Colin John Åsdam har skrevet og fremført låter siden han var femten, og nå ti år seinere har han startet Trondheim Låtskriverklubb, en ambisiøs viseklubb for unge voksne i 20-årene. De arrangerer åpen scene for låtskrivere, og det har blitt starten på et virkelig spennende låtskrivermiljø. Han elsker Bob Dylan og hans tilnærming til musikken, men én dag ender han kanskje opp med å se ut som Willie Nelson! Møt månedens visevenn!
Foto: privat
Foto: privat
Fortell litt om deg selv og veien inn i visemiljøet?
Jeg heter Colin John Åsdam, og som soloartist går jeg under navnet Colin John. Jeg er 25 år og har skrevet og fremført mine sanger siden jeg var 15. Musikken min befinner seg i sjangrene indie/folk rock og singer/songwriter. Bob Dylan har vært en stor inspirasjon for meg, slik som for så mange andre visesangere. Det som inspirerte meg mest, var at han var en performer og ikke nødvendigvis en teknisk guru verken på gitar eller vokal. Inspirasjonen jeg fikk motiverte meg til å skrive og ga meg selvtilliten til å fremføre sangene mine tidlig. Jeg tenkte at det ikke var så farlig hvor flink jeg var, så lenge jeg hadde en sang som betydde noe. Når jeg ser tilbake, er jeg takknemlig for at jeg ikke brydde meg så mye om hvordan jeg sang; det handlet bare om å synge – ah! for en deilig holdning å ha!
De første årene skrev jeg sanger på både norsk og engelsk, men i slutten av tenårene sang jeg nesten utelukkende på engelsk. Nå skriver jeg igjen på begge språk. Siden både engelsk og norsk er morsmål for meg, føles det som om jeg har to forskjellige personligheter, og noen uttrykk må komme fra den norske sjelen. Da jeg begynte å skrive på norsk igjen føler jeg at jeg beveget meg inn i visemiljøet. Dette skjer nesten umiddelbart når man skriver på norsk, spesielt innen folk-sjangeren. Jeg har også startet Trondheim Låtskriverklubb, en ambisiøs viseklubb for unge voksne i 20-årene. Vi arrangerer åpen scene for låtskrivere og det har blitt starten på et virkelig spennende låtskrivermiljø.
Foto: privat
Har du noen høydepunkter fra tida i visemiljøet?
Jeg elsker underdog-øyeblikk der noen man kanskje ikke forventet mye av ut fra førsteinntrykket går opp på scenen og virkelig skaper magi. Det fine med å ha et visemiljø er at performancen, uttrykket, det du prøver å si, har mest å si – ikke hvor teknisk flink du er (litt apropos Bob Dylan-inspirasjonen nevnt over). Dette gjør at mange tør å vise seg som kunstnere, selv om de kanskje ikke ville kalt seg selv det til vanlig.
Et annet høydepunkt for meg personlig har vært å spille med en kontrabassist. Sammen med Andreas Solheim spilte vi en del konserter i Trondheim og en i Oslo, som var veldig gøy. Vi fikk også spilt inn samarbeidet i LUFT Studios i Sandvika da vi var nedom for Oslo-konserten. Jeg fant ut at visesang passer utrolig bra sammen med jazzmusikere!
Hvilke viseartister har betydd mye for deg og hvorfor?
Nå vet jeg ikke om han kaller seg selv visesanger til vanlig, men Jonas Alaska har vært en stor inspirasjon. Vi kommer fra samme musikalske bakgrunn; begge er Dylan-fanboys og ex-trommiser! Så var han også noen jeg lett kunne identifisere meg med som tenåring. Men mest av alt er det noe med stilen og sårbarheten som jeg synes er kul. Nå har jeg aldri gått fullt ut med cowboyslips og hatt, men jeg har alltid vært veldig glad i hatter, så vi får se. Kanskje jeg ender opp med å se ut som Willie Nelson.