Månedens visevenn i august er musikklærer, visesanger og mangeårig ildsjel i styret til Norsk Viseforum og en rekke viseklubber, i dag Salangen Viseklubb Baluba.
Eli Helene forteller her om sitt liv med viser i nord og sør. Om styremøte i Norsk Viseforum i Salangen på selveste soldagen, om joiking på Hadeland og inspirasjonen fra Lillebjørn Nilsens gitarbok.
Fortell om deg selv!
Jeg ble født 2. januar i 1953 i ei brakke som var satt opp på nærmeste tettsted i Nordkapp kommune etter krigen, i Honningsvåg. Du vet, hele Finnmark var nedbrent av tyskerne, så både bolighus og offentlige bygg var brakker.
Jeg vokste opp i et læstadiansk hjem i fiskeværet Kamøyvær der mamma og pappa sang salmer og "åndelige sanger" og "ungdomssanger" man sang på tidlig 1900-talls folkehøgskoler. På lørdagskveldene brukte venner av dem fra fiskeværet å komme på besøk for å synge sammen og for å høre mamma og pappa synge, gjerne tostemt. Begge hadde gode sangstemmer. Dette var den spede musikalske starten for meg. Jeg brydde meg ikke så mye om salmer. så jeg gikk etter veien og sang "Vi var arbeidskamerater frøken Johansen og jeg." Da jeg var 10 år fikk vi ei lærerinne på skolen som sang og spilte gitar. Da ble jeg tent: Gitar måtte jeg lære å spille. Og av denne lærerinna lærte jeg akkordene i de vanligste toneartene på gitaren. Som 13-14 åring fikk jeg min egen gitar. Dette var ikke populært i den læstadianske menigheta, men mamma og pappa hevet seg over det og ga meg muligheten til å utvikle min musikalitet. De selv hadde ikke hatt samme mulighet da de var unge.Jeg begynte å skrive tekster i 16-årsalderen...og da jeg var ca 20 år ble jeg sterkt påvirka av Lillebjørn Nilsen og Finn Kalvik. Da gikk det i fingerspill, melodiplukking og Clawhammer. Bob Dylan, Neil Young, Joan Baez, Joni Mitchell. De var og er store helter for meg. Lillebjørns gitarbok var i flittig bruk!
Den første viseklubben jeg var medlem i starta jeg selv, i 1974 i Porsanger. Jeg ble boende der til 1994, gift, 2 barn. Flytta etterhvert til Narvik der jeg fikk en attpåklatt med ny mann, og kom etterhvert til Kongsberg. Ble medlem i en viseklubb der vi møttes en gang i måneden.
Eli på reise med Salangen Viseklubb Baluba i Irland.
I 1992 lyste Nrk Finnmark ut en mørketidsvisekonkurranse. Og jeg tenkte: "Dette må jeg få til!" På tur fra Lakselv og hjem til Kistrand en kveld i november. Månen skinte blankere enn noengang i Porsangerfjorden, stjernan applauderte...og så...1. vers med melodi...av visa "Lengte etter lyset" kom dansende gjennom månesølv og stjernedryss til meg mens jeg kjørte på vinterveien. Kort sagt, jeg spilte den inn i studio i Radio Porsanger...på kassett...sendte den i posten til nrk i Vadsø....og VANT!
Eli og damer fra Salangen viseklubb Baluba på tur i Irland.
Mitt yrkesvalg var enkelt, lærer med musikk som fordypning. I mitt virke som lærer, pedagogisk veileder, kursleder ledelsesveileder har sang ledsaget av gitarspill vært en naturlig del.
Hva betyr viser og visemiljøet for deg?
Viser er gjennom tekster som forteller noe, betyr noe for meg, ledsaget av lettfengende melodier, musikk som fenger meg. Og jeg håper jo at mine viser skal ha virkning på andre.
Jeg kom vel egentlig ikke inn i et skikkelig visemiljø før jeg etter 16 år på Østlandet, kom til Salangen i Troms i 2015 og ble huka inn i Salangen viseklubb Baluba. Og derfra ble det styremedlem i Nordnorsk Viseforum og så i Norsk Viseforum.
Men selv om jeg er pensjonist og burde hatt god tid, så er det en tid for alt. Og da jeg ble kommunepolitiker i Salangen ved siste kommunevalg, innså jeg at jeg må prioritere tida mi. Her i Salangen er jeg sånn ca "halvårig" aktiv i viseklubben som ofte blir engasjert til spilling. Høstens store konsert er i kirka i adventstida..."Julegløggen". Og mi mørketidsvise "Lengte etter lyset" er blitt en gjenganger i denne forbindelse.
Visemiljøet her i Salangen står sterkt med ca 15 aktive sangere og musikere. Den eldste av oss er 82 år og gitarist.
Har du noen høydepunkter fra tiden i viseklubb og viseforum du ønsker å trekke fram?
I 2018 hadde Norsk Viseforum styremøte i Salangen, og jeg glemmer ikke dagen da styret ankom Sjøvegan! Det var stor stas for oss. Den lørdagen var selveste SOLDAGEN i Salangen, da sola kom tilbake etter to måneders fravær. Vi hilste sola med sang og ærbødighet, kakao og solboller til styret. Viseklubben holdt en minikonsert for styret. Jeg er ikke så sikker på om representantene fra lenger sør forstod/forstår hva Soldagen betyr for oss her oppe, det må vel oppleves.
Og den gang NVF hadde styremøte på Gran i Hadeland og jeg joika....det var en stor opplevelse for meg å høre publikums reaksjon.