MINNEORD OVER LARS MARTIN MYHRE
Tønsberg Domkirke 14. januar 2025
Forrige uke tok vi farvel med en av visenes største ikoner, Lars Martin Myhre. Hans musikk har berørt utallige hjerter, og hans innflytelse på den norske visetradisjonen er uforglemmelig.
I bisettelsen ble det lest minneord skrevet av hans nære venn og kollega, Ingvar Hovland. Vi ønsker å dele disse vakre ordene med dere, som en siste hyllest til Lars Martin Myhre. Hans kjærlighet for musikken og hans dyptfølte tilstedeværelse vil leve videre i oss alle.
«Skål, skål, skål, kamerat, for sang og musikken, for latter og prat!»
synge du, Lars Martin, og hylle dine musikk-venner og ditt publikum i sangen
«Skål, Kamerat».
I dag sier vi «Farvel, kamerat!».
Jeg fikk være Lars Martins samarbeidspartner og venn i om lag 25 år.
Jeg skulle svært gjerne ønsket at det hadde blitt mange flere år. Som det heter i vår «Trøstesang»:
«Vårt livsløp er ukjent, men målet bestemt:
Fra fødselen styrer vi alle, som kjent, vår skute mot død og mot grav».
Nå høres disse linjene kanskje litt dystre ut. Men Lars Martin selv var langt fra en dyster person. Tvert imot. Han var et smilende menneske. En som møtte andre med vennlighet og godt humør.
Når jeg skulle være med Lars Martin på opptreden, var ofte lydteknikeren, den første vi møtte. Og teknikeren er selvfølgelig viktig i en sånn sammenheng. Det tror jeg nok teknikere flest er klar over. Og i alle fall ble de vi møtte, gjort oppmerksom på det. For Lars Martin begynner selvfølgelig umiddelbart å snakke med lydteknikeren på et alltid særdeles konstruktivt vis der det kommer fram at Lars Martin omtrent tar det som en selvfølge at han nå står ovenfor den beste lydteknikeren i alle fall på den nordlige halvkula. Og hvis det så viser seg at teknikeren kanskje ikke er akkurat det, så blir han uansett ikke fortalt det av pedagog Myhre, som visste at klaging og kjefting hadde ingenting for seg. Lars Martin trykte ikke mer. Tvert imot. Han løftet opp og fram med gode råd og vennlige innspill.
Når vi kom til hotellet og skulle sjekke inn, ville jeg helst få nøkkel og komme meg på rommet så fort som mulig. Men hvis det ikke var andre gjester i resepsjonen, slo Lars Martin mer enn gjerne av en lang, vennlig og hyggelig prat med resepsjonisten, som utvilsomt var den mest interessante resepsjonisten Lars Martin Myhre hadde møtt – i alle fall på den nordlige halvkule.
Sånn fikk Lars Martin de vi møtte underveis av arrangører, for eksempel, til å føle seg vel, og til å kjenne seg viktige og gode og inkluderte. Og helt uavhengig av hvor mange som kom på konserten, var han like blid og imøtekommende.
I dagene etter at Lars Martins død ble kjent, tikket det inn meldinger og kondolanser også til meg fra personer som nettopp understreket hans raushet og hans vennlige, hjelpsomme og inkluderende vesen.
Jeg var et par år eldre enn Lars Martin. Men kunne nok likevel av og til føle det som om han var den eldste. Selv om han også var den mest ungdommelige.
Det hadde selvfølgelig med at vi jobbet i lag i en bransje der jeg, i forhold til han, var novise. Selv hadde han jo en erfaring fra musikkfeltet av en annen verden. Men i tillegg var han klok og av og til nesten irriterende kunnskapsrik. Jeg mener… jeg hadde tross alt mer formell utdanning. Men Lars Martin holdt seg utrolig godt orientert og fulgte med på og hadde kunnskap om og var interessert i så veldig, veldig mye.
Han var et engasjert menneske og en engasjert KUNSTNER med klare kunstneriske ambisjoner. Han ville lage noe fint. Fin musikk. God musikk.
