Da russiske styrker tok seg over grensa til Ukraina 24. februar i år, og satte i gang det mest omfattende angrepet i Europa siden andre verdenskrig, tok det ikke lang tid før mange ukrainere tok til musikken. Nede i bomberommene fikk de kalde murveggene et snev av varme i seg da musikere fant fram de vakreste melodiene på instrumentene de hadde brakt med seg, og barnestemmene sang så menneskene der nede glemte krigen som raste over dem i et lite, tiltrengt øyeblikk. Blant ruinene sang redningsarbeidere nasjonalsangen i de små pausene de hadde til rådighet, og selv etter portforbudet trådte i kraft, strømmet musikken ut fra høyttalere i gater og på torg.
Tekst: Monica Johansen
Foto: Marjan Blan
Vi har sett det før, hvordan musikken har kraften til å bringe folk sammen. Hvordan den trøster og beroliger, og gir en følelse av å tilhøre et fellesskap. Etter 22. juli, ble musikken symbolsk samlende for et land i krise og dyp sorg. "Mitt lille land", visa som Ole Paus egentlig hadde skrevet som en kommentar til EU-striden, fikk en helt ny betydning for mange da han fremførte den sammen med Maria Mena på minnekonserten i Oslo Domkirke. "Til Ungdommen", Nordahl Griegs tonesatte dikt, oppfordret i utgangspunktet 30-tallets unge til å kjempe mot fascismen, men i kjølvannet av terroren ga diktet en ny gjenklang i en hel befolkning.
Og da krisen igjen var et faktum i februar i år, bare noen hundre mil unna våre trygge nabolag, var det ikke bare ukrainerne selv som fant veien til musikken. Her hjemme så vi Odd Nordstoga, Knut Reiersrud og Ingebjørg Bratland fremføre den ukrainske nasjonalsangen, og NRK arrangerte, sammen med seks bistandsorganisasjoner, en TV-sendt innsamlingskonsert, der det særlig var ei lita vise om en ballong som fikk stor oppmerksomhet.
Maj Britt Andersen under støttekonserten til inntekt for krigsofrene i Ukraina. Foto: Jo Michael
BALLONGVISA
- Det var flott å få bidra. Tenk at de samla inn 75 millioner kroner!
Maj Britt Andersen har det samme varme smilet som jeg husker fra barndommen. Det moderlige, trygge smilet som en hel generasjon av dagens voksne forbinder med Barne-TV og musikkglede. Jeg møter henne og datteren Daniela Reyes på en kafé i Oslo, noen uker etter at de fremførte Ballongvisa på innsamlingskonserten til støtte for krigsofrene i Ukraina. Hva er det som treffer folk sånn med denne barnevisa?
- Jeg har fått veldig mange fine tilbakemeldinger fra folk, mer som en takk.
I en melding jeg fikk sto det: "Det var så godt å høre sangen igjen, for den har betydd mye for meg da jeg var lita". Alf Prøysen var min store helt da jeg vokste opp, og jeg sang tekstene hans i kor da jeg var fem år gammel. Jeg synes de var fine, men jeg hadde kanskje ikke helt fått med meg betydningen av sangene hans. Også ble jeg voksen og skulle synge de på nytt, og da fikk de plutselig en helt annen betydning for meg, og det er kanskje litt det jeg har opplevd med Ballongvisa. Jeg har hatt små barn som har vært hovedpublikummet mitt, og nå har de blitt mammaer og pappaer, også har de opplevd sangene fra barndommen på en ny måte, og skjønner de på en litt annen måte nå.
"Tenk om verda var en ballong som vi æille bodde på.
Og ingen folk var fattig, ingen rike.
Tenk om æille hadde samma gud som æille trudde på.
Da ville jorda vøri himmelrike."
Teksten til Ballongvisa er skrevet av Trond Brænne, og musikken er skrevet av Geir Holmsen. Sammen med Maj Britt Andersen dannet de en trio som sammen har gitt ut en rekke folkekjære viser. Da Ballongvisa kom ut i 1985, ble den valgt ut som barnas fredsvise i FN, og ble en del skolesangboka her hjemme. Gjennom mange tiår har norske barn sunget den på skolen, og da Daniela Reyes i januar fremførte den på TV2-programmet Hver gang vi møtes, som en hyllest til Maj Britt, satt hele Norge med tårer i øynene. Den lille visa om ballongen var igjen hentet fram i folks bevissthet.
