“Jeg prøver egentlig bare å lage så bra plater som mulig, innenfor de rammene jeg har. Det er det eneste jeg kan kontrollere. Hvis noen lytter, er det mer enn nok.”
Foto: Marte Amanda Vannebo
Bjørn Tomren stakk innom kontoret for en prat – og ble sittende. Det ble en samtale preget av latter, undring og alvor, om utdødde fugler, absurde menneskelige behov for kontroll og gleden ved å la sangene finne sine egne veier. Med albumet Oumuamua har Tomren, i tett samspill med HP Gundersen, skapt et særegent og åpent verk der humor og ømhet går hånd i hånd, og hvor musikken stiller flere spørsmål enn den gir svar.
Kan du fortelle om hvordan albumet «Oumuamua» ble til, og hvordan samarbeidet med HP Gundersen utviklet seg?
Det startet ganske udramatisk. HP sendte meg melodier, ofte som enkle pianoopptak rett fra mobilen. Jeg tror den første kom allerede i 2019. Det var ikke snakk om en tydelig plan eller et ferdig konsept, mer en langsom utveksling av ideer som fikk utvikle seg i sitt eget tempo. Jeg skrev tekster til melodiene etter hvert som de kom, og prosjektet vokste gradvis fram.
Å skrive til ferdige melodier er en spesiell måte å jobbe på. Du er bundet til form, rytme og lengde på en helt annen måte enn når tekst og musikk vokser fram samtidig. Samtidig gir det en form for frihet: Når rammene allerede er satt, kan språket bevege seg mer fritt. Jeg kunne være leken, rar, melankolsk eller absurd uten å måtte ta hensyn til strukturen.
Tematisk kretser albumet innom blant annet utdødde dyr, særlig fugler. Hvordan fant du fram til det?
En av de første tekstene jeg skrev, tok utgangspunkt i den siste kjente lydopptakelsen av en hawaiisk kauaihonningeter. Det finnes et opptak av en hannfugl som synger, men ingen svarer. Den er sannsynligvis den siste av sitt slag. Bildet av en sang som sendes ut i et tomrom gjorde sterkt inntrykk på meg.
Det ble et startpunkt for mye annet. På Hawaii er rundt 70 prosent av fugleartene utryddet, i stor grad på grunn av arter mennesker har introdusert. Det er et ekstremt eksempel, men også veldig talende.
Vil du si at albumet er politisk?
Ikke i tradisjonell forstand. Jeg har ikke vært interessert i å lage en plakatplate eller peke finger. Men den befinner seg helt klart i nabolaget av protestviser. Den handler om maktforholdet mellom mennesket og resten av naturen, og om forestillingen om at vi har rett til å kontrollere, navngi og eie alt levende.
Samtidig har det vært viktig for meg å unngå det moraliserende. Jeg tror ikke musikk fungerer særlig godt hvis den bare forteller folk hva de burde mene. Jeg har heller prøvd å undersøke, stille spørsmål – og noen ganger bare vise fram absurditeten i hvordan vi oppfører oss.
Foto: Julia Marie Naglestad
Humor og absurditet spiller en stor rolle i tekstene. Hvorfor er det viktig for deg?
Fordi det er en del av måten jeg forstår verden på. Noen av historiene er nesten komiske i seg selv. Som den om de blyge ålene i Sumida-akvariet i Japan, som under koronapandemien måtte venne seg til mennesker igjen. Da publikum forsvant under nedstengningen, ble de så sky at akvariet måtte «trene dem opp» på nytt ved å la publikum FaceTime dem (her sikter Tomren til låta «the life and times of a spotted garden eel in the sumida aquarium» fra det nye albumet).
Eller historien om Freud, som ung medisinstudent i Trieste dissekerte åler i jakten på kjønnsorganene deres. Det er jo ganske bisarr, men det sier også noe grunnleggende om mennesket: behovet for kontroll, for forklaring, for å redusere det levende til noe vi kan forstå – og eie. Humor åpner rom for alvor på en annen måte enn hvis man bare er gravalvorlig hele tiden.
Musikalsk beveger albumet seg mellom mange uttrykk. Hvordan har du tenkt rundt form og sjanger?
Verken HP eller jeg har noe ønske om å begrense oss. Det er country, blues, Hawaii-inspirert musikk, psykedeliske elementer og litt tysk kabaret. Kanskje er det for mye for noen, men for meg har det vært viktig å la hver låt finne sitt eget uttrykk.
HPs melodier er også med på å sette stemningen for det tekstlige, synes jeg.
Du har tidligere snakket om en ambivalens til albumformatet i dag. Kan du si mer om det?
Jeg elsker albumet som kunstverk, men jeg er usikker på hvilken plass det har nå. I forrige århundre, da kunstformen oppsto, ble det laget store verk som Sticky Fingers, A Love Supreme og Nevermind. Etter min mening er de på høyde med Moby Dick, Guernica, Les Fleurs du mal og så videre.
Nå føles det litt som om albumet er i ferd med å dø som kunstart. Det kan være desillusjonerende å legge ned så mye arbeid i noe som kanskje ikke blir lyttet til som helhet. Og det er ikke ment som en klage – mer en konstatering. Eller litt klaging også, da.
Du sier at det kan føles absurd å være musiker i dag. Hva mener du med det?
Jeg sier kanskje det? Det er på en måte fornuftsstridig å bruke så mye av livet på musikk. All den tiden, energien og pengene som går med til å lage musikk og kunst … men det er jo verdt det.
Du er tydelig på å ikke gjøre privatlivet til en del av det offentlige prosjektet ditt. Hvorfor er det viktig for deg?
Jeg synes det er vanskelig når sorg og personlige erfaringer blir brukt som et salgsargument. Det betyr ikke at livet ikke påvirker kunsten – det gjør det jo alltid – men jeg vil ikke eksponere alt. Noe må få være privat.
Jeg tror også det er en fare for at man begynner å skrive for offentligheten, i stedet for å skrive det man faktisk må skrive.
Hva står igjen for deg nå, etter at albumet er ferdig?
Jeg prøver egentlig bare å lage så bra plater som mulig, innenfor de rammene jeg har. Det er det eneste jeg kan kontrollere. Hvis noen lytter, er det mer enn nok.
Nå venter en omfattende soloturné gjennom kriker og kroker rundt omkring i Norge, samt et nytt album med countryjazz-gruppa The Red Barn. Sammen forener de et åpent og organisk lydlandskap med Tomrens særegne tekstunivers, og skaper et nytt, lekent og sårbart musikalsk rom.