Dan Andersson-veckan

Visegruppen Mylla 2015, etter konsert i Gänsen. Foto Velaug Walle

Av Per Gunnar Bjørnholt

Svensk visekunst ruver. Fremdeles må en norsk trubadur med respekt for seg selv, om ikke ta en spansk en, i alle fall kunne ta en svensk en. Forsyne meg er det også slik i Danmark. Forskjellen mellom oss og danskene er at de oversetter de svenske tekstene. Første gang jeg hørte Taube oversatt og sunget på pære dansk, lød det for meg mest eksotisk. Men jeg har også hørt Paul McCartney synge på fransk. Det gikk, det også, men som Cornelis Vreeswijk, jeg foretrekker Georges Brassens. I alle fall på fransk.

Med rette akter og ærer svenskene sine storheter, med åpne venneforeninger for sine avdøde viselige og skriveføre: Gustav Fröding-sällskapet, Evert Taube-sällskapet, Dan Andersson-sällskapet, Ruben Nilsson-sällskapet osv. Noen av disse foreningene holder fanen høyt hevet. Dan Andersson sin hjemkommune var Ludvika, lengst sør og øst i Dalarna. Der har kommunen engasjert seg i betydelig grad sammen med mindre interesseforeninger, vel-lag og privatpersoner og laget til en levende og interessant Dan Andersson-vecka hvert år i overgangen juli-august. Arrangementene er spredd utover hele Ludvika, minst to til tre arrangement hver dag, med god pause mellom slagene.

Hele kommunen er engasjert, fra små intimkonserter i bitte små grendesamfunn der den nedlagte skolen er konsertsalen, konserter i store kirker med fantastisk akustikk, utekonserter i fakkelskjær (bring med regntøy og campingstol), evenementer i Folkparken, kunsthåndverk som svenskene kaller hemslöjd, og andre varianter av fin svensk folkelig kultur. Den vakre skogsnaturen, med små og store elver og vann er fremdeles slik Dan Andersson beskrev den for hundre år siden.

Selv om Dan Andersson er giganten, er det også andre viselige poeter med røtter i Ludvika som Nils Parling (1914-2002) og Olle Svensson (1904-1972). Det sies at Olle Svensson var den mest leste lyrikeren i Sverige i 1960-årene. Han bodde på en liten gård i Sunnansjö like nord for Ludvika de siste årene av sitt liv. Der arrangeres det hvert år en frokost-konsert som er et sjarmerende og intimt møte med visesangere under landlige og uformelle omstendigheter. Stockholmeren Kurt Öberg har tonesatt en rekke av Olle Svenssons dikt. Han pleier gjerne å dukke opp og ha med seg en kompis eller to og sammen skaper de visemagi mellom epletrærne på gårdsplassen.

Nils Parling er nok mest kjent for sine romaner, men han skrev også viser. Ved utdelingen av «Nisse» Parling-priset er det hvert år en flott konsert, der også viselige storheter har fått heder. For noen år siden var det trekkspilleren Bengt (Bengan) Jansson som fikk prisen. Han er kanskje mest kjent fra jazzen, men er også en ytterst habil visesanger. Hans agering på scenen var mesterlig, med anekdoter om diverse storheter han i hine hårde dage turnerte sammen med, som Allan Edwall og Stefan Demert. Hans utnyttelse av trekkspillets pianissimo-kvaliteter var også en fornøyelse å lytte til, uten maltraktering av de fine tekstene.

Cajsa Stina Åkerström og Jack Vreeswijk står fjellstøtt på egne viselige ben. De har virkelig noe å slekte på, og om de vil det eller ikke, blir de relatert til sine fedre. De maler ikke noen glansbilder av sine respektive opphav, men de fyller de virkelig store arenaene på festivalen, og viderefører med bravur den stolte svenske visearven fra det forrige årtusen.

Noen artister er faste gjengangere. De er gode, og publikum elsker dem. Den lokale visegruppen Mylla (Jord) synger klassiske svenske viser, Bellman, Andersson, Taube, Edwall, Vreeswijk, låter som man har hørt hundre ganger før. Men de er så dyktige og har en så eventyrlig scenesjarme at man bare må gi seg ende over hver gang. Deres pludring med publikum mellom sangene er et kapitel for seg selv. Opptak av frontfiguren Byns Mads på høyt turtall burde vært pensum på et hvert sted der man lærer å presentere musikk fra en scene.

