«De beste konsertene for meg er når jeg kan drømme meg litt vekk, kjenne på et slags fellesskap og kanskje føle meg litt inspirert når jeg drar. Om jeg klarer å gi publikum noe av det, så er jeg veldig fornøyd!»

— Johanne Johnsen

Da Johanne Johnsen kom innom kontoret til Norsk viseforum for en prat, ble det raskt tydelig hvorfor stadig flere har fått øynene opp for den Spellemannsnominerte låtskriveren. Med en særegen evne til å kombinere det nære og sårbare med sterke melodier og et musikalsk uttrykk som beveger seg mellom vise, indie, folk og jazz, har Johanne på kort tid etablert seg som en av de mest spennende nye stemmene på den norske musikkscenen. På debutalbumet “Et steg til ut på dypet” utforsker hun både det å våge å stå stødig i eget navn og det å ta steget ut i noe ukjent. Over en kaffe snakket vi om overgangen fra bandprosjektet LIN til solokarriere, følelsen av å bli Spellemannsnominert, og hvorfor hun ønsker at konsertene hennes skal føles mer som et fellesskap enn en forestilling.

Du kommer fra bandet LIN, der du allerede var en tydelig frontfigur. Hva var det som gjorde at du nå måtte stå helt alene i eget navn?

Da jeg startet LIN i 2020, hadde jeg som sikkert veldig mange andre, en drøm om å ha et band hvor alle tok like mye eierskap og jobbet sammen for å nå et felles mål. Jeg hadde ikke noe særlig lyst til å være frontfigur, og ville at vi skulle være et likestilt ensemble. Det fungerte jo selvfølgelig ikke sånn i praksis, ettersom alle de andre også hadde sine egne prosjekter. Og etter 4 år som låtskriver og fungerende frontfigur i LIN, fant jeg ut at det ville bli enklere for meg å holde på med dette prosjektet hvis jeg gikk over til å bruke mitt eget navn. Dette var også et valg jeg tok i en periode der bandet bodde på ulike steder landet, og det var lite aktivitet. Det føltes litt ut som at hvis jeg skulle fortsette å skrive musikk og være aktiv, så måtte det skje en slags endring. Jeg syntes det var mye lettere å ta fullt eierskap til prosjektet etter at jeg gikk over til eget navn, og nå er det mye tydeligere for meg også hva jeg jobber mot. Jeg er superheldig som fortsatt kan ha med meg samme gjengen på turné når det passer, men det er også fint å ha friheten til prøve ulike konstellasjoner når jeg ønsker det.

Hvordan var det å bli nominert til Spellemann, og hva betyr det for veien videre?

Det var utrolig stas å bli nominert til Spellemann! Det betydde veldig mye å få den anerkjennelsen, og det var ekstra gøy når det var første album under eget navn. Da jeg fikk e-post om nominasjonen var jeg sikker på at det var en systemfeil, og venta faktisk på en sånn: «Beklager, det ble sendt ut mange feilmeldinger i dag...»-mail. Men er veldig glad den aldri kom! Det er jo på en måte det alle drømmer om når de holder på med dette (tror jeg), at noen skal høre på det og like det de hører. Jeg var egentlig veldig klar for å ta en pause fra alt etter turnéen, fordi admin-biten tok for mye energi, og det ble for liten tid til å faktisk skrive og utøve. Det å bli nominert gav meg ny motivasjon, så det kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt. Det blir spennende å se hvordan veien videre blir, men målet er uansett å spille så mye som mulig, også kommer det vel en plate til etterhvert!

"Et steg til ut på dypet” peker mot en bevegelse eller utvikling – hva ligger bak tittelen?

Tittelen er hentet fra verset på en av låtene fra albumet, “Redningsvest”. I utgangspunktet var det litt tilfeldig at det ble sånn. Jeg trengte en tittel og syntes det passet med “redningsvest-temaet” til albumcoveret. Jeg innså også etterhvert at det passet bra med hvor jeg var i livet. Jeg har jo vært “voksen” en stund, men nå går jeg inn i 30-åra, og jeg skulle gi ut ny musikk, men denne gangen under eget navn. Det handlet også litt om å tørre å ta en sjanse, og å tørre å hoppe litt lengre ut på dypet enn det jeg egentlig var komfortabel med.

Du skriver på norsk, noe som ofte gir en annen sårbarhet. Hva kan du uttrykke på norsk som du ikke får frem på engelsk?

For min del var det aldri et valg å begynne å skrive på norsk, det bare ble sånn. Jeg hadde noen tanker og historier som var enklere for meg å formulere på mitt eget morsmål, og det føltes ikke naturlig for meg å begynne å skrive på engelsk. I starten var jeg veldig usikker på om jeg likte lyden av meg selv på norsk, da jeg egentlig bare hadde sunget på engelsk tidligere. Men jeg syns det var en spennende utfordring, så jeg bestemte meg for å holde på morsmålet, og nå føles det helt naturlig. Jeg opplever at publikum er veldig lyttende og får med seg teksten bedre når jeg formidler på norsk, og av og til kan det føles som om vi har en slags dialog, selv om det bare er jeg som synger, om det gir mening.

Du har studert ved Norges Musikkhøgskole, og det virker som at skolen er en grobunn for mange av de mest interessante stemmene akkurat nå – hva er det i miljøet der som trigger den kreativiteten?

Vanskelig å si nøyaktig hva det er, men jeg tror det har mye å si at vi fikk lov til å drive med det vi brant for. Vi hadde jo en veldig stor frihet til å plukke lærere og utforske ulike samarbeid. Man får også utvidet horisonten sin litt gjennom å bli eksponert for mye forskjellig musikk!

Musikken din ligger et sted mellom vise, jazz og pop – men hvor føler du deg egentlig mest hjemme?

Da jeg begynte å skrive musikk hadde jeg nok flest referanser fra 2000-talls pop/rock, og syntes det var spennende med fancy jazz-akkorder og rare melodier. Men etterhvert har jeg følt meg mer hjemme i vise og indie/folk-landskapet. Nå er det litt enklere akkorder, men jeg er fortsatt veldig opptatt av melodier, og prøver å gjøre de interessante uten at de skal overkjøre teksten. I starten av LIN-prosjektet var jeg veldig inspirert av folkemusikk, som er bakgrunnen for instrumenteringen i bandet. Det er noe jeg har lyst til å prøve å lene meg litt mer på, men det må bare ikke bli parodi, liksom. Kanskje på neste plate!

Hva ønsker du at publikum skal føle når de går hjem fra en konsert med deg?

For meg handler musikk i veldig stor grad om felleskap, og jeg håper skikkelig at de som kommer på konsert skal føle at de også er en del av hele opplevelsen. På denne runden med konserter har vi fått med salen på litt allsang, og det gjør noe med stemningen når alle i rommet deltar. Jeg vil at konsertene mine ikke skal føles så høytidelige, men at det er rom for litt humor selvom noen av låtene er seriøse. De beste konsertene for meg er når jeg kan drømme meg litt vekk, kjenne på et slags fellesskap og kanskje føle meg litt inspirert når jeg drar. Om jeg klarer å gi publikum noe av det, så er jeg veldig fornøyd!