“Stemmen er jo et helt unikt instrument fordi den kan bære ord. Og jeg er nok historieforteller i bunn. Det som kan være frustrerende med stemmen, er at den er inni kroppen og kroppen bærer jo en sjel og en helse, og noen dager er ikke alt på lag.”
Julie Kleive, foto: Natalie Sandtorv
Nysgjerrigheten rundt Julie Kleive har ligget og ulmet lenge – og etter en hel dag med båttur, samtaler og privatkonsert i hennes hjemlige trakter, har den vokst til dyp fascinasjon. Vi legger fra kai i Sandvika og glir sakte utover fjorden, mot det lille lokalsamfunnet Brønnøya – et sted som føles milevis unna byens støy og tempo. Her, omgitt av natur og stillhet, bor Julie Kleive. Det er her hun skriver, undrer seg og skaper sitt musikalske og tekstlige univers – på en øy hvor tiden virker å gå saktere, og hvor alt fra grønnsaksjord til gamle trebåter og korarbeid med mennesker med demens får plass i dagene.
Julie er en kunstner med dyp forankring og åpent blikk – en sjelden kombinasjon av det jordnære og det søkende. Hun er musikkterapeut, låtskriver, gjendikter og sanger, og underveis på båtturen får jeg høre både egne låter og hennes norske versjon av Joni Mitchells “All I Want”, en gjendiktning som oser av respekt og egenart. Stemmen hennes bærer ikke bare toner, men også fortellinger, tilstedeværelse og sårbarhet – formidlet med en varme som både rommer det skjøre og det modige.
At hun like gjerne kunne vært tema for en NRK-dokumentar sier kanskje sitt – men her får dere i alle fall en ærlig og nær prat med en artist som ikke bare følger sin egen rytme, men også rører ved noe større hos oss som lytter. Når jeg spør om hun vil være månedens artist, lyser hun opp – og foreslår båttur. En tur som ender med at vi nesten ikke kommer oss til land igjen. Heldigvis kommer hjelpen – og vi ler oss i land.
Først av alt – sånn helt utenom albumet, konserter og musikkprat: Hvordan har du det om dagen? Hva fyller dagene dine akkurat nå?
Takk som spør! Jeg har det flytende, sånn som jeg alltid har det når jeg har gitt slipp på noe og leter etter fortsettelsen. Jeg er det i de beste omgivelsene jeg kan tenke meg - på Brønnøya med henda i grønnsaksjorda, og med føttene i ny gammel båt. Også har jeg hatt gleden av å være vikardirigent i Oslo Demenskor denne våren. Det har vært en viktig påminnelse om musikkens kraft og hvordan den kan bidra til å ivareta identitet og samhold når livet viser seg fra sitt skjøreste. Usigelig takknemlig for den erfaringen, og påminnelsen om det gode som finnes i mennesker.
Albumet “være været være værende” kom ut i oktober 2024 og bærer tydelig preg av at du har hatt en hånd på det aller meste selv. Du er låtskriver, komponist og vokalist – men du spiller også gitar, trøorgel, piano, autoharpe, klapp og (kanskje?) klem. Hvordan påvirket det albumprosessen å ha så mange roller?
Haha, det er mye klem i albumet. Albumprosessen ble et hjem for meg i en periode av livet hvor alt var snudd på hodet og jeg måtte lære meg å se opp ned. Den startet i kjernen, og jeg ville skape et nært og ærlig rom, en stue, for musikken og for lytteren. Derfor tok jeg med meg Håkon Brunborg Kjenstad og Herman Wildhagen (mine vidunderlige medprodusenter) på roadtrip til Kleivehuset på Kalvåg. Det er nesten så langt vest man kommer i Norge. Vi stappa bilen full av instrumenter og opptaksutstyr, og forvandla finstua til studio, og la trio grunntakes på alt. Det kunne kanskje stoppet der, men i takt med livet kjente jeg at materialet ikke skulle låses til den opprinnelige planen. Jeg trengte å la prosessen leve og at låt-materialet skulle få utfolde seg. Herman, Håkon og jeg tilbrakte derfor flere dager gjennom sommeren i Håkons Studio Smudio i Pilestredet, og det var en prosess som i stor grad var preget av intuisjon og ja. Vi er en fleksibel og leken trio med stor respekt og entusiasme for hverandres ideer og initiativ, og det var eventyrlig å jobbe fram lagene i materialet sammen. Med tanke på rollehavet jeg har stått i, er jo det noe som har vært motivasjonen for dette albumprosjektet - å gi meg selv mulighet, tid og rom til å erfare å være førstehånds i alle prosessene som er knyttet til skapelsen, foredlingen og utgivelsen av et album. For å kunne gjøre det igjen. Og igjen. Og ikke minst holde et løfte til meg selv. Vi lærer av alt vi gjør, og kanskje aller mest av det som krever noe av oss.