Når man av den lokale velforening i stedet for hamburgere og taco, kan meske seg med kolbullar (fleskepannekake) og sill och potatis, lokalt bakverk mm, kan det ikke klages på autensiteten. I likhet med inngangspengene er prisnivået på serveringen på et nivå som bør få andre festivalarrangører, for eksempel på mitt hjemsted Stavern, til å rødme av skam. 

Rundt omkring på de små scenene slipper man til mer lavprofilerte, både nye og gamle. Vinteren 2018 tok dalkullan Boel Nihlman fra Säter og jeg (den gang elever på Vislinjen eller Sång och Scen som det het på Den nordiska folkhögskolan) en freidig kontakt med arrangøren, og vi fikk ja til å spille et halvt år etter. Samspillet i Säfsnäs Kyrka med en ung vakker dame fra Dalarna som kunne ha vært mitt barnebarn, var ingen vond opplevelse. Vi fikk applaus.

«Öppen scen» med lav terskel finnes for dem som har lyst, og den uhøytidelige atmosfæren skal ikke skremme noen. Alle får to sanger, uansett stilling og stand. Etterpå er det lett å komme i kontakt med likesinnete. Med gitarkasse i handa blir man lett inkludert, men det går også uten.

PT og Boel 2018, etter konsert i Säfsnäs Kyrka. Foto Velaug Walle

Trubaduren og hans mopeder

På låven pleier pleier Göran Samuelsson sine gode venner, mopedene.
Fotograf: Mikael Solebris

Tekst: Ketil Edmond Fjeld

Ute i Värmlandsskoger i Sunne nærmere bestemt Västra Ämtervik holder viseartisten Göran Samuelsson til. På gården hvor bestefaren drev jordbruk holder han og Maria samt den siste hjemmeboende sønnen Benjamin til. Her holder han til med traktor og en stor låve og 16 mopeder. Det var her han vokste opp med besteforeldre og foreldre som drev gården. Seks kuer og og en stor låve til høy og selvfølgelig fjøs til husdyrene. På hverdagsrommet sitter han og skriver nye viser og pønsker ut ideer hvordan han kan få mat på bordet som viseartist. Selv sier han at det er godt å ha Maria hans kone som har fast jobb og bra inntekt. Samuelsson har gitt ut 16 plater hvor han har skrevet musikk og tekster selv i hovedsak.

Det er nok blitt godt over 200 viser som han  har skrevet. Han forteller at han som mange nok er inspirert av både Taube og Bellman så på den måten kan en jo si at Samuelsson er rotfestet i den svenske visetradisjonen. Fra sitt utkikkspunkt på gården  i Västra Ämtervik handler mange av hans tekster om de universelle ting, men også det vanlige hverdagslivet. Men han er heller ikke redd for å ta politiske standpunkter når det trengs og maktmennesker som Donald Trump har også fått sin sitt pass påskrevet av Samuelsson. Når man ser på alle de priser Samuelsson har fått så er det ingen tvil om at dette er en kulturarbeider av rang vi snakker om. Nevnes kan Värmlands Visstipendium, Konstnärsnämndens arbetsstipendium, Konstnärsnämndens arbetsstipendium, Frödingstipendiet, Svenska Vispriset, Årets Värmlänning og Musikörat. På gården til Samuelsson som vi besøkte før pandemien tok grep har han en stor låve. Før var det stall på gårder for hester men når han viser meg inn der er det ikke hester og jeg tror jeg først at det er et museum for gamle mopeder men han forteller att hver enkelt av dem har et navn og alle virker som de skal med noen unntak. Inne i låven står 15 mopeder samlet i alle slags farger og i forskjellige aldre, men ingen nye bare gamle mopeder. Samuelsson peker og forklarer der Järngrisen, den hvite heter Bygrens, Fethjulingen står der og den med gul bensintank heter Mr V.I P og den med gullfarge heter bare Guldis. Man kunne jo tenke seg at Samuelsson er en samler men når man snakker med han forstår en raskt at dette er nyttefartøy. 1992 var året da Sovjetunionen ble offisielt oppløst og den kalde krigen formelt ble avsluttet. Krigene i det tidligere Jugoslavia raste på sitt verste, og folk på flukt flommet over i Sverige. Lasermannen herjet i gatene i Stockholm.