- Det var veldig fint å spille den visa som jeg vet betyr så mye for mamma. Jeg har også et sterkt forhold til den, for vi sang den jo på skolen da jeg var barn. Også har vi jo spilt den sammen mange ganger, med meg på trekkspill og mamma på sang. Da jeg spilte den på Hver gang vi møtes, handlet den for meg åpenbart om klimakrise, men så startet plutselig krigen i Ukraina, og da synes jeg den like gjerne kunne handlet om krig, for det er en ganske åpen tekst. Det kommer an på hvilken tid man er i. Men mest av alt handler den kanskje om at man må dele.
Daniela Reyes spiller Ballongvisa under NRKs TV-sendte innsamlingskonsert. Foto: Jo Michael
"Og ballongen sku’ sveve høgt på himmeln, i det blå.
Og sola skulle varme øss og skinne.
Og vi sku’ rope høgt så hele verda sku’ forstå at rettferda i verda snart ska vinne.
For ballonger er slike en lyt vara varsom med.
Dom går så lett i sund om itte folk lar dom i fred.
Og itte kæin vel noen si at "halvparten er min.
Nå stikk je høl i ballongdelen din."
I kriser er det visene folk kommer tilbake til. Hvorfor det?
Daniela tenker litt før hun tar ordet.
- Det jeg synes er viktig med viser, er nærværet til den som synger. Det naturlige, organiske, og ikke det polerte, perfeksjonerte lydbildet. Derfor passer visene godt i sånne situasjoner der man ikke rekker å polere og fikse på noen ting. Sjangeren er veldig virkelighetsnær. For min del prøver jeg å få det til å høres likt ut som når jeg sitter hjemme og spiller gitar i sofaen. Jeg er opptatt av at det skal føles ekte og nært, og jeg tror det passer godt i sånne situasjoner.
Maj Britt smiler og ser på Daniela, før hun ler og kommenterer at hun er sin mors datter.
- Jeg hadde akkurat den første setningen der på tunga. Det er den nære formidlingen jeg tenker på også. Mange sjangre er jobba så mye med, i mange lag. Det er en lang prosess for å få det så perfekt som mulig. Men en god melodi, kan synges uten noe annet en stemma di.
Er det i noen situasjoner folk virkelig lytter, så er det når det er et slags fellesskap rundt det. Da tar de seg tid til å høre på en helt annen måte, og du kan tørre å være mer lavmælt. Hvis du da har en tekst som betyr noe for deg og formidler det på en troverdig måte, så trur jeg at du kan åpne opp for så mange flere.
Også er det noe med barndommens trygge viser, melodiene som sitter så sterkt i oss, og som har fulgt oss i et helt liv. Kan det være noe av grunnen til å vi strekker oss mot visene i krisetider?
Maj Britt nikker.
Foto: Devon Divine
- Jeg tror musikken setter seg i oss, både i hjertet og huet, helt fra vi er små. Noen sanger fester du deg ved. Jeg har sanger som har fulgt meg hele livet, og den dag i dag når jeg hører en låt på radioen eller speller en gammel plate, så kommer jeg inn i den stemningen som var da jeg hørte den for første gang. Musikken er helt unik akkurat der, og der er melodien like viktig som teksten, for den understreker den historien du skal formidle og gjør at du kommer inn i den stemningen som du gjør. Folk blir rørt og får tårer i øynene, ikke bare av teksten, men fordi alt henger sammen. Måten du formidler melodien og teksten på smelter sammen til slutt. Det er noe trygt i musikken vi hørte på som barn. Det er en slags trøst bare i følelsen av å høre på den, også kommer teksten på toppen. Musikken er sterk sånn.
"For verda er en ballong som vi sjølv må passe på.
Og sjølv om vi er mange, må vi dele.
Det skjønner itte vaksne, men det er en masse små
som veit at ballonger bør vara hele."