Og så var han glad i humor. Han elsket ordspill, lek med ord, med språket, og han hadde sans for surrete musiker-blødme.
Også i hans kunst var humoren sentral. Tenk bare på samarbeidspartnere som Arild Nyquist og Odd Børretzen. Humorister – men ofte med et stort alvor i det de skrev.
Om humoren var en verdi i seg selv, så var det for Lars Martin ikke minst et middel i forhold til å formidle VIKTIGHET. Han snakket ofte om det, om å formidle noe VIKTIG. Om å virkelig ha noe av betydning på hjertet. Noe som kanskje kunne bety litt for noen. Det var prioritet nummer én for kunstneren Lars Martin Myhre.
Og for han var VI, OSS, FELLESSKAPET, LAGET, DU OG JEG viktig.
For å sitera frå tekster som har sitt utspring i samtale med en engasjert Lars Martin:
«Vi knytter de bånd som må knyttes på jord.
Vi trenger å være en flokk.
Vi trenger ei søster. Vi trenger en bror.
«Seg selv» ville aldri bli nok.»
Nettopp dette insisterte Lars Martin sterkt på.
«Jeg kan håndtere hva som helst
og bøyer ikke av for noen.
Jeg framstår som en fri og frelst,
og som en klippe, trygg i troen min,
men ikke uten deg.»
Eller:
«Det styres og streves
hver bidige dag.
Men livet skal leves,
og vi lever i lag.
Vi styrer og støyer
fra morgen til kveld,
men er ikke øyer
med nok i oss selv.
Du kom med ditt eget,
og jeg kom med meg.
Og mye ble leget
da mitt møtte deg.
For hva skal jeg tro på
når verden blir sort,
og ingen kan vise meg vei?
- Når grunnen jeg stod på
med ett faller bort,
da tror jeg, da tror jeg på deg.»
Apropos Lars Martin som engasjert menneske og kunstner:
Da den tragiske krigen rammet Ukraina, og reportasjer om fortvilte mennesker som søkte tilflukt i metroen i Kharkiv nådde oss, foreslo han tidlig en «Vuggesang fra Metroen.»
Og på melodi av Händel hørte han for seg en flyktning synge «Tar du imot meg?».
Hans samfunnsengasjement og humanisme innebærer også et blikk for «under-dogen».
Vi lagde en gang en sang som het Engel. I forkant sa Lars Martin at han så for seg en litt «lost» person på gata som møtte en engel – i form av en Frelsesarmé-soldat:
«Jeg har sett en engel,
møtt en engel,
en som tok meg i sin favn.
Jeg fikk se en engel,
høre en engel
hviske meg mitt navn.»
Lars Martin hadde rett som det var et samarbeid med Frelsesarméen og Frelsesarméens hornorkester. Og han kalte seg av til for, ikke frelsessoldat, men frelses-leiesoldat.
Det er for øvrig heller ingen tilfeldighet at vi gjennom dødsannonsen oppfordres til å gi en gave til Kirkens Bymisjon.
En av idéene Lars Martin lanserte, og som ble en realitet, var «Kårner Kafé», som jeg personlig satte veldig stor pris på å få være delaktig i og reise rundt med.
Denne konsertforestillingen handler om stamgjestene på en særdeles brun kneipe, og forestillingen introduserte publikum for en rekke drikkfeldige og til dels kriminelle karakterer, som, flere av dem, hadde sitt opphav i virkeligheten, om enn anonymiserte i forestillingen.
Jeg skal ikke gå inn på historien om Frivoll… eller Josse, som egentlig het Johannes og hadde vært prest, men som nå bare var «prest opp i et hjørna». Mye humor og tull og tøys. Som endte opp med alvor og viktighet.
Lars Martin insisterte helt fra starten av på at dette var et verdighetsprosjekt.
En av de første gangene vi hadde framført Kårner Kafé, kom ei dama bort etterpå og presenterte seg og sa: «Min far døde i rennesteinen. Takk for at dere har fortalt at min far var så mye mer enn bare en fyllik.»
Jo, jeg vil påstå at det ble et verdighetsprosjekt, Lars Martin. Blottet for moralsk pekefinger og helt i din ånd.