Blakk og motløs, men med en idé

 1992 var året da Sovjetunionen ble offisielt oppløst og den kalde krigen formelt ble avsluttet. Krigene i det tidligere Jugoslavia raste på sitt verste, og folk på flukt flommet over i Sverige. Lasermannen herjet i gatene i Stockholm og Birgit Friggebo prøvde å få unge mennesker i Rinkeby til å synge sammen. Vi skal overvinne i beste sendetid. I Los Angeles er det et voldsomt opprør når en helt hvit jury frigjør politibetjenter som slo Rodney King. I Sunne sitter visesangeren Göran Samuelsson, en ekte fattig trubadur blakk og litt mismodig og lurer på hvor han skal få penger til å betale husleien. Det var da ideen om at han skulle gjøre noe helt nytt. Han hadde en packmoped som i Norge heter varemoped. På den lastet han sovepose, gitarer og en liten forsterker og dro ut i sommer Värmland optimistisk med sin packmoped.

­Hvordan var første konserten din på Packmopedturneen?
– Det var  i Gräsmark og besto av en tysk turist og en uinteressert katt. Men etterhvert har det blitt flere publikummere,175 00 har det kommet totalt på  gjennom ca 300 konserter . I 2016 kan man lese  i svenske aviser,Göran Samuelsson, kunstner og grunnlegger av Packmopedturneen, mottar festivalen Live at Hearts musikkpris Musikörat for 2016. Han mottar prisen for sitt arbeid med Packmoped-turnéene, som han har arrangert siden 1992.

– Jeg må nesten få lov å trekke frem to som har betydd mye for Mopedtrafikkene, den første er min kone Maria som har vært turneleder og den andre er min bror Samuel som er kunstner men en veldig god mopedmekaniker. Uten dem, ingen Packmopedturne, sier Samuelsson med et lite smil.

Eliten blant svenske visesanger og artister har vært med

Når en ser på eliten av svenske visesangere som har vært med opp gjennom årene kan en ikke bli annet enn imponert. For å nevne noen få kan vi jo nevne,

Bengan Jansson, Carin Kjellmann, Christina Kjellson, Jack Vreswiijk, Louise Hoffsten, Mats Klingström, Ola Magnell, Peter Carlsson, Parra Eriksson, Sara Riedel, Sofia Karlsson, Stefan Sundstrøm, Totta Näslund, Torstein Bergmann, Willy Crafoord, Marie Bergmann, Elin Ruth Sigvardsson, Plura Johnsson. I tillegg må nevnes kjernen i bandet som har vært med på flest turneer, Bengan Blomgren og Bengt Bygren.

Ikke nok med at Samuelsson jevnlig gir ut nye plater, i 2019 klarte han å utgi i bokform boken  om Packmopedturneen som heter “Et lite stycke svensk musikkhistorie“

Packmopedsturneen «Ingen rak och enkel resa.» Det er en bok på over 260 sider som er en slags historiebok om turneen hvor mange artister som har deltatt har bidratt med sine historier fra turneen,det hele med snert og humor. Her forteller Anna Stadling følgende; Grundaren Göran Samuelsson er en fantastisk man och en av de klokaste jag träffat på i livet.At han kunnet dra alla dessa artister år efter år er en bedrift och jag er stolt over att ha fått vara med om det.»

Fra den siste turneen så langt i 2019.
Fra venstre: Dan Magnusson, Bengt Bygren, Christina Kjellsson, Göran Samuelsson, Jenny Silver, Jenny Silver, Nikke Ström og Bengan Blomgren.

Mopeder gjør noe med artister, store eller små.
– De artistene du har samlet på turneen underveis  og mange av dem er jo rett store ikke bare i Sverige men internasjonalt hvordan har det vært å holde styr på artister med stort ego?
– Til tider har vært litt konflikter  men faktisk aldri noen store problemer. Hvis du har en artist uansett så stor han eller hun er og kjører en gammel moped som som turnebuss så blir du ikke så kjepphøy sier Samuelsson og vi hører han humrer når han forteller det.
– Packmopedturneen måtte jo etterhvert bli en ganske så stor bedrift.
Hvordan var det å bli bedriftseier?
– Det er det klart at det har endret seg over tid. Med andre ord. Den første turen gikk jeg helt alene, og i løpet av 1990-tallet var det mine venner som gikk og fulgte meg. Etter hvert vokste turneen til “ekte” konserter med fantastiske musikere og artister - og jeg har noen ganger måttet klype meg i armen over det jeg har vært gjennom. En fantastisk følelse. Og at det hele skjedde ute i buskene på Värmlandsbygda, synes jeg er helt fantastisk. Men jeg er ikke opptatt av størrelse og penger for meg er det fremdeles en lek.

