“Arbeid, stahet, arbeid, fokus, arbeid, lekenhet, arbeid og ydmykhet over at jeg kan holde på med det jeg gjør.”
Foto: Hilde Honerud
Med hundrevis av låter bak seg og et kunstnerskap som spenner fra folketoner til pop, viser Martin Hagfors en sjelden kombinasjon av lekenhet, arbeidsmoral og fryktløs utforskning. Månedens artist skriver fortsatt med samme nysgjerrighet som da han begynte, drevet av lyst, livets omveltninger og en urokkelig vilje til å følge sangene dit de vil. I sitt nye album Folk-a-dots lar han Valkyrien Allstars åpne opp materialet på nytt, og resultatet er et musikalsk møte som både røre.
Du har skrevet hundrevis av låter på tvers av sjangre, uttrykk og formater. Hva er det som driver deg til stadig å skrive nye sanger?
Å skrive sanger for meg er stort sett lystbetont og noen ganger terapeutisk. Jeg liker å rote rundt på gitaren, noen ganger på piano, skrive ned tanker, fraser, historier, få delene til passe sammen og etter hvert få et eget liv. Jeg har aldri opplevd skrivesperre, men går ofte lange perioder uten å bli ferdig med noe som helst. Ideer derimot, spiller jeg inn jevnlig.
Noen låter blir drevet frem av følelser, nylig skrev jeg to låter umiddelbart etter et selvmord i familien. Jeg går gjennom alle låter og ideer veldig strengt i etterkant, jeg spiller inn og fremfører kun låter jeg selv liker.
Foto: Hilde Honerud
Vil du ta oss gjennom hvordan en låtskriveprosess kan se ut for deg?
Jeg har ingen mal jeg følger, i alle fall ikke bevisst og prosessen er ikke så viktig, men den rutinen jeg følger mest nå for tiden, er å spille og synge, se ut av vinduet, leke med melodilinjer, riff og igrunnen bare se hva som skjer. Kommer jeg opp med noe jeg liker, lager jeg en skisse, en demo.
Iblant kommer jeg langt, andre ganger blir skissen liggende en stund før jeg evt. går videre med låta.
En annen innfallsvinkel er å skrive noe jeg trenger til et album, om jeg for eksempel trenger noe up-tempo, folky, poppa osv.
Når jeg skriver tekster for andre, lar jeg stemningen jeg oppfatter i musikken trigge tematikk. Jeg vil også at artistene får et eierskap til tekstene, og vi prater sammen om hva de ønsker å formidle, hva de har opplevd, hva de drømmer om, hva de opplever i livet, i kjærligheten osv.
Du er aktuell med albumet Folk-a-dots, der sangene blir løftet inn i et nytt univers gjennom samarbeidet med Valkyrien Allstars-gjengen: Martin Langlie, Tuva Syvertsen og Erik Sollid. Hvordan opplevdes det å se sangene dine bli «knadd» på nytt, og var det noe i prosessen som rørte deg spesielt?
Veien blir til mens jeg går. Ideen til Folk A Dots fikk jeg under arbeidet med å «samle alle eggene»: jeg flyttet nesten all musikken min over til en ny distributør, Tiger/Diger. 28 album har det blitt etter hvert, og brorparten er hos dem nå. I prosessen med å laste opp musikken fikk jeg et stor kick av min nye frihet, noe jeg misbrukte så godt jeg kunne ve å forandre rekkefølge på gamle plater, kaste låter jeg ikke likte og så hadde jeg stor glede av å kuratere tidligere arbeid. En lang og gøyal prosess!
I alt arbeidet fant jeg et mønster av låter jeg oppfatter som folkemusikk, enten på grunn av melodiføring, eller fordi jeg ser teksten som en slags skillingsvise.
Jeg snakket med Valkyrien Allstars, og vi ble enige om å lage en plate basert på dette materialet. Jeg spilte inn 25 enkle demoer og de fikk velge hvilke låter de ønsket å spille inn.
Jeg ble beveget av å høre deres unike sound og tolkninger av materialet mitt, og jeg var åpen for både omstrukturering og omskrivinger av sanger. Jeg tror nok at det slapp løs den kanskje fineste sangen på plata, Linchpin. Underveis i arbeidet med akkurat denne sangen var det like før jeg kastet inn håndkleet, jeg ble gærn av alle versjonene, men ti poeng til re-writes!
Du har vært uvanlig generøs med materialet ditt, både overfor produsenter, arrangører og andre artister. Hva krever det av deg å gi slipp på låtene dine?
Erfaring.
Om jeg involverer andre, ønsker jeg å høre bidragene deres, jeg vil at de skal skinne. Kompromisser gir ofte et kjønnsløst resultat, og jeg vil lage noe hverken de eller jeg hadde klart på egen hånd.
Akkurat denne innstillingen fikk fritt spillerom på plata Producers, Politics and Passion, der ti produsenter fikk en låt hver de kunne gjøre hva de ville med.
Jeg skrev sangene og synger på dem alle og resultatet ble, slik jeg hører det, overraskende homogent, selv med så ulike produsenter og musikere som Anne Lise Frøkedal, Jenny Hval, Susanna, Nikolai Hængsle, Erlend Mokkelbost, Morten Qvenild, Knut Reiersrud, Knut Schreiner, Cato Thomassen og Anders Tjore.
Du har en imponerende karriere – hva vil du si er hemmeligheten bak en lang og fruktbar artistkarriere?
Arbeid, stahet, arbeid, fokus, arbeid, lekenhet, arbeid og ydmykhet over at jeg kan holde på med det jeg gjør.
Albumcoveret til albumet Snydelig med Meg og Kameraten min fra 2017.
Hvordan har livet som artist endret seg for deg gjennom karrieren, både som låtskriver og utøver?
Karrieren min er påvirket av alt jeg har drevet med etter videregående egentlig. Musikk og lyrikk har bestandig vært der, men veien frem til et levebrød har vært lang, veldig lang. Jeg har jobbet som pleiemedhjelper, bygningsarbeider og drosjesjåfør, jeg var lydmann i USA; en 25 åring bak spakene for artister som Astor Piazzola, Sun Ra, Tracy Chapman, Etta James, Les Paul, Bill Monroe, Stan Getz, Mose Allison, Gil Scott Heron og mange, mange andre. Jeg var lydtekniker på Det Norske Teateret i mange år, og samarbeidet med blant andre Arne Nordheim.
Så fikk jeg publiseringskontrakt med Polygram, og litt etter litt en overgang til en inntektsgivende artistkarriere midt oppi familieliv med to snydelige barn.
Siden har jeg hatt lange og gode samarbeid med andre, som Erik Johannessen, Lars Horntveth, Lars Håvard og Aslag Haugen, Håkon Gebhardt, og jeg har skrevet fine ting med Ellen Andrea Wang, Ida Jenshus, Øystein Greni, The National Bank og flere andre.
Hvis du måtte beskrive dette kapittelet i ditt kunstnerskap med én setning, hva ville det vært?
Small is beautiful.