Humor og absurditet spiller en stor rolle i tekstene. Hvorfor er det viktig for deg?
Fordi det er en del av måten jeg forstår verden på. Noen av historiene er nesten komiske i seg selv. Som den om de blyge ålene i Sumida-akvariet i Japan, som under koronapandemien måtte venne seg til mennesker igjen. Da publikum forsvant under nedstengningen, ble de så sky at akvariet måtte «trene dem opp» på nytt ved å la publikum FaceTime dem (her sikter Tomren til låta «the life and times of a spotted garden eel in the sumida aquarium» fra det nye albumet).
Eller historien om Freud, som ung medisinstudent i Trieste dissekerte åler i jakten på kjønnsorganene deres. Det er jo ganske bisarr, men det sier også noe grunnleggende om mennesket: behovet for kontroll, for forklaring, for å redusere det levende til noe vi kan forstå – og eie. Humor åpner rom for alvor på en annen måte enn hvis man bare er gravalvorlig hele tiden.
Musikalsk beveger albumet seg mellom mange uttrykk. Hvordan har du tenkt rundt form og sjanger?
Verken HP eller jeg har noe ønske om å begrense oss. Det er country, blues, Hawaii-inspirert musikk, psykedeliske elementer og litt tysk kabaret. Kanskje er det for mye for noen, men for meg har det vært viktig å la hver låt finne sitt eget uttrykk.
HPs melodier er også med på å sette stemningen for det tekstlige, synes jeg.
Du har tidligere snakket om en ambivalens til albumformatet i dag. Kan du si mer om det?
Jeg elsker albumet som kunstverk, men jeg er usikker på hvilken plass det har nå. I forrige århundre, da kunstformen oppsto, ble det laget store verk som Sticky Fingers, A Love Supreme og Nevermind. Etter min mening er de på høyde med Moby Dick, Guernica, Les Fleurs du mal og så videre.
Nå føles det litt som om albumet er i ferd med å dø som kunstart. Det kan være desillusjonerende å legge ned så mye arbeid i noe som kanskje ikke blir lyttet til som helhet. Og det er ikke ment som en klage – mer en konstatering. Eller litt klaging også, da.
Du sier at det kan føles absurd å være musiker i dag. Hva mener du med det?
Jeg sier kanskje det? Det er på en måte fornuftsstridig å bruke så mye av livet på musikk. All den tiden, energien og pengene som går med til å lage musikk og kunst … men det er jo verdt det.
Du er tydelig på å ikke gjøre privatlivet til en del av det offentlige prosjektet ditt. Hvorfor er det viktig for deg?
Jeg synes det er vanskelig når sorg og personlige erfaringer blir brukt som et salgsargument. Det betyr ikke at livet ikke påvirker kunsten – det gjør det jo alltid – men jeg vil ikke eksponere alt. Noe må få være privat.
Jeg tror også det er en fare for at man begynner å skrive for offentligheten, i stedet for å skrive det man faktisk må skrive.
Hva står igjen for deg nå, etter at albumet er ferdig?
Jeg prøver egentlig bare å lage så bra plater som mulig, innenfor de rammene jeg har. Det er det eneste jeg kan kontrollere. Hvis noen lytter, er det mer enn nok.
Nå venter en omfattende soloturné gjennom kriker og kroker rundt omkring i Norge, samt et nytt album med countryjazz-gruppa The Red Barn. Sammen forener de et åpent og organisk lydlandskap med Tomrens særegne tekstunivers, og skaper et nytt, lekent og sårbart musikalsk rom.
