Hjemme hos Silja Sol - der låtene får gro
“Jeg syns også det norske språket er ganske fint, selv om vi ikke har verdens rikeste ordforråd. Kanskje det er derfor jeg er så glad i å sette musikk til historiene, for å utdype og formidle enda mer enn det språket alene klarer. ”
Silja Sol i stua på Grünerløkka, foto: Natalie Sandtorv
Vi er hjemme hos Silja Sol i dag – et sted som ikke bare er til for å spise middag og ta en klesvask, men et kreativt rom der musikk får gro, flyte, koke og lande. Silja er kjent for sin karakteristiske stemme, tekster med snodig snert og en evne til å gjøre det nære både vakkert og ettertenksomt. Mange oppdaget henne gjennom Aurora, som hun turnerte verden rundt med – men Silja har lenge vært en tydelig stemme i eget navn. Før vi setter oss ned for å prate, er undertegnede så heldig å få en liten privatkonsert, rett i stua. Silja spiller «Trærene» for meg – en låt som både svever og står støtt på bakken, akkurat som artisten selv.
Siden debutalbumet På hjertet (2014) som var nominert til Spellemann for beste visealbum, har hun bydd på deilig humor, og åpenhjertig sårhet fremført på bergensk dialekt. Med Ni liv vant hun Spellemannprisen i indie-kategorien, og nå er et nytt album på vei – skrevet i roligere tempo enn noen gang før.
Vi snakker om hjem, trygghet, små ritualer, store scener, og hvorfor det norske språket alltid ligger nærmest hjertet å skrive tekster på. Og ja – hvordan det føles å høre søramerikanske fans synge med på norske tekster.
Vi er hjemme hos deg i dag – hvordan påvirker hjemmet ditt kreativiteten din? Har du noen faste ritualer her når du lager musikk?
Jeg trives godt hjemme, trenger å ha en egen sone å kunne gå inn i. Et godt sted. Jeg skriver ofte om sårbare ting, og for å klare det på best mulig måte, er det viktig for meg å ha et samlet overskudd, som gjerne kommer når man føler seg trygg. Da er det lettere å leke med ordene, sette ting litt i bilder og kanskje til og med ha en liten humoristisk eller snodig vri på innholdet.
Har alltid følt meg trygg hjemme, og da jeg bodde i Bergen med familien i som tenåring og tidlig 20-årene, var det alltid lyder og bevegelse rundt meg. Jeg likte å sitte midt i stuen og spille oppå alt det. Da kom det ofte frem veldig fine ting.
Foto: Paulina Tamara
Du er månedens artist hos Norsk Viseforum – hva betyr “visa” for deg? Har du noen favorittartister fra den norske visescenen?
Jeg vokste opp i et musikalsk hjem og ble eksponert for mye viser og musikk fra første stund. Det ble alltid sunget nattasanger på sengekanten, og deriblant Jens Gundersens «vuggevise» (vinden rider høyt mot sky) og kanske en liten salme eller to, som for eksempel «Fager kveldssol smiler». Det ligger nært hjertet med formidlingen av visesanger, som gjerne forteller en historie samtidig som du er med på en spennende reise.
Du synger på dialekt – hvorfor har det vært viktig for deg å uttrykke deg på norsk
Jeg syns også det norske språket er ganske fint, selv om vi ikke har verdens rikeste ordforråd. Kanskje det er derfor jeg er så glad i å sette musikk til historiene, for å utdype og formidle enda mer enn det språket alene klarer. Senere, da Odd Nordstoga kom med førsteplaten sin «Luring» da jeg var 14, gikk den på repeat i stuen og hele familien sang med.
Foto: Natalie Sandtorv
Hvordan var det å reise verden rundt med Aurora? Hva lærte du som artist – og som menneske – på den reisen?
Å farte rundt med Aurora i hele verden har vært litt av et eventyr, og kanskje også en slags dannelsesreise for min egen del. Jeg fikk oppleve så mye; kulturforskjeller, spille på mange forskjellige scener, treffe og arbeide med nye folk hver dag, og kjenne på det hurtige tempoet som kreves for å turnere, man er i konstant bevegelse. Og lite hjemme. Måtte lære meg å være tålmodig, å kommunisere og å sette egne behov til side på tur. Samarbeide.
Selv om du nå synger mest på norsk, har du fortsatt mange fans internasjonalt som oppdaget deg på turnè. Hvordan føles det at folk fra hele verden fortsatt treffes av musikken din?
Da jeg gjorde support, var det stort sett med gitaren og et par av mine norske låter, og det var veldig stort og rart å spille på norsk for 5000 søramerikanere som ikke forstod hva jeg sa. Men året etter sang de med, og det var helt enormt rørende.
Foto: Mohammad Ataey
Hvordan starter du vanligvis å skrive en låt? Er det en tekstlinje, et bilde, en stemning, eller et riff?
Hehe, jeg pleier å sose en del før jeg kommer i gang, feks la det koke litt i hodet med tekstlinjer og litt stemninger og noe nynning en god stund før jeg setter meg ned og faktisk begynner å sette det i system. Jeg pleier å komme på ideer når det passer veldig dårlig, feks på bussen eller når jeg er ute å går, i middagsbesøk eller mens jeg prater med noen. Da må jeg flippe opp telefonen raskest mulig på høfligst mulig vis, og få tatt opp en melodi eller skrive ned en tekstlinje.
Når jeg er hjemme og liksom skal «skrive-skrive», pleier jeg å rydde litt først, (det må være ryddig rundt meg ellers blir alt bare rot), sette opp gitaren og ha en kopp kaffe klar. Så går det kanskje litt tid og jeg kommer på at jeg kanskje må sette på en klesvask for eksempel, men så løsner det og jeg går inn i en sone og pusler sammen ideer, melodier og ord og kan holde på i evighet.
Hvor er du i prosessen akkurat nå – skriver du på noe nytt?
Akkurat nå har jeg vært i skriveprosess en god stund, jeg tatt meg god tid for første gang i livet, hehe, og har laget klar et nytt album som er til miksing nå. Jeg gleder meg veldig til å dele det, og planen er å slippe ny musikk til høsten allerede :D