Foto: Janne Møller-Hansen / VG / NTB
Røsten med den varme klangen
Visesangeren, forfatteren og komponisten Alf Cranner er gått ut av tiden, 83 år gammel. Med ham er en bauta i norsk visekultur gått bort. Røsten med den varme klangen, umiskjennelig vakker, skal ikke lenger klinge fra scenen, og vise-Norge sørger sammen med hans store skare av lyttere som satte pris på hans ukunstlete, uttrykksfulle stil.
Minneord skrevet av Lars Klevstrand
Alf Cranner var født i Oslo, men noen år av oppveksten tilbragte han i Stavanger, før han begynte på malerlinja ved Statens Kunst- og Håndverksskole. Ungdomsåra vekket hans interesse for viser. Å høre visekunstneren Jens Gunderssen i radioen var skjellsettende, fortalte han meg. En venn gjorde ham oppmerksom på folkeviseskatten vår, og et møte med mesterspelemannen Torleiv Bjørgum satte også dype spor. Ikke så rart da, at Cranners første album var med norske folkeviser til eget gitarakkompagnement. Til da hadde ingen gjort noe sånt, og plata «Fiine antiquiteter» vakte oppsikt i all sin enkelhet langt inn i Sverige. Året var 1964. Dette ble et avgjørende år for Cranner; han møtte Alf Prøysen, og de utviklet et sjeldent nært vennskap. Cranner tonesatte bl. a. Prøysens «Å, den som var en løvetann», og adopterte Prøysens syn på skillingsvisenes ærlige oppriktighet. I bagasjen hadde han allerede fascinasjonen for svenske Olle Adolphsons raffinerte visekunst, og Cranner formådde å kombinere det folkelige med raffinement. I det sanglige kunne man høre ekko av komponisten Finn Ludt: «ikke syng så fælt, jeg vil høre hva du tenker!» Det var noe rett fram og troverdig over uttrykket, og gitarspillet var alltid oppfinnsomt på plass.
Et nytt skritt på Cranners visevei var albumet «Rosemalt sound» fra 1967 i samarbeid med komponisten og musikeren Alfred Janson, med sin til da overraskende jazzige og elektroniske behandling av visene. Her fikk vi Cranners egen tone til Harald Sverdrups «Sjømannsvise» og «Vi skal ikkje sova burt sumarnatta» av Lygre/Tveitt. Geirr Tveitt var også en sterk samarbeidspartner i radio og på plate i 60-åra.
Jeg overlater til leseren å oppsøke tall og fakta om Alf Cranner; de «ligger ute» et tastetrykk unna. Helt summarisk likevel: mer og mer egenproduksjon av viser fra og med 70-åra; et mangfold av priser, hvorav Kongens gull rager høyt; bokutgivelser, musikk til film og teater. Nesten ingenting nevnt, intet glemt!
Flyttingen til Kragerø på sekstitallet som nygift med sin Sølvi ga Cranner nye impulser: han knyttet seg veldig til folket ute på Skåtøy, og til det livet som leves der. Hytta etter moren ble en skrivestue i naboskap til fiskere, syndere i sommersol og høststormer, ja til og med en toller! Om sommeren trakk han seg unna, og skrev sin lett raljerende «Hambo i fellesferien». Lærergjerningen i forming og musikk inne i Kragerø ga stoff til visa om «Sanglærer Bastian»: «Vi vi’kke ha no’ salmesang i dag, for salmer og romanser er det samme for ungdom som har sang til allmennfag».
Det ble sanger om fravær, men mest om nærvær. Og dét var jo kjennetegnet på denne mannen: han trivdes best i tilstedeværelset, om enn musikerlivet krevde fravær.
Alf Cranner var et raust menneske som tok i mot oss i den påtrengende sekstitallsgenerasjonen visesangere med stor entusiasme og omtanke. Han hadde en kolossal hukommelse, og ditto kunnskap, som han elsket å formidle. Ga du ham lillefingeren, så fløy han av gårde som en assosiasjonenes rytter. Det ble aldri kjedelig! «Kjent fra radio og telefon» het det om mannen i tidlige år. Samtalene løp fra stort alvor til gapskratt. Og merkelig nok: han tok inn også det lille en fikk sneket inn på skrå: han kunne ringe uker etter samtalen og si: «jeg har tenkt så mye på det du sa».
Nettopp dette må bli min overskrift over samværet med Alf Cranner. Han har beriket mitt og uendelig manges liv med sitt store nærvær.
Det ble mindre sang og spill i alderdommen, men desto flere timer ved staffeliet. Helt til gitaristen Knut Reiersrud inviterte ham inn til nytolkninger av visene hans i sitt band. Beæret deltok han i dette arbeidet med stor iver. Det resulterte i det vakre albumet «Presang» i 2019.
Mine tanker går til familien: Sølvi og barna Morten, Cathrine og Jan, svigerbarn og barnebarn.
Hvil i fred, Alf!