Ola Magnell har betydd  mye
Hvilken av alle artistene har gjort størst inntrykk på deg?
– Vanskelig å si. Alle deltakerne har bidratt med sin del av puslespillet, men Ola Magnell og jeg ble virkelig gode venner. Han var også den aller første etablerte artisten som deltok. I det meste av 1990-tallet hadde jeg spurt rundt blant kolleger om de ikke ville dra på mopp i Värmland, men ingen var interessert. Men i det minste sa Ola ikke nei. Han sa ikke ja heller. Derfor ble det et slags tolkningsspørsmål om Ola ville være involvert eller ikke. Men jeg tolket det hele som et ja og startet derfra til to dager før turen startet da telefonen ringte. Det var Ola. “Du, den turen vi snakket om. Jeg kan sannsynligvis ikke delta i det fordi jeg har mistet togbilletten, så jeg kan ikke dra til Värmland ...” "Men hva," sa jeg. "Jeg antar at det bare er at du går og kjøper en ny billett ...” Av alle unnskyldningene jeg har hørt gjennom årene angående ikke å delta i Packmopedturneen, er dette sannsynligvis en av de bedre. Men Ola viste menneskelig storhet. Han fikk en ny togbillett og dro til Värmland. Vi kjørte på moped og lekte sammen, ble veldig gode venner - og gjennom hans deltakelse gjorde han det rent for andre artister å delta i Packmopeturneen. Dette er noe jeg for alltid vil være takknemlig for Ola for og jeg savner han veldig.

Du har fortalt meg en gang før hvor nervøs du var når du skulle møte Totta Näslund? Den historien er verd å høre.
– Jeg var ikke direkte redd, men jeg hadde respekt for ham. Eller hvis du sier sånn: du nærmet deg ham med en viss forsiktighet, og det var sannsynligvis akkurat slik han ville ha det? Jeg traff ham i juli 2002, på en sangfestival hvor vi begge spilte - og etterpå, litt senere på kvelden, spurte jeg ham om han ville være med på Packmopedturneen året etter. "Damn it!" sa han og så byttet vi telefonnumre med hverandre. To håndskrevne notater med tall som nesten umiddelbart gikk tapt. Selvfølgelig snakker jeg om Totta Näslund, eller Torsten som han egentlig het. Men minnet om dette vårt første møte og avtale bleknet raskt, så da høsten var i full blomst noen måneder senere, hadde jeg helt glemt det hele. I mars året etter leste jeg en artikkel i avisen før en konsert som Totta skulle ha i Karlstad. Han sier da i artikkelen "... Ja, og i sommer skal jeg være på Packmopedturneen ..." Ups, tenkte jeg og ringte umiddelbart journalisten som skrev artikkelen og spurte ham om han muligens hadde Tottas telefonnummer? Han hadde ikke det. Vel, tenkte jeg. Hvordan gjør vi da? Men på en eller annen ufattelig måte tok vi likevel kontakt - og så var Totta på Packmopedturneen i to somre.

