen.

Men, heldigvis, det er ikke slik at opphavsmennene er engstelige for å møte sitt publikum. Tvert i mot liker de veldig godt å treffe leserne sine. De er gode formidlere også. Som reiser land og strand rundt for å underholde fansen. Måtte de fortsette med det!

Det er en glede å gi årets teskjekjerringpris til Jørn Lier Horst og Hans Jørgen Sandnes.”

Prisen ble delt ut av Sanne Mathiassen, nestleder i NBU.

Alf Prøysens ærespris gikk til William Kristoffersen. Foto: Frank Michaelsen

Alf Prøysens ærespris ble tildelt William Kristoffersen, bassist og drivende kreativ og administrativ kraft i bandet Ole Ivars.

I juryens begrunnelse heter det: “«Jag trodde änglarna fans bara, bara i himmelen!»

Kva er ikkje å elske i denne linja? Du blir dregen inn i biletet av desse himmelske englane, som songen trur «bara» finst i himmelen. Nei, ikkje «bara» i himmelen, men med musikalsk snert: «BARA, BARA» i himmelen. Musikkens magiske verktøykasse skapar om det ganske kjedelege adverbet «berre» til eit slags vokalt trommebrekk og ein av Noregshistorias største hitfraser. Slik kjem englane ned på jorda og inn på dansegolvet. Der møter du blikket til nokon du er glad i, og kan konstatere: «Men det var innan jag mötte dig. Nu har jag en ängel här hos mig.»

Sidan 1983 har årets æresprisvinnar vore bassist og drivande kreativ og administrativ kraft i bandet Ole Ivars. Det er ikkje mogeleg å sei kor mange par som har blitt spleisa på dansegolvet framom dei og til ein låt av William Kristoffersen, men det må vera veldig mange. Og når ein tenker på kor mange menneske som gjennom tiår etter tiår har fått kvelden sin redda – med slitte sålar på skoene og sveitte, raude og glade roser i kinna – av Ole Ivars trufaste teneste i dansemusikken, då må ein berre ta av seg hatten. Og hatten tek me av for eit band og ein låtskrivar som no seier dei skal legge opp. Det er vemodig. For me snakkar om Noregs største band i ein sjanger som sjølvaste Abba ikkje hadde vore Abba utan. Og kanskje minner ikkje Kygo, Matoma og Alan Walker veldig mykje om Ole Ivars. Men er det ikkje nett den funksjonen dei har overtatt? Hadde Kygo vore fødd i 1951, som William Kristoffersen, hadde han spelt i danseband.

Men desse låtane har støre kvalitetar enn til dans, noko teaterforestillingar og utallige prisar viser. Nett som hjå Alf Prøysen går songane til Kristoffersen rett ut og rett fram i hjartehøgde på folk. Dei smiskar ikkje oppetter og dei tek ikkje i skule nedover. Dei er ærlege, av folk og for folk – slik folk er. Det er i Prøysens ånd! Og av og til rett på sak også! «Nei, så tjukk du er blitt!» – det er rett på sak, men pakka inn i ein fantastisk fengande melodi. Det er det uråd å bli såra. Ingen har blitt så populær for å vera så politisk ukorrekt som dagens prisvinnar.

Ein ung nyetablert norsk artist møtte Ole Ivars ein gong på eit evenement. Bak scena kom han i snakk med ein av karane i bandet. Han kjende seg ganske kul, sidan han kunne skryte på seg mellom seksti og sytti reisedagar det siste året. Derfor spurde han fyren i Ole Ivars kor mange reisedagar dei hadde. Men mannen i danseband-dress skyna liksom ikkje spørsmålet. «Ja kor mange helger i året er de ute?» presiserte jyplingen. «Eh...neeei?» Mannen frå Ole Ivars skyna framleis ikkje. Så drog han litt usikkert på det, og så svara han: «Vi tar oss jo fri på julaften da.»

Dansebandfolka spelar mykje, men slår seg ikkje på bringa. Dei er i teneste for folk som skal ha det fint. Det er ei utruleg nobel haldning å ha til å drive med musikk. Uniformerte er dei også. Alle har som regel den same dressen, så danseband er ikkje noko for den som på eigne vegne vil stikke seg fram. Juryen har i år likevel valt å setje ljoset på ein enkeltperson. Me trur ikkje Ole Ivars hadde vore Ole Ivars utan, og me veit at Noregs songskattekiste hadde vore adskillig fatigare utan den lange, store, trufaste og høgt elska innsatsen hans.

Prøysenprisens ærespris går til William Kristoffersen.”

Prisen ble delt ut av kulturminister Lubna Jaffery.

Juryen i 2023 besto av Odd Nordstoga for Norsk Viseforum, Erlend Ropstad for NOPA, Bjørn F. Rørvik for Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere og Anniken Ottersen Lindbak for Prøysenhuset.

Jørn Simen Øverli, en av arrangørene i Prøysen tel by´n, fikk overrakt Alf Prøysens gitar i gave. Det var Ole Paus som fikk den av Prøysen i sin tid, og det er sønnen Marcus som gir den videre til Jørn Simen. Foto: Frank Michaelsen

Ruth Wilhelmine Meyer. Foto: Frank Michelsen

Både Jan Eggum, Kari Svendsen, Ruth Wilhelmine Meyer, Moddi og William Kristoffersen sto for musikalske innslag i løpet av kvelden. Alle fremførte utvalgte Prøysensanger.

Jørn Simen Øverli, en av arrangørene i Prøysen tel by´n, fikk overrakt Alf Prøysens gitar i gave. Det var Ole Paus som fikk den av Prøysen i sin tid, og det er sønnen Marcus som gir den videre til Jørn Simen.