Jan Nossen kom i kontakt med visemiljøet på Skedsmo i 2008, og siden den gang har det blitt mange opptredener med både egne låter og coverlåter. Han sitter i klubbstyret og fotograferer, men er snart også aktuell med en ny diktsamling! Møt månedens visevenn!
Foto: privat
Hei Jan! Fortell litt om deg selv og veien inn i visemiljøet?
Jeg er født i Oslo i 1963 og vokst opp på Sørumsand. Foreldrene mine hørte mye på musikk, særlig klassisk, jazz og viser. De var også musikalske og spilte flere instrumenter, særlig faren min som var habil på klassisk gitar og blokkfløyte. Jeg lærte meg ingen instrumenter den gang, men fikk en del kunnskap om musikk.
Selv ble jeg ikke så veldig musikkinteressert før jeg ble voksen og begynte å samle på vinylplater. Jeg prøvde å lære meg litt saksofon, men det var vanskelig å få øvd. I 2005 solgte vi ei hytte vi brukte lite og kjøpte blant annet ny sofa og gitar. Jeg gikk på begynnerkurs i gitar på Friundervisningen og tok seinere gitartimer med Hugo Risdal, som nå er gitarist i Beat for Beat på NRK, og fikk lyst til å synge og spille sammen med andre og lære mer. Jeg har også lest litt musikkteori fordi jeg som forsker liker å ha et teoretisk fundament og skjønne hvordan ting henger sammen.
Før jul i 2008 tok jeg endelig mot til meg og tok med meg gitaren og stemmen min og oppsøkte Skedsmo viseklubb på Kulturpuben. Jeg kom fort med i miljøet, men skjønte at jeg hadde mye å lære både når det gjaldt sang og gitarspill. Siden har det bare gått oppover. Min første opptreden var i 2009 på en konsert hos Odd Fellow-losjen på Strømmen. Jeg sang og spilte «Hei lille svarttrost» av Lillebjørn Nilsen og var veldig preget av stundens alvor. Den første tiden spilte jeg blant annet låter av Lillebjørn Nilsen, Carl Michael Bellman, Evert Taube, Vidar Sandbeck og Dan Andersson. Jeg har også vært med og underholdt på sykehjem i kommunen sammen med visevenner fra klubben som en del av den kulturelle spaserstokken og sunget både slagere og den tradisjonelle viselyrikken.
Etter hvert kom jeg med i styret i klubben og lot meg også lokke med da tidligere klubbleder Per-Arne Brunvoll satte i gang med låtskriververksted. Jeg begynte så smått å skrive egne låter for drøyt ti år siden, rundt 2012. Det var mange famlende forsøk. Jeg har utviklet meg mye siden da selv om jeg allerede den gang fikk til enkelte ting jeg fortsatt er ganske fornøyd med. Nå spiller jeg som regel helst de siste låtene mine til enhver tid.
Høstvisekveld med allsang, Skedsmo viseklubb. Foto: privat
I dag skriver jeg noen få låter i året og spiller mer egne låter enn coverlåter. Jeg har også begynt å skrive dikt og skal snart lansere min første diktsamling. Jeg er med i klubbstyret igjen etter en lengre pause, og ettersom jeg er fotointeressert og har en del fotoutstyr og trening i å bruke det har jeg vært klubbens fotograf i mange år og tar bilder på de fleste arrangementene våre som jeg sorterer, redigerer og deler på sosiale medier. Jeg er også gjerne med på ØNVs festival i Enebakk i juni og høsttreffet i september, deltar på konserter og åpen scene og fotograferer litt.
Visefestival på “Danmark”. Foto: privat
Har du noen høydepunkter fra tida i visemiljøet?
Festivalen hos Kjell Hovde på «Danmark» og høsttreffet på Sanner hotell er jo alltid høydepunkter. Jeg er ganske sosial og liker å treffe folk. Et helt unikt høydepunkt i 2022 var jo Skedsmo viseklubbs vellykte jubileumskonsert på Connect scene på Lillestrøm kultursenter, hvor jeg deltok med en av mine egne låter, «Mari og barnet». Vi hadde også en «jubileums-Åpen scene» på Kulturpuben samme år med fullt hus og drøssevis av flotte bidrag.
I skrivende stund har jeg nettopp kommet hjem fra nok en svært vellykket konsert med viseklubben, i Blaker kirke, som var en del av Lillestrøm kirkefestival. Jeg bidro med en nyskrevet låt, «Det store blå». Det var også et høydepunkt.
Hvilke viseartister har betydd mye for deg og hvorfor?
Lillebjørn Nilsen, Cornelis Vreeswijk og Evert Taube er kanskje de som har betydd mest. Lillebjørn og Cornelis har alltid truffet meg midt i hjertet både som låtskrivere og formidlere, og jeg har opplevd begge live. Evert Taubes elegante valseviser er lette å like og må åpenbart ha påvirket meg som låtskriver, for jeg skriver nesten automatisk i tredelt takt hvis jeg ikke tar meg kraftig sammen.