Foto: Natalie Sandtorv
Sitat fra “Vitne” (avslutningsspor):
“Jeg har venta på det dyttet
i meg selv
som overvinner frykten for å sveve.
Eller lykken i å sveve
og frykten for å falle,
men veksten min sier:
Det er det som er kallet
- å stå helt på kanten
med seg selv som sitt eneste vitne.”
Fortell litt om de musikalske inspirasjonene dine bak albumet. Var det noe du lyttet til mye underveis? Eller kom det fra helt andre steder – som bøker, samtaler, steder, stemninger?
Tuva Syvertsen kom inn i livet mitt, og ble et usigelig viktig menneske. Hun er modig, nær og bærer verden på en måte jeg beundrer og lytter til. Og så synger hun forbanna fint, og skriver som ingen andre. Og hun lytter. Jeg ble inspirert til å være modigere. Ellers var nok verden etter en tid i pandemisk stillstand plutselig veldig åpen og tilgjengelig, og jeg lot meg falle inn det havet av farger og musikk og opplevelser som finnes. Jeg leste “Min Kamp” av Knausgård. Og jeg danset utallige netter til “Undantag” av Dina Ögon. Jeg hentet vel inspirasjon i alt som handlet om hoppe ut i det. være været være værende.
Bilde fra innspillingsprosessen på Kalvåg. Foto: Ian Aannevik
Stemmen din beskrives som både varm, skjør og gjennomsiktig – en sterk formidler allerede på første forsøk. Hvordan har du selv utviklet forholdet ditt til stemmen som instrument?
Stemmen er jo et helt unikt instrument fordi den kan bære ord. Og jeg er nok historieforteller i bunn. Det som kan være frustrerende med stemmen, er at den er inni kroppen og kroppen bærer jo en sjel og en helse, og noen dager er ikke alt på lag. Jeg har imidlertid lært meg å bruke den stemmen jeg til enhver tid har tilgjengelig. Være vár mot det som er skjørt, og bruke det som bærer. Jeg har også latt stemmen min få finne plass i helt ulike musikalske rom og samarbeid, eller sjangre om du vil. Noen ganger har jeg vært frustrert over at jeg ikke har spisset den, men jeg begynner å forstå at det er sånn både jeg og den er og skal være - åpen.
Foto: Natalie Sandtorv
Du er i ferd med å sette tydelige musikalske spor, og mange har fått øynene opp for deg det siste året. Men hvem ønsker du å være i det norske musikklandskapet? Har du et slags indre kompass eller rolle du ønsker å fylle – som artist, formidler eller noe helt annet?
Rørende betraktning.
Det er store spørsmål. Og det er spørsmål jeg stiller meg selv ofte. Det å skape er et slags sjelsarbeid. Det er nakent og sårbart på et helt personlig plan, samtidig som det bærer så enorm menneskelig kraft når det møter et fellesskap. Og jeg sliter nok med meg selv i overgangen som tar det fra det personlige rommet, til det som blir og skal være et tilgjengelig og treffende produkt. Og jeg leter stadig etter motivasjonen for å gjøre det. Men jeg tror jeg har funnet et svar jeg foreløpig lever godt med: vi mennesker er dypest sett helt fullstendig like, vi bærer de samme livsundringene og følelsesmaterialet, men vi har helt ulike kontekster og forutsetninger for å forstå oss selv og vår verden. Når man skriver fra et ektefølt sted, tror jeg man vil kunne treffe et ekte sted i noen andre - og om jeg kan bidra med en formulering som bærer en nyanse som gir liv til et slags svar på et spørsmål, er det verdt å gi det fra seg. Jeg trenger definitivt andres bidrag, og motiveres av alle som er modige nok til å bidra med formuleringer. Vi er alene, men vi er jo sammen om å være det. Jeg vil bruke musikken til å samle folk.
Helt til slutt – er det noe mer du har lyst til å si?
Fritt Palestina!