Jeg husker hvor nervøs jeg var første gang han var der, og jeg hentet ham på jernbanestasjonen i Västra  Ämtervik. Jeg hadde til og med lånt naboens fine Mercedes bare for å gi et godt førsteinntrykk. Jeg kjente ikke Totta. Vi hadde bare møttes i noen minutter på et after-party året før - og alle bildene jeg hadde sett av ham så langt, han var alltid kledd helt i svart og hadde et dystre utseende som den verste direktøren i et å Så jeg våget nesten ikke å strekke meg ut for å hilse på ham av frykt for å få sniff som svar. Men da jeg så litt grundigere på den figuren som gikk av toget, skjønte jeg at han ikke var kledd i svart i det hele tatt. Han hadde på seg en hvit lin drakt, var glad som skolegutt som nettopp hadde fått sommerferie, og han fortalte hvilken fin togreise han hadde fra Göteborg og opp til Värmland. Spesielt den siste biten mellom Kil og Västra Ämtervik, for der hadde han sittet og diskutert kakeoppskrifter med en hyggelig dame fra Torsby. En annen artist som jeg ble veldig god venn med, var Thorstein Bergman som var sammen med flere år på rad tidlig på 2000-tallet. Jeg kom borti ham på et YTF-møte i SAMIs lokaler på Döbelnsgatan i Stockholm. Jeg spurte ham om han ville være med på turen, og siden han visste at Ola hadde deltatt og overlevd året før, takket han ja på stående fot.

Hvor mange mil er det å kjøre moped  i gjennomsnitt på hver turne?
– 70-80 mil har det blitt på hver turne i sol,vind,pøsende regnvær men de som tror vi har jukset har feil. Hver eneste turne har vi kjørt hver meter. Og hvis du da husker at vi noen år har spilt 3-timers konserter tretten dager på rad slik du skjønner sannsynligvis at du er ganske øm etter en slik tur. Packmopedturnene  har fått et "kultstempel" og har blitt kalt "Musikernes Vasaloppet". Dregen kalte Packmopedturneen "En ekspedisjon med musikalske innslag" og jeg synes det er en helt strålende beskrivelse.

Når du ser tilbake, hvordan tror du historikerne kommer å fortelle om Packmopedturneen?
– Jeg vet ikke? Men jeg håper de tenker på det med omtrent samme varme som vi deltakerne følte da vi ble tilbudt kaffe og kaker underveis. Det har også vært helt praktfulle konserter på steder der nesten ingen bor lenger. For eksempel Lillskogshöjden i Nord-Värmland hvor det bor rundt 20 mennesker og hvor drøyt 400 kom for å høre på oss. Følelsen som fremkalte den kvelden vil trolig leve en stund - i det minste hos meg.

Etter pandemien
I 2020 slo pandemien hardt og brutalt til både i Norge ,Danmark og Sverige og turneen i 2020 ble avlyst. Det samme skjer i 2021. Hva gjør en «fattig trubadur» i Varmland da?
– Jeg har skrevet en sang- og historiefortelling som heter "Flaksommar" Det handler delvis om min egen, men også om bakgrunnen for Packmopedturneen. Hvordan det ble til at jeg ble musiker og låtskriver og hvordan Packmopedturneen ble til. Jeg spiller "Flaksommar "sammen med musikeren Bengt Bygren, og det har vært veldig gøy. Bengt og jeg har spilt sammen i 17 år, men siden vi skulle gjøre dette alene, måtte vi liksom bli kjent igjen. Vi har bare spilt sammen med de andre i bandet  Bengan Blomgren, Nikke Ström, Dan Magnusson før. Det har gitt mersmak, kan jeg si. Enkelheten er vanskelig å slå, og mange i publikum kommer etter konsertene og takker for alle de fantastiske tekstene. Tekster de aldri har hørt før da jeg spilte med bandet. Heldigvis er «Flaksommar» blitt tatt godt i mot. På grunn av pandemien har vi ikke klart å spille showet så mye som vi ønsker, men vi gjorde i overkant av 10  koronatilpassede konserter i 2020 som gikk veldig bra. Vi vil fortsette å spille "Flaksommar" så lenge vi kan og så lenge noen vil høre oss - og hvis noen arrangører vil bestille oss, er du selvfølgelig velkommen til å høre fra deg! Muligens vil vi også gjøre noen konserter hjemme i låven min i sommer. "Lykke til sommer med inviterte gjester". Hvis det skjer, blir det fantastiske konserter. Men det avhenger selvsagt av hvordan pandemien går. Akkurat nå skriver jeg nye sanger. Det går faktisk veldig bra.

Tilslutt vi har jo fått sett alle dine mopeder,hva heter «Direktørmopeden» din ?
– ”Fethjulingen”. Den er svak, vanskelig å kjøre og velter lett. Og noen ganger løsner hjulene på den. Den er ingen moped for amatører.

Göran Samuelsson hviler ikke på sine laurbærblad, her plakaten for hans neste prosjekt, “Flaksommar”