Som kunstner arbeidet Lars Martin så å si helt til det siste. Og han var veldig glad for at han, takket være gode hjelpere, blant andre Anette Gilje i plateselskapet og flotte musikere, fikk spilt inn og gitt ut «Lønn» med syv sanger.
I Nettavisen skrev anmelder Tor Hammerø blant annet:
«Den store sangeren og gitaristen Lars Martin Myhre forlot oss denne uka og gjorde det med et nydelig siste visittkort – innspilt de siste månedene han fikk leve.» (…)
Anmeldelsen sluttet sånn:
«Lars Martin Myhre møtte sin skjebne på en sterk, modig, vakker og fortrøstningsfull måte. Og han gjorde det på et musikalsk og verbalt vis som sørger for at han blir værende en av de største musikalske historiefortellerne.»
Terningkast 6.
Lars Martin var en god og kjær venn. Og han var glad i sine venner. Han var glad i sine musikere og snakket alltid om dem med begeistring.
Men ikke minst snakket han med begeistring, kjærlighet og ENORM stolthet om Lars og Ingrid. Jeg skjønte jo tidlig at de antagelig var de beste ungene, senere ungdommene og unge voksne på den nordlige OG på den sørlige halvkulen.
Han snakket mye om hvordan familien støtta han i den tunge sykdomsperioden med mye vondt.
En dag vi pratet på telefonen, skjønte jeg at, oi, nå har han det vondt igjen. Jeg kjente at jeg kom på gråten og sa: «Å, dette hadde du ikke fortjent, Lars Martin. Det hadde jo INGEN fortjent.» Da kom det kjapt fra en litt rusten røst i telefonen: «Jo, et par stykker.» - Og så gikk gråten over til latter.
Til og med DA var humoren der.
Men som sagt; familien – med kona Anne Gry i spissen, var der virkelig da det røyna på som verst. Og MANGE ganger gjentok Lars Martin: «Anne Gry har vært helt fantastisk. Anne Gry har vært helt fantastisk.»
Og det var han veldig takknemlig for.
Lars Martin lagde musikk til flere større verk. Ett av dem var til en kirkefestival med temaet BEVEGELSE:
«Vi er på vei.
Slik vil det alltid være.
Et lite liv er alltid underveis.
Og underveis,
i alt vi får å bære,
er hver en dag
er del av siste reis.»
Og så husker jeg godt at han siterte noen linjer fra «Stormen» av Shakespeare og lurte på om det ikke kunne bli en sang med utgangspunkt i de linjene. Og det blei det – med følgande refreng:
«Vi er av samme stoff som drømmer veves av.
Vi er det univers som livet leves av
en stakket stund, før vi blir vist av sted.
Et lite liv - så omringet av fred.»
Jeg vil slutte med noen sangvers der jeg ikke riktig visste hvilken tittel vi skulle bruke. Men da sa Lars Martin: «Den må hete «Bønn»».
«Måtte du alltid se striper av lys
over veien du går.
Måtte du alltid ha kraft til å bære
den motgang du får.
Måtte du lykkes når terningen kastes
og skjebnen er blind.
Og måtte du alltid forbli
ung i sinn.
Måtte du alltid ha noen som blir
når du trenger dem mest,
noen som er der og deler en hverdag
så vel som en fest.
Ja, måtte din ensomhet aldri bli større
enn det du kan ta.
Og måtte du selv, som venn,
være god å ha.
Måtte din frie tanke
undres og søke på ny, og på ny, og på ny.
og måtte ditt hjerte banke
for alle som trenger ly.
Måtte du alltid ha evne til kjærlighet
og til å gi…
Måtte du alltid få styrke og mot
til å reise deg opp
hver gang et sviende nederlag brenner
i sjel og i kropp.
Måtte du alltid ha evne til kjærlighet -
og til å gi.
Da har du selv fått en gave i livet.
Da settes du fri.»
Så blir det likevel ikke først og fremst farvel, kamerat. Det blir først og fremst TAKK, kamerat.
Hvil i fred.
